Et umake par

Det er vanskelig å se noen interessant forbindelse mellom de to svært ulike kunstnerskapene.

Lørdag åpner utstillingen «Malerkongene: Zorn og Nerdrum» på Blaafarveværket på Modum.

Det har blitt noe av en tradisjon på Blaafarveværket å skape en dialog på tvers av tids- og landegrenser. Og ofte har det vært, som i dette tilfellet, noe norsk mot noe svensk, noe eldre mot noe samtidig.

Utstillingen er omfattende og viser mer enn 30 arbeider av hver av de to berømte kunstnerne.

Virtuose akvareller

Malerkongene: Zorn og Nerdrum

Anders Zorn: «Atljeidyll»

Foto: Blaafarveværket
Malerkongene: Zorn og Nerdrum

Anders Zorn: «Le Tub»

Foto: Blaafarveværket

Noe av det første som møter oss i utstillingen er en håndfull utsøkt vakre akvareller utført av Anders Zorn.

En av disse er en klassisk aktfremstilling, der vi ser en ung, frodig kvinne som ligger hvilende på en divan. Hun skjuler ansiktet i albuen, og har flettet hånden inn i det tykke, brune håret.

Bildet er malt i skimrende, gylne bruntoner, og ved første øyekast ser bildet med sitt mylder av glassklare detaljer ut som et oljemaleri.

Det er vanskelig å fatte hvordan Zorn har greid å trylle fram de ulike stoffenes kvaliteter, fornemmelsen av hud mot silke, hår mot pelsverk og andre detaljer i et så vanskelig kontrollerbart medium som akvarellteknikken.

Når man studerer bildet på nært hold ser man likevel tydelig de halvtransparente, lette akvarellstrøkene.

I disse bildene ser vi virkelig Anders Zorn som den teknisk virtuose maleren han var. Disse akvarellene er alene verdt reisen til Modum.

To ulike verdener

Det er virkelig to svært ulike verdener som møtes i denne utstillingen.

De koloristiske fellestrekkene man fremhever som en forbindelseslinje mellom de to kunstnerskapene oppleves som en ganske overfladisk likhet.

I utstillingen vises riktig nok primært relativt nye bilder fra Nerdrums hånd, som har en mye lysere litt koloritt enn den som tidligere har kjennetegnet Nerdrum.

Det kan jo heller ikke underslås at det er en viss formatforskjell på disse to kunstnerne.

Riktignok har Nerdrum oppnådd en internasjonal anerkjennelse, men likevel kan han ikke sammenliknes med Anders Zorn, som regnes som en av de viktigste billedkunstnerne i Europa rundt forrige århundreskiftet.

Forskjellig innhold

Også innholdsmessig skiller de seg meget tydelig fra hverandre.

Zorn er kjent for sine bilder preget av letthet og lys. Med sitt skarpe blikk og sin virtuose pensel skildret han det borgelige, bekymringsløse sosietetslivet i byene.

Han var inspirert av de franske impresjonistene, og som dem var han en skildrer av virkelighetens overflater, ulike stoffers møter, mørkt hår mot bar, svakt nuppet vinterhud, lysets skiftninger på himmelen og solens glitrende lek på en bølge langs svenskekysten.

Odd Nerdrum på sin side har jo nettopp gjort seg bemerket som en formidler av alt det som ulmer under overflaten: De dunkle, ambivalente, pinefulle understrømmene.

I hans beste bilder møter vi det dypt ensomme og fremmedgjorte mennesket.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Malerkongene: Zorn og Nerdrum

Odd Nerdrum: «Sommeraften»

Foto: Blaafarveværket

Tvungen sammenstilling

I utstillingen virker derfor denne sammenstillingen litt tvungen. Det er vanskelig å se noen virkelig relasjon eller dialog mellom de to kunstnerskapene.

I iveren etter å vise forbindelseslinjer har man dessuten valgt bort mye av Nerdrums mørke, bestialitet og ambivalens.

Malerkongene: Zorn og Nerdrum

Odd Nerdrum: «Nybegynner»

Foto: Blaafarveværket
Malerkongene: Zorn og Nerdrum

Odd Nerdrum: «Selvportrett som kriminell»

Foto: Blaafarveværket

I stedet har man fokusert på hans impresjonisme-inspirerte, pastellfargede bilder fra 2000-tallet, som slik jeg ser det absolutt ikke er blant hans beste.

Disse bildene mangler den spenningen og uttrykksstyrken som vi finner både i hans politiske engasjerte arbeider fra 70-tallet, så vel som i hans uhyggesvangre, gammelmesterlige og surrealismeinspirerte malerier fra 80- og tidlig 90-tall.

Så selv om Nerdrum, uansett hva slags billedutvalg man hadde gjort, ville komme i skyggen av en ruvende skikkelse som Zorn, kunne man i det minste ha latt ham møte mesteren med sine beste bilder.

Ujevn match, men severdig

Jeg synes både Nerdrum og Zorn kunne profitert mer på en annen sammenstilling.

Nerdrum kunne man for eksempel med større hell satt sammen med kunstnere som på en liknende måte, og gjerne i et annet medium utforsket noe av det samme eksistensielle ubehaget som ham selv, for eksempel Cindy Sherman eller Andrea Serranos fotografiske prosjekter.

Når det gjelder Zorn burde han definitivt hatt en mer jevnbyrdig sparringspartner, som for eksempel Edvard Munch.

De representerer på mange måter motsetninger i den samme perioden, impresjonismen mot ekspresjonismen, den ene fokuserer på sollyset, den andre på sjelelyset.

Men uansett er dette en høyst severdig utstilling, siden det tross alt er svært sjelden man har anledning til å se så mange praktverk av Anders Zorn samlet på norsk jord.

Blaafarveværket stilte også sommeren 1990 ut Zorn-bilder, da i utstillingen «Sommeren med Zorn». Se Dagsrevyens reportasje:

Video Anders Zorn-utstilling på Blaavarveværket

VIDEO: – Å se på Anders Zorns bilder er som å ligge med en kvinne som ikke har hjerne, sier Odd Nerdrum i dette Dagsrevyen-innslaget fra 12. mai 1990. Reporter Viggo Johansen.