Den romanen vi får av Hans Sande – gjennom hjelpepleieren og jeg-fortelleren Andor Skorpens skiftende valg av ord og språkform – ligger trygt plassert utenfor litterær allfarvei. En roman om hvordan kunst skapes, om hvordan sorgen må gjøre sitt før den kan snus og – underforstått – om språket som villig verktøy, men vanskelig å tukte.
Fra glemselens dagbok
Forfatter Hans Sandnes skriver om hvordan kunst smertefullt blir til.
Foto: Chr. HansenAndor har en bok han gjemmer oppe på høgstelemmen; Glemselens dagbok, med nedtegninger fra hverdagen på Valen psykiatriske sykehus, fra utallige mer eller mindre mislykkede forsøk på selv å bli forfatter – sterkt inspirert av hans venn og favorittpasient; Olaen. Bedre kjent som Olav H. Hauge. Andors fortelling starter med et gammelt notat fra Glemselens dagbok – fra forrige gang han fikk vite at nå var Diktaren på vei inn igjen – for en ny runde med behandling, slik det hadde skjedd før – etter at en ny diktsamling var ferdig fra Olaens hånd.
De gode setningene
”Slepe rundt på døde dyr” er således, i utgangspunktet, en bok om en såkalt enkel mann som så gjerne vil bli forfatter, inspirert og rettledet av sin store helt og (vil han gjerne tro) venn. Hver gang han skriver en litt lang setning, tenker Andor på forbildets ord om det latterlige i å skrive digre romaner på 700 sider når det hele kan sies med to enkle setninger. Men kommer disse to setningene? Kommer de til Andor?
Diktarens råd
Andors kone er lærer og fra Kalfaret i Bergen. Hun har aldri klart å venne seg til Andors landlige bakgrunn og aller minst det språket han snakker. Ikke vil hun vite av skrivingen hans heller – i alle fall ikke i den perioden da han – etter Diktarens råd – forsøkte å lese Virginia Wolf før han ga seg ut i digresjonene og de dype tankerekkenes landskap. Det ble høgstelemmen for de tekstene også.
Ikke før Andor klarer å nærme seg den mest skjellsettende begivenheten i hans liv makter han å skrive dikt som er gode, som han ser og vet er gode. Det skjer gjennom et slags kunstprosjekt med avansert hyttebygging i et tre, der han først motvillig, siden mer engasjert hjelper naboens sønn.
Språk som drivkraft
Fortellingen i er i seg selv ikke så merkverdig, selv om den foretar noen krumspring som bare kan glede en leser. Det er bokens eget språk – altså Andors språk slik Sande styrer det – som virkelig river leseren med. Fra starten skriver Andor et konservativt og til tider pompøst bokmål. Det er i de eldre dagboksnotatene. I dialogene kommer dialekten frem, vestnorsk, kantete og saftig. Så skjer det underlige, ettersom Andor engasjerer seg mer i sin egen fortelling endrer også språket seg, det blir friere, og slipper taket i de strengeste formene. Og; blir han riktig ivrig, tipper det over i nynorsk. Det siste, korte kapitlet er skrevet på nynorsk i sin helhet.
Sandes bok har mye å si leseren – kanskje er det noe vi har visst eller vært klar over lenge, bare ikke aldeles bevisst? Om sorg, skyld og hvordan tingene må leves og takles i rekkefølge før det stakkars mennesket kan komme videre.
