Kommentar av Arne Kristian Gansmo, Musikknytt, NRK P1.
Sjefsjobben for Rockemuseet er i Trondheim og Namsos er den desidert mest spennende jobben i Kultur-Norge om dagen. En viktig kvalifikasjon er at du i ungdommen tapet ned gutte- eller jenterommet med plakater av drømmeband og –artister, og lyttet på, snakket og svettet musikk med kameratene døgnet rundt. Det er heller ikke et hinder om du var med i ett eller flere obskure garasjeband.
Ingen snikflytting
Men den viktigste kvalifikasjonen er at nok at du ikke vil snikflytte museet tilbake til Oslo. Dersom du ikke allerede er ekte eller naturalisert trønder med fast bopel i Trøndelag må du sverge ved Åge Aleksandersens røde briller fra 80-tallet at du vil flytte med familie og heim til Trondheim, om du skal få jobben. Det holder ikke å pendle fra Oslo til Trondheim et par dager i uka, og bruke resten av tida på å opprette et fruktbart samarbeid med Svein Bjørge & Co i Oslo.
Det må være dette ufravikelige kravet som har fått kulturminister Trond Giske til å sikre seg full kontroll over ansettelsesprosessen. For hva kan ellers være grunnen til at et departement tar seg bryet med å sile søkerne til en skarve prosjektlederstilling?
Normalt skulle en tro at Ringve-direktør Peter Andreas Kjeldsberg og hans styre er best faglig skikket til å ansette en museumsprosjektleder. Var det ikke Ringves prestisjetunge museumsfaglige miljø innen musikk som var avgjørende for at nettopp de fikk jobben med å skape et statlig opplevelsesmuseum for pop og rock i Trondheim?
Nå har Peter Andreas Kjeldsberg riktignok fått være med på intervjuene i departementet. Noe annet skulle tatt seg ut. Men vi kommer ikke utenom at rockeministeren ved å sluse jobbintervjuene til sitt eget departement avslører en manglende evne til å delegere ut myndighet og mandat i denne saken.
Kontrollfreak
-Ringves rolle så langt ser nesten ut til å være redusert til å være en promobabe for Giskes planer om et storslagent populærmusikkminnesmerke i hjembyen. For å få til det er det nemlig fremdeles et stykke farlig politisk farvann igjen å seile gjennom, hvor aktørenes partitilhørighet betyr mindre enn hensynet til deres velgerbase. For Giske gjelder derfor kun én ting; å ha full kontroll med alle sider av prosjektet.
Den viktigste kompetansen blir derfor kanskje ikke å ha god greie på populærmusikk og formidling, men å være politisk spiselig for alle.