I ti år, fra 1965 til 1975, da bøkene om ham utkom, var Martin Becks dårlige mage selve symbolet på hva som var galt fatt i det svenske politiet, og i videre forstand, det svenske samfunnet. Til slutt foretok Beck en nærmest Kristus-lignende soningshandling og satte sitt liv inn på å stoppe en ung politimann som hadde forskanset seg på et tak i Stockholm og skjøt mot andre politimenn. Motivet for terroraksjonen: Den unge politimannens forlovede var død som følge av kollegers brutalitet og ufølsomhet. Beck påtok seg ikke mindre enn hele etatens skyld. Han overlevde men livet hans tok en ny retning.
Maj Sjöwall og Per Wahlöös Beck
Vi snakker altså her om Maj Sjöwall og Per Wahlöös Beck, den egentlige Martin Beck, ikke han som blir spilt på TV av Peter Haber.
Denne Martin Beck ble født i 1923, og begynte på Jakobs politistasjon i 1944. I seks år patruljerte han forskjellige distrikter i Stockholms indre bydeler som konstabel. Så gikk han den såkalte "assistentklassen" på Politiskolen, kom ut som beste elev, og ble i 1951 betjent i kriminalpolitiet. Samme år døde hans far, som var vognmann. I sommerferien traff han Inga som han forelsket seg svært i, hun ble gravid og de giftet seg utpå høsten. De fikk en datter, Ingrid, og i 1956 sønnen Rolf. Men allerede "et år etter at datteren ble født, fantes det ikke meget igjen av den muntre og livlige piken han hadde forelsket seg i, og ekteskapet gled over i gråhet." Beck søkte sin tilflukt i arbeidet og sin private hobby, å bygge modellbåter; ekteskapet ble omsider oppløst i 1969.
Beck gjorde seg bemerket som etterforsker: "Det fantes folk som mente at han var landets dyktigste forhørsleder." I 1956 kom han inn ved drapsavsnittet i kriminalpolitiet, i 1964 da Roseanna-saken fant sted var han førstebetjent. Og trass i at han ikke var personlig ambisiøs og karrièrrettet, ble han i 1970 utnevnt til sjef for Riksmordkommisjonen.
En ensom mann
Han var en ensom mann. Hans eneste venn blant kollegene var den opprørske, voldshatende og hedonistiske Lennart Kollberg, som til slutt forlot politiet i protest mot militariseringen av korpset. Det var kolleger han jobbet mer eller mindre godt sammen med, som den tause norrlänningen Rönn, hukommelseskunstneren Melander, den unge politikvinnen Åsa Toréll og den råsterke, sarkastiske, eksplosive Gunvald Larsson, utvilsomt den mest sammensatte av dem alle, en overklassegutt som avskyr de rike, en radikaler hvis yndlingslesning er den fascistoide røverforfatteren Øvre Richter Frich.
Håpløse kolleger
Det fantes også håpløse kolleger som radiobilparet Kristiansson og Kvant, og den maniske statsadvokaten "Bulldozer" Olsson. Noen av disse spiller ganske fremtredende roller i sagaen om Martin Beck; mer enn en hovedperson er Beck et slags fokus i historiene.
Gått av med pensjon
Beck valgte i årevis å gjøre sin jobb så godt han kunne, og ikke stille grunnleggende spørsmål ved systemet. Etter at han nesten mistet livet kom spørsmålene med full kraft, men vi vet ikke om han noen gang fant sikre svar. Rhea Nielsen, den nye tids kvinne med Mao på veggen, ble hans redning og starten på en ny tilværelse. Men følte Martin Beck (som mange av dem som fulgte hans liv) at hun ble litt for mye av det gode? Vi vet ikke hvor Beck & Co. befinner seg i dag, men vi må anta at han, og Gunvald Larsson og de andre gode politimennene var gått av med pensjon eller sluttet i 1986, ellers ville etterforskningen av drapet på Olof Palme fått et ganske annet resultat.
Edgar Allan Poe-pris
"Døden tar buss" - på svensk kalt "Den skrattande polisen" - er den fjerde boka i serien om Beck. Den fikk i sin tid de amerikanske krimforfatternes Edgar Allan Poe-pris, og det var første gang den ble gitt til en oversatt roman. Den ble også filmet, med handlingen lagt til Chicago og Walter Matthau som "Rick Martin" alias Martin Beck. NRK Radioteatret har tidligere sendt en dramatisering av bok nr. to, "Mannen som gikk opp i røyk".
Mer om "Døden tar buss"
[Tekst: Nils Nordberg]
