NRK Meny
Normal

De fire store - Når de døde vågner

Sjelden får man servert så mye blank og underholdende løgn som i Øystein Runde og Geir Moens tegneserie ”De fire store”. Ekstra artig blir det når mye også er sant.

Øystein Runde, Geir Moen: De fire store - Når de døde vågner. Gyldendal 2007

Serietegnerne Øystein Runde og Geir Moens tegneserieromanen er noe helt utenom det vanlige.

Foto: Gyldendal

Vi tas tilbake til de siste tiårene av 1800-tallet. Og tro det eller ei; omtrent samtidig som vår seriehistorie drar i gang, lanseres den nye hydrogendrevne bilen – automobilen. Det er jo lenge siden. Ikke nok med det; petroleums- og bensinforbud er innført, etter at ikke minst vi her hjemme, har gjort et svært hederlig forsøk på å ødelegge naturressursene i Nordsjøen – gjennom oljeutvinning.

Ikke bare tøys

Tull og tøys? Ja visst, men de som har lest mer enn meg vet at William Grove faktisk oppfant en hydrogendrevet, forurensningsfri motor i 1842. Groves problem var at den trengte mengder av det svært edle metallet platina for å fungere. Her i Norge var dette et bagatellmessig problem, ettersom vår urbefolkning av troll kunne utvinne nærmest ubegrensede mengder av stoffet på Dovrefjell. Jeg tuller ikke.

Øystein Runde, Geir Moen: De fire stor. Gyldendal 2007

Øystein Runde og Geir Moen: 'De fire store - Når de døde vågner'. Gyldendal 2007

Foto: Gyldendal

Tilbake til bensinforbudet. Det har ikke vært lett å få til, og ikke lett å holde på. Drivstoffet finnes jo. Politikerne må holdes i sjakk. Og nå nærmer vi oss kjernen; i-sjakk-holdingen voktes av en skygge- eller undergrunnsregjering.

I og med at tittelen allerede er nevnt, overrasker det sikkert ingen at herrene Jonas Lie, Henrik Ibsen, Alexander Kielland og Bjørnstjerne Bjørnson innehar sentrale ministerposter. At statsministeren heter Hulda Garborg er nok mer av en kioskvelter, tenker jeg. Rent litteraturhistorisk er det utvilsomt nytt at Bjørnson var litt av en atlet og elsker, mens de andre, med unntak av den temmelig korpulente Kielland, var slåsskjemper av betydelig format.

Kronologiske krumspring

Der omtrent er utgangspunktet for dette hareballet av en omvendt sci fi-fortelling. Det er fremfor alt viktig å få sagt at dette blir og forblir riktig morsomt gjennom hele romanen. Det har vi ikke minst forfatternes suverene forakt for - og lek med - kronologi å takke for. Det humoristisk-teknologiske tilsnittet gir glade assosiasjoner til Jules Verne, noe tegningenes stil forsterker. En stil som gjennomføres med beundringsverdig og grafisk konsekvens. Det eneste en leser kanskje kan savne, er større variasjon og spillerom i karakterenes mimikk.

Det er med andre ord vanskelig å komme utenom ”De fire store” – også i denne sammenhengen – du blir nok nødt til å finne ut av hvor det ble av Ibsen, hva Øvre Richter Frich og Niels Klim har å gjøre med det hele, og hvorfor en tegneserieroman holder seg med et noteverk til slutt som er neste like morsomt som romanen selv.