A. S. Byatt
Biografens beretning
Pax 2002
Oversatt av Knut Johansen
Kommer du deg gjennom de første 20 sidene av "Biografens beretning", vil du sannsynligvis få en stor leseropplevelse. Men strevsomt er det!
Desillusjonert litteraturviter
Jeg-fortelleren Phineas G. Nanson er en meget liten mann. Han studerer litteraturvitenskap, men brått en dag har han fått nok av teori og dekonstruksjon, nå vil han tilbake til tingene, til fakta.
Oppildnet av en veileder på universitetet går han i gang med en biografisk studie av biografen Scholes Destry-Scholes.
Her blir det vanskelig å holde tungen rett i munnen, for hva er Destry-Scholes egne skrifter, hva er tankene til hans portretterte vitenskapsmann og oppdagelsesreisende Elmer Bole, og hva er fakta og fiksjon i de tre biografiske fragmentene om Carl von Linné, Francis Galton og Henrik Ibsen som Destry-Scholes har etterlatt seg?
Livner til
Nansons tekst begynner som en tørr vitenskaplig registrering, men blir mer og mer fargerik og personlig ettersom arbeidet effektiviseres. Ikke minst blir møtet med to særegne kvinner, som han begge innleder et forhold til, avgjørende for Nansons syn på teori og praksis. Ved slutten av sin fortelling innrømmer den tidligere så upersonlige Nanson at han er blitt avhengig av forbudte ord, ord som ikke litteraturvitere kan bruke, bare forfattere...
Foto: Pax forlag
Antonia Byatt er selv universitetslektor i litteratur og er også en skarp kritiker. Hun kan sin teori, og er glad i naturvitenskap på mange plan. Boken er spekket med detaljer om forskning, så vel på blomster og bier, som på språk, psykologi og litteratur. Dosen er kanskje vel drøy, men slett ikke uten humor. Og mange kloke tanker om biografien som genre lurer under kaoset av sitater og kartotek-kort, bi-katalogisering og kjærlighetshistorier.
For mange trykkfeil
Romanen er oversatt av Knut Johansen, som må ha hatt litt av en jobb med det vitenskaplige språket Byatt benytter. Det står det respekt av.
Forlaget Pax fortjener derimot en smekk: Når det ikke holder å bruke fingrene på to fulle hender for å telle trykkfeil, da må det være en korrekturleser som ikke har gjort jobben sin. Og det er både synd og irriterende, ikke minst i en bok der forfatteren så til de grader er opptatt av og velbevandret i språkets uendelige varianter.
Anne Cathrine Straume
Kulturnytt, NRK P2
11. april 2002