Da jeg hadde lest ferdig Per Schreiners roman «Henrettelse med elefant» – det tok ikke mer enn et par svært oppmerksomme timer – ble jeg vâr den korte baksideteksten fra forlaget: «Henrettelse med elefant er en kjærlighetsroman om mennesker som ingen greier å elske». Jeg måtte le og konstaterte at observasjonen er svært presis. Persongalleri som dette får du ikke servert hver dag.
«Henrettelse med elefant» er Per Schreiners første roman.
Bøker med innfallsvinkelen «slik lever vi nå», kommer det imidlertid mange av. De er alvorlige, ironiske, humoristiske, til og med litt pekefingerstrenge. Men: det er når du leser forfattere som Per Schreiner at det går opp for deg hvor sterkt deler av vår moderne levemåte roper på det absurde og en riktig beksvart, nesten kvalmende morskap.
Tenk deg at du arver en stor byleilighet som trenger oppussing, så du hyrer en profesjonell maler. En sur og grinete maler som ikke liker å prate, ei heller folk som går hjemme om formiddagen. En ulykke skjer og maleren blir brått avhengig av din håndfaste hjelp. Da hjelper du, ikke sant? Men hva gjør Pia, arvingen med oppussingsbehovet i denne boken? Tro meg, absurd er bare forstavelsen. At Schreiner drar den delen av historien i land uten at teksten blir sin egen parodi, er svært godt gjort.
Noveller i romanen
Jeg likte svært godt Per Schreiners skjønnlitterære debut fra i fjor, «Min fars fem bad». Det var en novellesamling. Også den i et landskap som svakt minner om denne nye boken. Samtidig har novellen til en viss grad fått være med på romanlasset – og det er fint. Det slår meg flere ganger i løpet av de 120 konsist formulerte sidene at dette er som å lese flere parallelle noveller samtidig – i en veksling som får leseren til å tenke filmatisk klipping.
Jeg nevnte persongalleriet. Det består for eksempel av Cathrine og Espen – et halvhjertet og kjølig innstilt par i trettiårsalderen som under tvil skal flytte sammen. Det er også under tvil at Espen ikke hopper etter da Cathrine faller flere meter ned en skrent og ut i vannet. Han leter i stedet opp en båt. Cathrines tilgivelse innvilges – under den samme tvilen.
Her finnes også Espens far, som har mistet kona, men ikke savner henne noe særlig. Vi må innom et par ekser og da særlig Pia, allerede nevnt. Hun er Espens ekskjæreste og bokens mest outrerte figur. Og blant alle de ikke-elskelige menneskene løper en eiegod og halvgammel hund omkring. Poppy. Ikke akkurat på rømmen, men heller ikke bofast lenger. Bikkja er kanskje den som til slutt foretar det mest rasjonelle valget i denne fortellingen, selv om heller ikke det er direkte planlagt. Hun er tross alt en hund.
Sterk dialog
Teksten er i stor grad basert på velskrevne og skarpt observerte dialoger som henger nøye og logisk sammen med karakterenes tankeverden. Det er slående for en leser hvor lenge det går an å la en karakter bevege seg helt i overflaten av livet, sky all refleksjon. Uten at teksten mister troverdighet. Det er besynderlig, ubehaget er følbart:
Sett ovenfra
«Henrettelse med elefant» er ikke stedbundet. Vi ser byen, et sentrum og steder ved og utenfor. Forfatteren er imidlertid nøye med å fortelle oss hvor og hvor langt fra hverandre karakterene befinner seg. Det bidrar til en opplevelse av å sveve over det hele og observere vekslingen mellom aktørenes bevegelser og deres tvetydige handlinger, de ikke-utsagte sammenhengene.
Per Schreiner har tidligere skrevet tv-manus sammen med Erlend Loe. Det er lett å se at de to forfatterne kan fungere i samme setting. Schreiners absurd-mørke tilnærming til det moderne livet er allikevel skarpere i kantene.
