NRK Meny
Normal

– Kvinnene vil vise hvor romanen går

Vi vil fortsatt ha bruk for romanen, selv med all informasjon vi har tilgang til på Internett, mener forfatterne John Erik Riley og Jan Kjærstad.

Norsk litteraturfestival 2014

Forfatterne Jan Kjærstad og John Erik Riley diskuterte hvilke retninger de tror at framtidas romaner vil gå, under et av de drøyt 200 arrangementene som foregår på Norsk litteraturfestival. Nordens største litteraturfestival går av stabelen denne uken på Lillehammer.

Foto: Hilde Bjørnskau / NRK

Riley mener dagens overvåkingskultur, der vi er på nett mer eller mindre hele tiden, utgjør en stor utfordring for all narrativ kunst, også for romanen.

Overvåkingskulturen endrer oss

Helt siden midt på 1980-tallet har han vært opptatt av hva dataalderen kom til å bety for romanen.

– Vi sitter her og snakker nå, og jeg vet ikke hvem som tvitrer drit om oss. Det skaper en helt ny bevissthet når jeg sitter i dette rommet i dag, enn det ville gjort for bare ti år siden. Vi er alle en del av en slags kollektiv spionroman, sier John Erik Riley.

– Bare det å sitte i et rom her på Lillehammer og snakke sammen, betyr at man i praksis snakker til mange flere som dere tvitrer til. Alle kan i teorien følge med på alt nå, sier Jan Kjærstad.

Mener vi trenger de gode historiene

De mener begge vi er viklet inn i dataens tenkemåte, selv om vi ikke alltid befinner oss på nett. Det er en del av oss, og vil være det for litteraturen også.

– Romanen kan få ny scenografi, formen og grunnhistoriene vil nok være like, selv om formen endres. Jeg har alltid vært nysgjerrig på hva som skjer med romanen, sier Kjærstad.

Han tror spesielt at det er de kvinnelige forfatterne som vil komme på banen i tiden fremover.

– Jeg er lei av at vi ikke skal diskutere kjønn. Jeg selv kunne aldri skrevet som Virginia Woolf gjorde i sin tid. Jeg håper og tror at det er kvinnelige forfattere som skal vise oss hvor verden går, sier Kjærstad.

Etterlyser tospråklige forfattere

Riley har vokst opp med både norsk og amerikansk kultur, og etterlyser på sin side mer litteratur hvor forfatteren snakker med mer enn én stemme.

– Jeg har vokst opp tospråklig, og klarer ikke å ha bare én stemme. Det er umulig å sette seg ned og skrive en fortelling som ikke er polyfon, om det bare er en kort anekdote. Jeg tror mange av innvandrerforfatterne, ikke bare i Norge, har noe av den samme følelsen som jeg, sier Riley.