Sorg kan gjøre deg sint. Sorg kan gjøre deg syk. Sorg kan få deg til å forsvinne. I romanen «Jane Ashlands gradvise forsvinning» skriver Nicolai Houm om nettopp det.
Forfatteren ser for seg hvordan sorgen over det brå tapet av ektemann og datter får en kvinne til å stille de store spørsmålene: Hva er meningen med livet? Finnes det en større bevissthet utenfor oss, noe som strukturerer det hele, en Gud?
Livskrise
Boken har en dramatisk åpning: En kvinne befinner seg på fjellet i tåke og storm, hun har verken mat eller kompass. Hun ser døden komme, kanskje har hun til og med oppsøkt den? I siste scene er vi tilbake der det startet. Omstendighetene ser lysere ut, men likevel; slutten er åpen og tolkningsmulighetene mange.
I «Jane Ashlands gradvise forsvinning» stiller hovedpersonen de store spørsmålene: Hva er meningen med livet? Finnes det en større bevissthet utenfor oss, noe som strukturerer det hele, en Gud?
Jane Ashland er forfatter og litteraturprofessor i Wisconsin. Vi møter henne i krise. Hun står plutselig alene i verden og reiser til Norge under påskudd av å lete opp ikke så helt nære slektninger. Hva som har skjedd får vi ikke vite før helt mot slutten av romanen.
Nennsom oppnøsting
Gjennom kronologiske og geografiske hopp utporsjonerer Nicolai Houm fint fortellingen om Jane. Hvem er hun, hvorfor er hun her, hva er det som gjør at hun er så utenfor?
Jane oppfører seg kantete, avvisende, ukontrollert, først i møtet med de velstående og overflatisk veltilpassede slektningene i Asker, så på moskusjakt på Dovre, sammen med den kjekke naturforskeren hun møtte på flyet fra USA.
I utvalgte scener maner Nicolai Houm frem smerten som får Jane til å handle som hun gjør.
Ofte overreagerer hun eller feilvurderer situasjoner, slik vi alle kan gjøre når vi er i sjelelig ubalanse. Følelsene er allmenne, de kan lett kjennes igjen, også av oss som ikke har opplevd noe like brutalt som Jane.
Sorgens språk
Sorg er ett av de store temaene i litteraturen. I romaner som «Gjennom natten», «Ut og stjæle hester» eller «Fraværet av musikk» har Stig Sæterbakken, Per Petterson og Rune Christiansen skildret sorg så setninger og bilder har satt seg fast i sinnet.
Når jeg vil hevde at Nicolai Houms roman ikke helt holder samme nivå, kan det skyldes at språket i denne romanen innimellom blir for distansert.
Et eksempel:
Dette utvendige og omstendelige språket kan skygge for de såre og viktige erkjennelsene som boken jo er så full av. De er håndgripelige. De kan være med på å gi leserne tilgang til egne følelser og erfaringer.
Språklig er Houm aller best når han forteller om Jane og ektemannen Gregs ungdomstid. I dette partiet er det også mer snert og humor i skildringene, i tillegg til beskrivelsen av Janes apokalyptiske redsel for å miste kjæresten.
Og tapet kommer, om enn på helt annet vis enn hva Jane fryktet 20 år tidligere. Hvordan kan vi leve videre uten dem vi elsker? Nicolai Houm gir ingen løsninger, men lar Jane Ashland – navnet er vel ikke tilfeldig valgt – svare, når hun får beskjed om å ta tak i den destruktive situasjonen, at hun «nekter å begynne å glemme dem» (s. 142). Flere år tidligere har hun så tydelig slått fast, besvergende, for en nysgjerrig avis-journalist at «Julie og Greg er livet mitt. Resten er fiksjon» (s. 149).
