Big brother og andre virkelighetsillusjoner

Pamfletten "Big brother og andre virkelighetsillusjoner" er bok nummer 56 i serien "Cappelens Upopulære skrifter" siden 1991. Den gang ga Cappelen ut essayet "I skyggen av de tause majoriteter" av samme forfatter. Og nå som da, er det Professor Per Buvik, ved institutt for allmenn litteraturvitenskap ved UiB som står for oversettelse og etterord.

Samfunnsobservatør

Den nå avdøde Baudrillard har siden 1980-tallet vært en fremtredende stemme i det franske postmoderne univers. Hans tenkning har aldri fått gjennomslag som verken spesielt original eller dyp, men hans skarpe samfunnsobservasjoner har gitt ham et navn – også i Norge.

Tematikken i årets pamflett er ikke nye hos Baudrillard. Ei heller de språklige vendingene eller de retoriske poengene. Men som alltid er det morsomt å lese Baudrillard, selv om han rent akademisk ikke holder mål. Hans utlegninger er både inkonsistente og selvmotsigende. Noe som virker gjennomgående for postmoderne tenkere. Men med litt velvillig lesning kan Baudrillard fortsatt ha en misjon innenfor fagområder som litteratur- og medievitenskap.

Mennesket mot nullpunktet

Det gjennomgående tema i essayene er at virkeligheten ikke eksisterer. Virkeligheten er en illusjon, fremført av og gjennom medier som bringer mennesket ned til sitt eget bunnpunkt. Med menneskets velsignelse. Baudrillard mener at vi har brakt oss selv dit. Vi lever som isolerte individer uten felleskap, uten samlede verdier, mening eller håp. Mennesket tror de ser sannheten, men de ser og opplever kun et skinn – de gjenopplever kun sin egen utilstrekkelighet. Og de er fornøyde. De lever ut sin egen nullhet.

Baudrillard bruker det moderne menneskets forhold til pornografi, og vår higen etter realitetsprogrammer som Big brother, til å illustrere vårt fall. Big Brother er for ham selve platthetens og nullpunktets speil. Programmet avspeiler samfunnet og viser dets sammenbrudd, et samfunn som helt er fanget i jakten på det som ikke betyr noe, og som velter seg i sin egen banalitet.

Denne higen bekrefter ifølge Baudrillard menneskets eget ønske om å være intet - og bli betraktet som intet. Å gjøre seg selv til et null, er den ultimate beskyttelsen mot nødvendigheten av å eksistere og plikten til å være seg selv. Derav ønsket om ikke å bli sett, men være kontinuerlig synlig. Eller oversatt: Ønsket om ikke å ha noen krav, ingen mål og samtidig være kjent – gjennom sin egen utilstrekkelighet. Og vi som tilskuere blir delaktige – vi blir big brother. Livets trivialiteter blir synlige og opphøyet. Det blir en ekstrem måte å frata livet all fortryllelse.

Fortrengning av livets mystikk

For Baudrillard er selve overmakten, maktens korrumpering ved at den innskriver det reelle – eller virkeligheten – i alt som tilhører drømmene. Når alt blottstilles og reduseres til handling forringes mystikken – livets mystikk. Dermed er mennesket selv med på å avsløre sin egen nullhet. Mennesket reduseres til et objekt basert på grunn observasjon og gjentakelse.

For samfunnssynseren er epoken med en ”lykkelig overensstemmelse mellom ide og virkelighet, i skyggen av opplysningen og moderniteten” over. Den er knust av teknisk og mental simulasjon. Det virkelige kan ikke lenger tenkes som det virkelige – men som en illusjon. Virkeligheten er en konstruksjon av den tenkningen som påberoper seg den. Det finnes altså ingen sannhet. Alle kjensgjerninger er uten virkelighet. Den faktiske tilstand er en illusjon.

Baudrillard er opptatt av å ta vare på det han kaller livets fortryllelser og dets symboler. Og kampen er rettet mot den instrumentelle fornuft og rasjonalitetens destruktive ødeleggelse av selve livets hemmeligheter. Derfor er hans intellektuelle mål å bidra til å ta vare på mystikken og derved bidra til å overlevere en verden som fortsatt ikke er uten fortryllelse.

Aktiv i illusjonene

Baudrillards store prosjekt er å bidra til å restituere verden som illusjon - og selv være en aktiv del av illusjonen. Han ønsker, gjennom sine subtile beskrivelser av verden og våre fornedrelser, å sprenge de siste grenser. Slik kan individet gis mulighet til overskridelse. Og Baudrillard nærmer seg sitt idol Nietzsche.

Baudrillard kan ikke leses bokstavelig, som oversetter Buvik også fremhever i sitt etterord. Dette bør stå som en advarsel for søkende premature sjeler. Men selv om Baudrillard ikke presenterer imponerende tenkning i denne pamfletten – får vi gode refleksjoner og morsom lesning.