Hopp til innhold

Anmeldelse: inFamous

Playstation 3 viser endelig hva konsollen er god for. inFamous er som godteri for øynene, men historien overbeviser ikke.

inFamous
Foto: SCEE

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Du er sykkelbudet Cole, og skal levere en pakke. Pakken innholder en spesiell bombe som gir deg elektriske superkrefter når den eksploderer, i mellomtiden blir byen kastet ut i totalt kaos og terrorister tar over kontrollen.

Så enkelt kan historien i inFamous oppsummeres.

En uskyldig amerikaner, utsettes for ukjent fare og må kjempe mot terrorister i sin egen hjemby. Amerikanske terroristhistorier flommer over i film- og spill-industrien, og begynner å bli en klisjé. Vi så det i blant annet MadWorld og kommer helt sikkert å se det mange ganger til.

Ikke originalt

Selve historien er med andre ord ikke særlig original eller veldig engasjerende, men bruken av tegnede mellomsekvenser gjør at det blir presentert på en veldig underholdende og visuell måte. Den store mengden av tegneserier som har blitt til film, har helt sikkert bidratt til at vi ser denne trenden stadig oftere.

Utviklerne har skrytt av at de har spesialdesignet hver eneste bygning i spillet slik at du kan klatre opp og løpe av gårde.

Siden inFamous er et tredjepersons actionspill, er det enklest å sammenligne denne "parkour-delen" med Assassins Creed. Begge er spill med åpne verdener hvor du selv velger din vei til målet, mens i spillet Mirrors Edge har du ikke samme muligheten til selv å velge hvordan du vil nå ditt neste mål.

Intuitivt

Det første som slår meg er hvor lett det er å plukke opp inFamous. Etter en særdeles enkel innledning hvor du lærer hvordan du kan skyte lyn fra armene dine, blir du kastet rett ut i storbyen. Klatringen på bygninger, lyktestolper og alt annet som står i din vei utføres enkelt med den venstre analogstikken og hopp, og klarer å tilføre en flyt i spillet som er sjeldent å se.

Se spilltrailer her:

Innholdet som skulle vises her støttes dessverre ikke lenger.

Og det er i den åpne spilleverdenen inFamous viser seg fra sin beste side, utviklerne har klart å holde løftet om at alle bygninger er mulig å klatre på og de har lagt inn mange finurlige detaljer som gjør utforskningen av byen til det mest fasinerende elementet i spillet.

God karma?

Spillets historie gir deg stadig muligheter til å være "god" eller "ond", i en klassisk forstand. Gjør du valg som skader befolkningen eller gir deg selv fordeler i forhold til andre får du dårlig karma, og gjør du motsatt og er snill, får du god karma.

Dette representeres ved at utseende på hovedkarakteren Cole, som du styrer i spillet, blir styggere og superkreftene dine blir rødfarget når du er ond, og engleaktig og blått når du er god.

Dette karmasystemet låser opp forskjellige egenskaper alt ettersom hvilken vei du velger.

Utvikleren Sucker Punch har koblet Cole sine elektriske egenskaper til nesten alle sider av spillet. Alle hans superkrefter er basert på elektrisitet, han trenger å bruke elektrisitet for noen av de mer kraftige angrepene og for å sveve rundt i lufta. Dette fører til at du må lade opp, bokstavelig talt, ganske ofte, men Sucker Punch har gjort det enkelt å lokalisere strømkilder. Ved et lett trykk på den venstre analogstikken får du se alle strømkilder i nærheten, så du er i praksis aldri helt tømt for elektrisitet.

Kampsystemet er strømlinjeformet, og du kan bruke omgivelsene til din fordel. Du kan gjemme deg bak nærmeste søplebøtte eller henge fra en takrenne mens du skyter lyn fra hendene dine.

Vakker grafikk

inFamous klarer å presse Playstation 3, og fremstår som ett av de peneste spillene som har kommet til konsollen, kampsystemet er engasjerende og den åpne verden innbyr til utforskning. Dessverre er inFamous også et eksempel på at spillutviklere må ta historien mer på alvor, og ikke lene seg på kjente Hollywood-klisjeer.

Spill har samme evne som film til å formidle og fortelle spennende historier (om ikke bedre evne), men så lenge fokuset ikke er på gode og engasjerende (og kanskje provoserende) historier kan ikke spillbransjen ta det siste steget opp til det gode selskap med andre underholdningsplattformer og fortellende medium.

Kulturstrøm

  • Øystein Sundes liv blir bok

    Øystein Sundes liv blir nå bok.

    «Øystein Sunde – Sånn er han bare» er tittelen på biografien om den 77 år gamle artisten, låtskriveren og ordkunstneren, som bor på Skarnes i Sør-Odal.

    Biografien er skrevet av forfatter og journalist Asbjørn Bakke.

    I tillegg til mange og lange samtaler med Sunde selv har Bakke intervjuet 60 artistkolleger, venner, familiemedlemmer og bransjefolk.

    Det er Manuskript Forlag AS som skal utgi biografien, og forlegger Øyvind Hagen sier hovedpersonen måtte overtales:

    – Øystein Sunde mener selv at det ikke er så mye å skrive om. Jeg måtte grave dypt i argumenter og bruke mange år på å overtale ham, sier Hagen.

    Boka kommer ut 3. september.

    Øystein Sunde
    Foto: Mats Sparby / NRK
  • Salif Keita jobber med nytt album

    «Afrikas gylne stemme», Salif Keita fra Mali, sa i 2018 at albumet «Un Autre Blanc» var han siste album. Men da han besøkte Drammen og Union Scene sist fredag, hadde han ombestemt seg.

    Til Musikkreisen på NRK sier han at «Det skulle være det siste albumet, men det blir det ikke. Det kommer mer!»

    Salif Keita har de siste 50 årene vært en av Afrikas aller største artister. Det banebrytende albumet «Soro» fra 1987 blir av mange regnet som brekkstangen for afrikansk musikk i resten av verden.

    Artisten har også vært en utrettelig forkjemper for rettighetene til folk med albinisme – som han selv. Hans forrige album «Un Autre Blanc» (Et annet hvitt) – viser direkte til dette.

    Salif Keita og Musikkreisens Arne Berg
    Foto: Carolina Vallejo / Carolina Vallejo