Zadie Smith og Monica Ali er kjente navn for norske lesere. Begge har flerkulturell bakgrunn, begge hadde eventyrlig suksess med sine debutromaner nettopp fra et flerkulturelt oppvekstmiljø i England. Diana Evans er siste skudd på stammen av kvinnelige, britiske forfattere med flerkulturelt opphav som brakdebuterer og nomineres til et utall priser. Kanskje er det grunn til å spørre seg om det er den eksotiske historien eller den litterære kvaliteten som fascinerer? Kanskje er det anmeldernes politiske korrekthet som gjør seg gjeldende?
Store drømmer og grå hverdager
"26a" av Diana Evans er en god bok, det er ikke det. Men noe litterært mesterverk - ("fengslende", "uforglemmelig" og "glimrende" var omtalen i britiske aviser) - er den ikke.
"26a" er fortellingen om familien Hunter. Her er en nigeriansk mor med hjemlengsel, en far som drikker og blir voldsom, her er kaos, ungdomsopprør, store drømmer og grå hverdager.
Forholdet mellom tvillingene Bessi og Georgia er hovedtema i fortellingen. Slik registerer medelevene forskjellene på de eneggede tvillingene når de begynner på skolen:
"1. Georgias munn er størst.
2. Georgia har store ører, ikke Bessi
3. Bessis øyne er minst
4. Georgia er en og en halv centimeter høyere og litt tykkere
5. Georgia har en skjønnhetsflekk ved munnen - hun er penest
I lunsjen ble de trengt opp i et hjørne av folk som sjekket, pekte, lette etter flere forskjeller. Var Bessis tenner litt skjevere, og var Georgias ansikt rundere? Og Georgia, går ikke hun med føttene pekende utover, som en pingvin eller en ballerina, mens Bessis peker innover som om hun er kalvbent?
De virkelige forskjellene, de som virkelig betydde noe, var på innsiden, under klærne og i sjelen. Der var det lys og der var det skygge."
Overgrep og formørket sinn
Det er inni Georgia skyggen er. Hun bærer på et overgrep, en hemmelighet som hun ikke kan dele med noen, ikke engang Bessi, og som Bessi ikke får vite om før det er for sent.
Beskrivelsen av det tette forholdet mellom tvillingene, også sett i lys av nigeriansk folketro, er godt beskrevet.
Opp gjennom årene sitter de to søstrene og "beslutter" i hver sin saccosekk på loftet (adressen er "26a", derav tittelen) om foreldrene bør skilles, om de bør la seg rive med og gå til sengs med sine første, tilfeldige kjærester, om de skal reise ut i verden hver for seg og bryte ut av det symbiotiske forholdet de har hatt hele livet.
Savner strammere komposisjon
Evans får frem barnas alvorlige oppriktighet i små og store episoder fra oppveksten. Hun har mye humor, og er dessuten svært dyktig i å fargelegge morens hjemlengsel til Nigeria. Kanskje er de utallige små episodene forfatterens måte å legge frem den brokete familien på. For meg ble mange av enkeltscenene utflytende og unødvendige. Å pøse på med elementer kan snarere slakke enn stramme fortellingens nerve.
Når det er sagt:
Jeg tror nok boken fungerer bedre i England enn i Norge. Der er tidskoloritten - handlingen spenner seg fra bryllupet mellom Charles og Diana i 1981 til Dianas død i 1997 - tydeligere, og den muntlige fortellerstilen går inn i en helt annen kontekst.
"26a" er oversatt av Elisabet W. Middelthon.
