Dette er min andre Håkan Hellström-konsert. Den første var for femten år siden, i et klamt telt sent på kvelden under Quartfestivalen. Til dags dato holder jeg den som en av mine absolutte favorittkonsertopplevelser – et møte med en fersk soloartist som nylig hadde gitt ut et generasjonsdefinerende debutalbum, og denne julikvelden i tillegg evnet å bruke et strømbrudd mot slutten av konserten som et effektivt virkemiddel til å skape en unik nærhet mellom publikum og seg selv.
Sju studioalbum og et skandinavisk stadionherredømme senere, er et fullsatt Oslo Spektrum åsted for en hypersamspilt seanse mellom Håkan og hans timannsband og en entertainertype det finnes altfor få av.
Det er tilløp til overtenning hos publikum når synging og synkronveiving starter allerede da DJ-en spiller «Brown Eyed Girl» et kvarter før konsertstart, men intet å frykte. Hellström har en scenetilstedeværelse som til de grader gir energi til rommet og gjør at det koker over av allskrål, interaksjon og klemmer i de neste tre timene konserten varer.
I en habitt midt mellom Mick Jagger og Marc Bolan er det bare samsvenskingen Moneybrother som er en bedre skandinavisk Springsteen, og på blåserekkeparadenummer (og første virkelige publikumsfavoritt) «Du Kan Gå Din Egen Väg» forstår vi at han er en entertainer (og danseløve) av knallsterkt kaliber.
Han skyr heller ikke unna historier om traumatiske fremføringer i ishaller, hans første møte med The Beatles eller Serge Gainsbourg og «Fucking Åmål»-hyllester på de til tider overtydelige – men aldri klamme – bildeakkompagnementene som dekker scenen i forskjellige lag. Han får til og med tekstlinjer som «Piff uten Puff» til å høres ut som det viktigste i verden. Det krever en helt spesifikk type sårbarhet, og hans hudløshet og folkelighet er en sjarmbombe som meget få andre artister kan fremvise.
Fort gjort også å glemme at mannen har en bemerkelsesverdig god katalog, og gjennom disse timene blir man påminnet dette hele tiden. Fra den årsferske «Pärlor» og den litt glemte debutalbumgenistreken «Uppsnärjd I Det Blå», til den Elton Johnske «Gårdakvarnar og Skit» fra Et Kolikbarns Bekännelser der bandet har en timing som gir frysninger på ryggen. Dette er en kveld for store refreng og ditto følelser.
Høydepunktene sitter tett, og selv slites jeg mellom «Ramlar», «Din Tid Kommer» og «Tro och Tvivel» men jeg velger meg balladen «Valborg», der en liggende Håkan bæres frem av publikumssyngingen. Man kommer virkelig heller ikke unna «Forever Young»-pastisjen «Pistol», der Europas beste vokalist Amanda Bergman (som slapp en nydelig soloplate i år, og fjorårets innertier som vokalist i Amason) synger sangen bedre enn han noen gang klarer å overgå. Og blir du ikke glad av konfettikanonene under «Känn Ingen Sorg För Mig Göteborg», forstår jeg ingenting.
Konserten var en kjærlighetserklæring til kjærligheten selv. Skrevet og fremført av en mann som opp gjennom totusentallet har definert og raffinert seg selv som indieprins, Allsång På Skansen-deltaker og keitete scenepersonlighet med flere knefall enn den svenske pressen har hatt i hvert møte med noenogførtiåringen. Alt er fortjent. I et år med mye mørke var denne kvelden et varmende lyspunkt som forplantet seg til hver krok av Oslo Spektrum. Historiebøkene venter – igjen.
SE BILDER fra Håkan Hellstrøms konsert i Oslo Spektrum:
