– Man mister ikke humoren selv om man er på flukt

Det er sju måneder siden Hurum kom hjem fra sitt hittil siste oppdrag. Sju måneder siden hun sto midtfjords i Middelhavet, i en forsyningsbåt fylt til randen av mennesker på flukt, og lo.

– Vi var enormt mange mennesker presset inn på et lite område. Det hadde vært intenst, men humøret var begynt å vende tilbake, både hos oss og de menneskene vi reddet. Stemningen letta, og en av båtflyktningene sa noe som fikk meg til å le.

«Åh! Nå var det lenge siden jeg fikk noe til å le», utbrøt han da.

– Det fikk meg til å tenke, sier Lindis Hurum.

Sinna feltarbeider

Siden hun var liten har urettferdighet gjort henne sint.

– Sinne er en positiv ting. For meg ligger det både energi og handlekraft i å være sint, sier nødhjelpskoordinator, Lindis Hurum (44), og nikker, med lyse krøller.

Gjennom ti år har hun skrevet dagbok om opplevelsene i felt for Leger uten grenser. Dette er nå samlet mellom to bokpermer.

– Det gjør meg sint at vi stilltiende og tilsynelatende enkelt aksepterer at vi har det så utrolig bra mens andre, som bor kun en flyreise unna, har det så dårlig.

Vil du bli millionær?

Nødhjelpskoordinatoren er rastløs på kontoret sitt sentralt i Oslo. Å være hjemme er en enorm kontrast til det hun opplever ute i felten.

Før hun startet som prosjektleder i Leger uten grenser, jobbet hun med tv-underholdning, blant annet som produsent for «Vil du bli millionær?». Etter ti år som tv-produsent, gikk hun fra tv-produksjon til nødhjelp.

– Jeg jobbet sene kvelder, var teamleder for mange, jobbet med direktesendt tv og høyt tempo. Selv om det ikke sto om liv og død, så visste jeg at jeg likte å jobbe i team. Det viste seg å være ganske nyttig, og det var overraskende for meg.

Hun vet aldri når hun skal reise ut igjen.

– Jeg liker det uforutsigbare, at livet ikke planlegges mer enn tre måneder frem i tid passer meg bra, sier hun.

Makten i språket

Hun er opptatt av makten i språket og hvordan vi omtaler andre. Hun har sett hvordan hatretorikk fører til umenneskelige handlinger.

– I Den sentralafrikanske republikk så jeg hvordan grusomme handlinger bevegde seg fra militsen og over til vanlige folk. Jeg så mødre som henta barna sine for å se andre bli brent levende. Hvordan naboer, som alltid hadde vært venner, plutselig omtalte hverandre som skadedyr.

Hun peker på kartet. Forteller om reisene sine. Dramatiske episoder, men også gode opplevelser. Latter og humør som ikke forsvinner selv der katastrofen rammer hardest.

– Man mister jo ikke humoren sin selv om man er på flukt! Man slutter ikke å like musikk, føde barn, forelske seg, le og tøyse og fortelle vitser selv om man rømmer fra et krigsherjet land. Hvordan folk tilpasser seg en situasjon, imponerer meg stadig, sier hun.

Men hun innrømmer at det tidvis er tungt å være hjemme og ta innover seg alle opplevelsene.

– Men vi må orke det, vi som har det så bra. Hvordan vi møter andre mennesker er viktig og det definerer hvem vi er, hvem vi ønsker å være og hva vi ønsker å gjøre med den verden vi bor i.