Søndag begynner sjuende sesong av en av NRKs største seersuksesser igjen. Hver gang sier Tore Strømøy han vil slutte, men han klarer aldri å si nei til de gode historiene.
Det har gått sytten år siden Tore på Sporet for første gang ble sendt på NRK. Og da som nå blir det nordmenns tårevåte gjensyn med savnede familiemedlemmer.
Serien er blant NRKs aller største seersuksesser noensinne, og Tore Strømøy har laget 59 programmer med over én million seere i snitt.
På det meste har 1,4 millioner benket seg foran skjermen, og til sammen har 63 millioner nordmenn sett programmene.
Strømøy sier til NRK.no at han er lei av å være «på sporet».
– Det sier jeg nesten hver gang. Jeg gjør all researchen selv, og det er en så stor oppgave å gå løs på enda en sesong med en mini-redaksjon, at jeg vet ikke om jeg orker mer. Men løftet jeg har gitt meg selv, har jeg iallfall ikke holdt før. Når det kommer en god historie, tenker jeg at jeg må ut igjen, sier han.
Og de historiene har det blitt mange av. Vi ba ham gi oss sine favoritter gjennom de sju sesongene.
– Folk vil ha det, NRK vil ha det, så der har jeg igjen for å lage TV folk liker. Jeg kan takke meg selv.
– Men du klarer ikke å si nei?
– Nesten aldri, det er det som er mitt store problem. Jeg er hele tiden opptatt av gode historier. Jeg får aldri nok, og lar meg lett fascinere. Jeg jobber historien videre, og jobber dem ut mot en løsning, sier han.
Det er liten tvil om at Tore er god på det han gjør. Han regner Røde Kors og Frelsesarmeen som sine «konkurrenter», og det hender han tar jobber som virker uløselige.
– Vi har en sak nå, med ei jente som hadde snakket med Frelsesarmeen som mente den var umulig å løse, da tente jeg.
Det er et nytt knippe historier som presenteres denne sesongen. I år er det en liten vri på programmet, for reisereportasjen blir utvidet til fordel for de andre, mindre historiene. Likevel skal programmet ta oss med til alle verdensdelene, unntatt Sør-Amerika.
– Vi er i Australia for første gang, og snakker med en kvinne fra Melbourne som leter etter faren sin. Det er en fantastisk historie, sier Strømøy.
Ellers blir det turer til USA, til Tyskland, til Pakistan og til Afrika og til Midtøsten. Og for første gang toucher Strømøy borti norske krigsbarns skjebner.
– Jeg tror det er det folk liker. Det er ikke bare folk som møter hverandre, det er en historie som ligger bak, sier han.
