Samtidskomponister har helt siden midten av forrige århundre brukt elektroniske verktøy til å lage nye klanger. Men det måtte to unge taggere fra den nordengelske byen Rochfield til for å komme på ideen om å klippe disse abstrakte klangene i småbiter, og programmere dem som komplekse rytmefigurer.
Klang og rytme
Elektronisk abstrakt samtidsmusikk består nemlig som regel bare av klang. Musikken
Autechre-albumet "Draft 7.30". Foto: Albumcover.
til Autechre består av klang og rytme. Forestill deg en mellomting mellom Arne Nordheim og Bel Canto uten vokalen til Anneli Drecker: Der har du Autechre, sånn cirka.
På sitt beste kan den også fremstå som en slags kyborg-estetikk, hvor det menneskelige og det maskinelle har gått opp i en høyere enhet.
Kald og utilgjengelig
Autechre har de siste ti år gitt ut et stort antall utgivelser både som Autechre og som sitt mer dansevennlige sideprosjekt Gescom.
Duoen har gjennomgått en radikal utvikling disse årene, fra å lage en relativt stillestående og repeterende landskapsmusikk, til mer futuristiske og høyteknologiske lydbilder hvor rytmen er det viktigste drivende elementet.
Autechres siste utgivelse, "Draft 7.30", fortsetter denne utviklingen, men har samtidig mindre av melankolien som tidligere har karakterisert duoens beste øyeblikk. Musikken fremstår dermed som mer kald og utilgjengelig enn den strengt tatt trenger.
Men hvis samtidsmusikkens fremtid består i å fusjonere med tilgrensende sjangere, er det få som så langt har statuert et bedre eksempel til etterfølgelse enn Autechre.
Kulturnytt, NRK P2, tirsdag 8. april 2003.