Unni Lindell
Nattsøsteren
Aschehoug 2002
Det forsvinner mange unge mennesker i norsk kriminallitteratur for tiden. I «Nattsøsteren» er det en ung jente på fjorten som blir borte en sen vinterkveld. Men Cato Isaksen og folkene hans får ikke saken mellom hendene før jentas bestemor blir skutt på åpen gate, utenfor sitt eget hus i Ullevål hageby.
Travel etterforsker
Cato Isaksen er med andre ord løs igjen, denne ambivalensens mester, gift for annen gang med hustru nummer én, mens elskerinnen vil gjøre slutt fordi hun skal gifte seg. Moren til den minste sønnen – intermezzohustruen – har mer kontakt med hans gamle mor enn han selv. Politifolk er travle. Cato Isaksen, skal vi tro forfatter Lindell, er både travlest og dyktig.
Flate påstander
Unni Lindells bok hever seg ikke over det ordinære, mener Leif Ekle
«Nattsøsteren» kunne antagelig blitt en både relevant og interessant kriminalbok, hadde teksten – språket og fortellingen – evnet å bygge opp under og nyansere en historie som i og for seg er spennende nok. Her mangler ikke aktualitet og samtidsfarge.
Overraskelsesmomenter finnes også til en viss grad, selv om løsningen ligger i kortene lenge nok. Men; akkurat som med menneskene og beskrivelsen av deres tanker, handlinger og følelser: Leseren avspises med påstander som forfatteren tydeligvis ikke har ord og setninger til å underbygge. Leseren sitter igjen med det rene, flate referat.
Ordinær krim
Dialogene er stort sett bedre, men kan ikke redde helhetsinntrykket, som også dras ned av en del psykologisk tomgods som virker helt dumt i en setting som denne. Det hjelper selvfølgelig at Unni Lindell kjenner sitt lokalmiljø og bruker det konstruktivt. At vi gjerne ser den forsvunne Kathrine igjen, hjelper også. «Nattsøsteren» blir like fullt værende der den er – blant de ordinære.
Leif Ekle
Kulturnytt, NRK P2
7. oktober 2002
Se også