Anmeldt av Ole Jan Larsen
Hun er spiss og spydig i sine karakteristikker. Witoszek blir sett på som en av de mest spennende stemmene i norsk kulturdebatt, og er ikke er redd for å slå hardt.
Hamrer løs
Nina Witoszeks bok 'Verdens beste land. En pamflett' er utgitt på Aschehoug forlag.
Foto: Aschehoug”Verdens beste land” er en pamflett – eller ei polemisk stridsskrift – som hamrer løs på venstresida i norsk politikk. Hun har kritisert den norske debattkulturen for å mangle temperatur og at det trengs mer koffein. Det kan virke som om Witoszek har fått et aldri så lite koffeinsjokk.
Infantilt
Enkelte av hennes personkarakteristikker slår tilbake på henne selv. Hun blir det som hun beskylder venstresida for å være, en enøyd kyklop – ei enøyd kjempe. Erling Fossens ønske om debatt om hvordan vi dyrker krigsheltene, viser at han lider av hukommelsestap og har en fiendtlig holdning til opplysning, skriver hun.
Samtidig etterlyser hun altså en friskere offentlig debatt her i landet. Da blir det vanskelig å avvise Fossen på denne måten. Hvorfor skal vi ikke diskutere vår oppfatning av fortida? Er det kun Witoszek som har talerett? Hun fører ikke argumenter, men kun karakteristikker. Det grenser til infantilt.
Dag Solstads forhold til kommunismen sammenlignes med Knut Hamsuns meninger om nazismen: ”Solstad har aldri egentlig brydd seg om å forstå kommunismens barbariske ansikt og dens slektskap med nazismen. Han betrakter seg fremdeles som en stolt kommuniset, punktum. Det finnes ingen forbrytelse og intet ansvar. Bare den store forfatterens ego.”
Futt og fart
Vi tåler absolutt litt mer futt og fart i norsk kulturdebatt. Jeg får likevel problemer når personkarakteristikkene blir stående uten tilstrekkelig med argumenter. Boka består av sju tekster og den prøver å besvare spørsmål om norsk identitet og om Norge – eller Verdens beste land – er i ferd med å bli en realisert utopi. Witoszek trekker historiske linjer fra 1800-tallets Bjørnson og Ibsen – eller patrioten og intelligenspartiet – med Bjørnson som vendte blikket mot norsk bondekultur, mens Ibsen representerer europeeren.
Hennes lek med norsk kulturhistorie er kreativ og morsom og hun ser sammenhenger fra 1800-tallets verdikamp til dagens skillelinjer i norsk politikk. Andre sentrale temaer er norsk bistandspolitikk og integrering. Mye av stoffet om norsk bistand er hentet fra hennes professorkollega, Terje Tvedt, og mye av innholdet er kjente betraktninger.
”Vi andre”
I kapitlet om integrering – eller ”Vi andre” i Verdens beste land, framfører hun også en kritikk som er kjent. Men her er hun konstruktiv, og viser hva som må til for å lykkes. Rasisme i innvandrermiljøene må tas like alvorlig som norsk rasisme, borgere med minoritetsbakgrunn må få selvrespekt og ikke tvinges inn i klientrolla.
Pamfletten ”Verdens beste land” er til tider underholdende og mange av påstandene er gode utgangspunkt for videre debatt. Men kvaliteten varierer, og den tidligere vinneren av Fritt Ord-prisen kunne godt fått litt mer motstand fra sine gode hjelpere før manus ble sendt i trykken.
