Utdrag fra foredraget:
Husker dere den gåten som er omtrent slik: ”En far og sønnen hans blir utsatt for en fryktelig bilulykke. Faren omkommer øyeblikkelig, mens sønnen, hardt skadet, blir kjørt rett til sykehuset for å opereres. Vakthavende kirurg får nesten sjokk, for det er sønnen som ligger der på operasjonsbordet. Hvordan er dette mulig? Vi hørte jo nettopp at faren allerede var død!”
Omtrent sånn er gåten, og jeg leste den første gang i Rolv Mikkel Blakars klassiker Språk er makt fra 1973. Jeg var student, og det nærmet seg slutten av åttiårene. Jeg humret over gåten, men lurte på om den var utdatert - boken var altså rundt femten år gammel den gangen.
Da jeg noen år senere var kommet på den andre siden av universitets-kateteret, bestemte jeg meg for å teste det ut. Jeg prøvde gåten på studenter de gangene vi skulle snakke om språk og kjønn. Og selv om studentene møtte opp til timene og visste hva som var dagens tema, tok det likevel ofte litt tid før en eller annen skjønte at kirurgen selvsagt var guttens mor.
Det er etter hvert ganske mange undersøkelser som påviser store forskjeller mellom kvinnespråk og mannsspråk. Vi skal se på noen slike resultater. Mye av det jeg skal snakke om nå, er hentet fra engelskspråklige undersøkelser, men jeg har valgt ut punkter jeg mener å gjenkjenne fra norske forhold.
Agatha Christies heltinne Miss Marple finner alltid ut av de blodigste mord ved å sammenligne kriminalsaken med noe høyst hverdagslig hjemme i sin egen landsby. Det er helt i tråd med slik forskning viser at kvinner er i sin kommunikasjonsform. For kvinner og jenter er opptatt av likheter, gutter og menn er mer opptatt av å markere forskjell.
Vil oppnå ulike ting
Hvis en jente forteller noe til sine venninner, er venninnene opptatt av å fortelle at de også har opplevd noe som likner veldig, de serverer altså gjerne en parallellhistorie. Hvis en gutt forteller kameratene sine om noe spennende som har skjedd med han, begynner gjerne kameratene å fortelle om noe som har skjedd dem, og som er enda mer spennende og helt annerledes.
Deborah Tannen – forfatteren av bestselgeren Det er ikke det jeg sier! - mener at kvinner og menn vil oppnå forskjellige ting med samtalen. Tannen hevder at mens kvinner snakker fordi de vil opprettholde en plass i et fellesskap, som i utgangspunktet er et jevnbyrdig fellesskapsnettverk, prater menn for å styrke sin posisjon. Ifølge Tannen er det derfor kvinner er opptatt av å understreke fellestrekk mellom seg selv og andre medlemmer i gruppen.
Menn kommenterer, kvinner foreslår
For å si det veldig plumpt og lite nyansert: Menn er mer direkte og kommanderende i sin talemåte, kvinner mer indirekte og foreslående. Dette gjelder også barn. Undersøkelser viser at det er forskjeller hos førskolebarn. Jenter er mer foreslående: De sier ”La oss …”, ”Skal vi ikke …”, ”Kanskje vi kunne … ”. Gutter er mer direkte, og har en større tendens til å si ”Gi meg den!, ”Legg den der!”, ”Gjør det!” enn jentene.
Mens andre snakker, lager vi smålyder; dette kalles tilbakekoblingssignaler. Hmm, mmm, he-he, ja, nei, sikkert ikke, kan vi si for å signalisere at vi lytter. De fleste opplever det som ubehagelig hvis samtalepartneren er helt stille mens man snakker.
Menn lytter mindre tydelig enn kvinner i den forstand at de gir færre tilbakekoplingssignaler enn kvinner gjør. Når en kvinne forteller noe til en mann, kan hun derfor av og til stoppe opp og spørre mannen om han egentlig i det hele tatt hører på det hun sier.
Jeg føler, jeg tror. Kvinner tar mer språklige forbehold enn menn, sies det. Og blant annet bruker de mer småord av typen jo, vel, nok, altså. For igjen å sette det på spissen, kan vi forestille oss at en kvinne sier: ”Vel, det er nok kanskje sånn”, mens en mann sier: ”Sånn er det.”
Kvinner snakker i munnen på hverandre
Hovedregelen vi følger i en samtale, er at vi ikke skal avbryte hverandre. Men det kommer også an på blant annet hvor godt de som snakker, kjenner hverandre. Hvis man er på jobbintervju, og dermed i en asymmetrisk kommunikasjonssituasjon, er det nokså pussig å avbryte den som intervjuer – og antagelig lite heldig for den eventuelle fremtidige jobben. Men når man sitter og skravler med gode venner, hender det at man både avbryter hverandre og at flere snakker samtidig.
Det kan være forskjellige grunner til avbrytelser. Ofte er det slik at menn avbryter for å si noe selv, mens kvinner avbryter for å støtte det den andre parten sier, og ofte fullfører kvinner det den andre sier.
Kvinner overlapper mer, eller sagt med andre ord: Kvinner snakker mer i munnen på hverandre enn menn gjør. La oss ta et aldri så lite eksempel.
- Det erJentekveld, latter og lav musikk. Lukten av ingefær og hvitløk eller kanskje av chili, frisk rosmarin og tørr sherry blander seg med duftene av fire parfymer. Kvinnene er varme og røde i ansiktet. Slik går samtalen:
- Deilig mat! Nydelig med den litt syrlige ettersmaken, er det sitron?
- Har dere hørt hva svigerinnen til naboen min har gjort, da?
- Nei, fortell! Så fin jakke du har forresten.
- Hvem er det som er svigerinnen til naboen din? Er det hun tjukke?
- Kan det være koriander?
- Takk, jeg kjøpte den på salg her om dagen. Nei, nei, ikke hun tjukke. Svigerinnen til naboen min er hun med det røde, lange håret og de lekre klærne. Hun som jobber i det derre reklamebyrået, vet dere.
- Ja, da vet jeg hvem det er.
- Jeg og. Hva har hun gjort?
- Korianderfrø? Er det det du har brukt?
- Hun har gått fra mann og barn.
- Har hun? Tanken virker jo unektelig fristende noen ganger.
- Det er vel ikke salvie?
- Jo, jo, men med en bulgarsk dansebandmusiker!!
- Næ?! Var han det? Sånn med bryl i håret og grønn smoking?
- Himmelblå, tror jeg. Med paljetter. De rømte natt til fredag med danskebåten. Nei, det er ikke salvie heller. Det er faktisk tørkede limeblader.
- Limeblader, ja. Det var det jeg trodde hele tiden.
- Hva gav du for den?
- 800. Den var på salg, som sagt.
- Ungarer sa du?”
Hør hele foredraget torsdag 13. oktober, kl. 13.03 og lørdag
15. oktober kl. 7.03, i P2!
Helene Uri
er språkviter og forfatter. Hun har doktorgrad i lingvistikk, og har jobbet som forsker ved Institutt for lingvistiske fag ved Universitetet i Oslo. Hun debuterte høsten 2001 som romanforfatter, men skriver også fagbøker om språk og lingvistikk. Uri har blant annet utgitt romanene "Engel av nylon" og "Honningtunger".