August: - Derfor tok jeg pengene

Etter åtte dager innesperret ble August Tekrø stemt frem som vinner av den politiske realityserien Diktaturet.

I en dramatisk Paradise Hotel-aktig tvist måtte han bestemme seg for om han ville beholde hele summen selv eller dele den med sine nye venner. August, som i begynnelsen av programmet sa han var «kommunist sånn Marx ser det», valgte å ta pengene selv.

Vi benyttet muligheten til å spørre August om kommunisme, hykleri, dårlig inneklima, Kent, idealisme, ferieplaner, familieforhold og alt annet vi lurte på.

• Se: Alle episodene av Diktaturet!
• Les også: 10 diktatorers skamløse pengebruk

– Hvordan føles det å vinne?

– Det er uvirkelig. Det var ingen av oss som visste hvordan man vant, så det er en fantastisk følelse at jeg vant ved å være meg selv.

– Hvordan har det vært å holde seieren hemmelig?

– Det har vært vanskelig å ikke smile når jeg har blitt spurt. Men jeg har klart det, altså! Ingen vet noe ennå.

– Hvordan opplevde du finalen?

– Da jeg fikk vite at det var ved stemmegiving vi vant ble jeg veldig glad.

– Trodde du at du hadde gode sjanser da?

– Nei, det trodde jeg ikke.

– Hvem trodde du kom til å vinne?

– Hege. Men det er nok mest fordi jeg ville at Hege skulle vinne.

– Så stemmer dere og du vinner. Hvordan var følelsen da?

– Jeg skjønte ingenting. Jeg bare står der med åpen munn.

– Du fikk valget mellom å ta pengene selv og å dele dem. Hva tenker du da?

– Det er det jævligste jeg har gjort noen gang. Det gjør så vondt. For verdiene mine er at jeg skal dele. Men så skriker folk at jeg må beholde dem selv. Egentlig hadde jeg tenkt å dele. Men de overbeviste meg om å beholde pengene.

– Jeg synes egentlig ikke at jeg fortjente det. Jeg synes Hege skulle vunnet.

– Her blir verdiene dine testet skikkelig. Hva tror du folk kommer til å si om at du tok pengene?

– Jeg kommer nok sikkert til å få høre det.

– Har du angret på det i ettertid?

– Jeg går hele tiden og tenker på det. Noen ganger gjør jeg det. Men som de andre sa, det hadde bare blitt en liten heisatur hvis pengene hadde blitt delt. Hvis jeg tok alle pengene selv kan jeg reise rundt i verden og lære litt, og bruke det til noe konstruktivt.

• Les også: Bli med bak kulissene på Diktaturet!
• Les også: Diktatorenes tvilsomme sexliv

– Hva skal du bruke pengene på?

– Først skal jeg dra til Sør-Amerika. Og så videre derfra. Jeg har spart opp en del penger, så premien kommer bare til å bli brukt til selve reisen. Man kommer ganske langt med 100.000.

– Hadde du fått reist uten disse pengene?

– Det tror jeg ikke. Det har skjedd noe greier som har kosta meg en god del penger.

– Vil du utdype?

– Folka jeg har bodd med har ikke betalt leie. Det gikk ut av mine sparepenger. Jeg tror ikke jeg trenger å si noe mer enn det.

– Hvordan var det å være innesperra?

– Å være ekskludert fra samfunnet i åtte dager, eller syv for min del, blir man prega av. Jeg rakk å tenke veldig mye. Man innser hvor heldig man er, selv om jeg jo strengt tatt kunne gå når jeg ville.

– Det var flere ganger jeg tenkte at jeg ikke orka mer. «Nå blir jeg gææærn», liksom. Men jeg beit tennene sammen.

– Blir du gjenkjent på gaten nå?

– Ja. Det er folk som skriker «ned med diktaturet!» til meg over gata og sånn. Det syns jeg er kjempegøy.

– Jeg gikk en tur med en kompis på natta her om dagen, oppe ved Torshovparken. Plutselig kommer det en jente mot oss og skriker: «August!» Hun ville ha meg til å ringe kjæresten hennes og bare si at det var August som ringte. Hehe.

– Skal du melde deg på flere realitykonsepter?

– Ja, jeg tenkte å melde meg på Paradise Hotel neste år.

– Åh?

– Nei, det skal jeg ikke. Hehe.

– Men jeg tenkte kanskje jeg skulle lage en infotainment-kanal på Youtube. Det er det ingen som gjør i Norge, så der er det et marked.

– Har du tenkt over at du selv er en rollemodell?

– Det kom to unger bort og spurte om autografen min på jobb her om dagen. Da slo det meg at jeg kanskje har litt slagkraft her.

– Vil du bruke momentet du nå har noe til noe spesielt?

– Ja, meg og de andre i Diktaturet har snakka om at vi vil gjøre noe for Syria-flyktningene. Leo har også sagt han vil bli med. Men jeg vet ikke helt ennå.

• Les også: Diktaturet-deltaker:– Det var veldig tøft psykisk

– Hva er dine tanker om gruppa du var inne med?

– Ikke noe vondt ment, men det slo meg litt som en saueflokk. Du trenger ikke sitere meg på det, da. (Sorry August!)

– Men de sier det jo selv, at de ikke er så engasjerte. Hege og meg prøvde å forklare hva som skjedde, men de var ikke så interesserte.

– Hvem frustrerte deg mest i gruppa?

– Kent. Han jobbet aktivt mot alt jeg og Hege prøvde på. Det er ganske mange diskusjoner som ikke er tatt med i programmet, der jeg blir veldig irritert. For det han kommer med er bare dritt.

– Er det noen ting du er glad de ikke tok med i programmet?

– Ja, meg alene på rommet. Jeg filma mye rare greier. Det var et punkt jeg laget et lite teater for meg selv. Det er jeg veldig glad for at de klippa ut. Men jeg synes de tok med det viktigste.

– I presentasjonen av deg kommer det frem at du ligger politisk ganske langt ute til venstre. Kan du utdype?

– Jeg er sosialist, men kommunist sånn Marx beskriver det. Partipolitisk ligger jeg på Rødt, fordi jeg mener at samfunnet bør ha en dugnadsånd. Gerhardsen-stil. Likestilling, likeverd og inkludering er det viktigste et samfunn skal stå for. Alt skal ikke handle om økonomisk vekst og profitt.

– Hvordan har du endt opp som sosialist?

– Jeg er vokst opp rett ved siden av ammunisjonsfabrikken på Raufoss, med en alenemor. Så jeg fikk tidlig veldig stor respekt for kvinner. Hun har alltid vært veldig real med meg, og fortalt åpent hvordan verden henger sammen. Men hun har aldri dyttet meg i noen politisk retning.

– Noen kjenner kanskje igjen etternavnet ditt, siden du er sønn av den kjente norske gitaristen Ronni Tekrø (TNT). Hvilket forhold har du til din far?

– Han har vært ganske fraværende. Det er jo en grunn til det, så jeg er ikke sur på han. Jeg er jo glad i han. Men vi har ikke verdens beste forhold, nei.

– Hva vil du bli når du blir stor?

– Jeg vet ikke helt. Det hadde vært kjempekult å sitte i det etiske rådet til Oljefondet og skrike «NEI!». Om det er sannsynlig er en annen sak.

– Ja, det sitter kanskje ikke så mange filosofiutdannede indiemusikere med Marx-sympatier i det rådet?

– Nei, men det hadde vært kult da!

– Noen vil kanskje kalle dette programmet for propaganda for sosialdemokratiet. Hva tenker du om det?

– Jeg synes sosialdemokratiet er ganske bra. Men jeg har et litt ambivalent forhold til propaganda. Jeg klarer nok å leve med det, altså.

– Så til en viss grad helliger målet midlet?

– Ja. Jeg vil ikke si at det er reinspikka propaganda. Og det er jo en positiv greie, dette sosialdemokratiet. Jeg kommer sikkert til å lese litt på internett om dette. Men jeg har for det meste bare fått kjærlighet.

– Folk trenger ikke å være enige med meg, jeg vil bare at de skal engasjere seg. Folk må slutte å være så apatiske. Det er sånn man får diktatur. Det er lite sannsynlig i Norge, men det er ikke helt umulig.