Bebel Gilberto er datter av João Gilberto, feiret og verdensberømt grunnpilar i bossanovaen, musikken fra Rio de Janeiro som Stan Getz og João Gilberto gjorde global suksess med i 1960.
Det nye stjerneskuddet
De fleste vil fremdeles kjenne igjen Tom Jobims udødelige sanger som "The Girl From Ipanema" (Garota De Ipanema), "One Note Samba" (Samba De Uma Nota Só) og "Quiet Night And Quiet Stars" (Corzovado), for å nevne noen få.
Bebel Gilberto har de siste årene skapt seg et navn for seg selv, og mer enn det, hun har blitt det nye stjerneskuddet fra Brasil på den internasjonale scenen med sin lette modernisering av bossanovauttrykket. Og kanskje er det ikke så rart, det er vanskelig å motstå musikk som dette.
- Mer likegyldig enn nødvendig
Men samtidig er det vanskelig å ikke tenke kjetterske tanker. For all den godlyden og lettfordøyelige kosevokalen hos Bebel Gilberto blir i dag bare en blek etterligning etter den nødvendigheten som hennes fars prosjekt en gang uttrykte - i dag høres musikken mer ut som om den er spesialsydd til å ha bakgrunnsfunksjon på enda en kaffebar, enda en samleplate fra "Café Del Mar".
Og selvsagt kan man leve med det, man kan til og med like det godt, når man nå en gang sitter der med latten sin en søndag ettermiddag og leser Magasinets portrettintervju med en eller annen SV-politiker. Men nødvendig er den ikke, musikken til Bebel Gilberto. Mer er den likegyldig.
Ufarlig kos
Problemet vårt er at det er dette vi vil ha fra Brasil. Heller snill bossanova enn støyende svart trommerabalder fra Baía, heller sval kafémusikk fra Rio de Janeiros hvite strender enn psykoelektroniske eksperimenter fra Pernambuco eller besk sosial sarkasme fra favelaens tusener av hiphoppere.
Dette er rett og slett ufarlig. Og dermed blir det hele kjærkommen eksotisme som bilde på Brasil, i stedet for virkeligheten. Bebel Gilberto er ikke direkte dårlig, men jeg kjenner at jeg begynner å bli lei av Brasil som kos. Selv bor hun i USA, og skivas beste låt handler om det - om newyorkerne. Os Novos Yorkinos.
