Tabloid om Dagbladets fall

• Flere bokanmeldelser

Når gamle nyhetshunder begynner å bjeffe, kan det være grunn til å høre etter. Da Ottar Jakobsen kom til Dagbladet i 1991, var avisen på vei inn i sin siste storhetstid rent opplagsmessig. Den daværende sjefredaktøren Bjørn Simensen får gode skussmål, men etter ham har det bare vært sorgen, ifølge Jakobsen.

Forfall

Med den neste redaktøren, som var Harald Stanghelle, satte forfallet inn. Avisen satset mindre og mindre på å være nyhetsledende. Istedet kom "På din side"-journalistikken, forkortet PDS, med overskrifter som "Tørk støv - og bli slankere" med et bilde av Eli Rygg.

Penger ble kastet bort på dyre nettsatsinger som gav lite tilbake, og mellomledersjiktet økte på bekostning av antallet skrivende journalister. De skrivende journalistene ble i alt for liten grad sendt ut i felten, men satt og skrev kjendisstoff på kontoret. Kommentar-journalistikken økte, mens stadig færre var engasjert i å finne nyheter som det var verdt å kommentere.

Det hele toppet seg da tidligere Orkla-sjef Jens P. Heyerdahl tok over som styreleder, og begynte å investere Dagbladets penger i alt annet avisen, skal vi tro Jakobsen.

Hvem er avismorderen?

Men skal vi så tro på ham? "Beretningen om et avismord" er en sjelden blanding av memoarer, petitartikler, debattinnlegg og små portretter av mennesker Jakobsen har møtt, eller jaktet på i løpet av sine 25 år som reporter.

Boken utkommer på det lille forlaget Baskerville i Bergen. Den er satt i litt underlige skrifttyper av varierende størrelse, og Jakobsen selv ser ut som om han kunne gått rett inn rollen som privatdetektiv i en roman av Gunnar Staalesen.

At Dagbladet er en avis i krise er udiskutabelt. Hvem som er avismorderen, eller morderne er det all grunn til å diskutere. Vi snakker tross alt om en av de viktigste fora for offentlig debatt i etterkrigstidens Norge. Historien om Jens P. Heyerdahls tapping av Dagbladets ressurser er allerede grundig fortalt i Dagens Næringsliv. Ottar Jacobsen ser denne historien fra ståstedet til en hardbarket nyhetsjournalist. Han mener at alle historier i en dagsavis per definisjon er nyheter -ellers har de ikke noe i en dagsavis å gjøre. Interesserte lesere vil ha harde fakta, mener Jakobsen.

Dette er vel strengt tatt en sannhet med modifikasjoner. Det går jo også an å argumentere for at leseren vil ha gode historier, og at mangelen på dette er en av årsakene til Dagbladets fall? Eller kan den tydelige satsingen på å nå urbane kvinner være en del av forklaringen? Må ikke Dagbladets fall ses i sammenheng med den generelle utviklingen i mediemarkedet, og konkurransen fra nye medier?

Best som debattinnlegg

Ottar Jakobsen kommer i sin bok med noen forklaringer, som det går an å være dørgende uenig i, og han gir ikke sine utvalgte fiender i fortellingen anledning til å forsvare seg. Men så er da ikke dette en dokumentarbok. Det er et debattinnlegg.

Styrken til boken er at det er fortalt fra en som har vært på innsiden. Mens Dagens Næringsliv i sin avslørende reportasje om Jens P. Heyerdahl baserte seg på møtereferater, satt Jakobsen i salen. "Siste ord blir aldri sagt. Ikke i saker som denne", skriver Jakobsen til slutt. Det vil komme flere bøker om Dagbladet og noen av dem vil sikkert være både mer dyptpløyende og mer balanserte enn denne.

I "Beretningen om et avismord" gir Jakobsen sin spissete, frekke og tabloide versjon av Dagbladets fall. Det skal vi som fortsatt ønsker oss at Dagbladet skal være en sentral stemme i den offentlige debatten ta som en utfordring, og en oppfordring til videre diskusjon.

• Les også: Aasheim trekker seg som sjefredaktør
• Les også: Dagbladet kutter 45 årsverk
• Les også: - Aasheim gjorde rett i å gå