Høstutstilling på det jevne

Gruppen som har hatt ansvaret for hengningen av årets Høstutstilling har bestrebet seg på å lage en oversiktlig og klart ordnet utstilling. Hver av de fire salene på Kunstnernes Hus har fått litt forskjellig karakter og stemning, fra det stillferdige til det mer bråkete.

Salong

Det har sånn sett blitt en sober utstilling som holder et jevnt profesjonelt nivå. Salongformatet den drar med seg gjør samtidig at det hele tenderer mot det middelmådige, det jevnt likegyldige. Juryen har riktignok forsøkt å bryte opp denne salongkarakteren med enkelte større og mer monumentale installasjoner.

Blant annet har en gruppe på ti kunstnere har gått sammen om å reise en svær, labyrintisk trekonstruksjon med urbant grafitti preg i midten av den ene overlyssalen, kalt ”Collaborism”. I trappeoppgangen møter vi et omfattende veggmaleri laget av debutanten Johannes Høie, som med sitt grafiske preg minner om et forstørret kobberstikk og med et motiv som er av visjonært tilsnitt.

Viser ikke et tverrsnitt

Som det har vært sagt mange ganger, Høstutstillingen har mer og mer blitt en debutant-utstilling, i år utgjør disse omtrent halvparten.

Toneangivende og etablerte kunstnere viser at de ikke synes Høstutstillingen er spesielt viktig rett og slett ved at det store flertallet av dem ikke gidder å delta.

Dermed sier det seg selv at den heller ikke viser noe ”tverrsnitt” av norsk samtidskunst, slik det ofte flagges med. Den ”frie innsendelsesretten” som av en eller annen merkelig grunn fortsatt er en hellig ku for NBK, sørger for at enhver glad amatør kan sende inn og forvente å få sin kunst vurdert av kunstnerjuryen.

Kort sagt: Høstutstillingen har ingenting igjen av den definerende kraft den en gang hadde - fra slutten av 1800-tallet og opp til 1980-årene.

Hverken kunstnere eller kritikere tar den helt på alvor, den fortsetter å rulle ene og alene ut fra sin egen populistiske logikk.

Kinesisk kolonialisme

Det som for meg er høydepunktet på årets utstilling er Vegar Moens tre store fargefotografier. De har fått en vegg for seg selv, og er titulert ”Den nye jernbanen mellom Kina og Tibet”. Vi ser øde sletter og halvveis snødekkete fjell, med et jernbanespor som slynger seg innover i det ugjestmilde og ørkenaktige landskapet i det uendelige. Det hele er storslått.

Det er nettopp denne jernbaneforbindelsen som gjør det mulig for kinesiske myndigheter i ennå større grad å kolonisere Tibet og bryte ned den opprinnelige tibetanske kulturen. Blant annet ved å få kinesere til å flytte til Tibet og gradvis ta over. Implisitt og intenst kommenterer disse fotografiene på den måten også en av vår tids sentrale politiske konflikter. De viser hvordan det bokstavelig talt dreier seg om å legge land under seg. Dette er bilder som bærer på alle plan.

Voldelighet og renselse

Bente Sommerfeldt-Colbergs motoriserte skulptur får en ekstra voldelig dimensjon i samspill med Moens foto. Hun har konstruert en mekanisk innretning som sørger for at et hvitt tøystykke som hviler i et gjennomsiktig kar vris opp og tvinnes helt til bristepunktet, før elektromotorene sjalter ut og løsner på taket slik at tøyet kan synke tilbake og ned i det klare vannet.

En litt klagende og monoton sang fra en videoinstallasjon i et tilstøtende rom blandet seg i dette ensemblet og legger inn meningsbærende assosiasjoner i forhold til Moens foto, slik jeg opplevde det. Måten man erfarer kunst på Høstutstillingen vil nødvendigvis bestå av slike kollisjoner mellom det forskjelligartede - og i enkelte tilfeller, men alt for sjelden, oppstår det noe mer.

Superrealistiske portretter

Et annet verk med sting er tre nidtidige miniatyrskulpturer av Gisle Harr - portretter som er svært realistiske og samtidig litt ekle i sin voksaktige materialitet. Det er noe i den voldsomme forminskningen og det overminutiøse som gir en egen nerve. Portrettet titulert ”Arne T.”, dvs. Arne Treholt, blir ekstra ladet og tvetydig.