Mannen verdens­stjernene ringer når de trenger hjelp

«Vi har hørt at du er mannen der borte», lød stemmen på den andre siden av telefonen.

Det var War on Drugs, akkurat ferdige med en konsert i New York, og med et ødelagt instrument i bagasjen var de på vei mot Oslo, hvor tre utsolgte konserter ventet.

Derfor slo de nå på tråden til Sakari Jäntti. En av få – kanskje til og med den eneste i Norge – som kan vekke vintageinstrumenter fra så langt tilbake som 1920 til liv.

Queens of the Stone Age, A-ha og DumDum Boys er blant hans mange kunder.

Du har kanskje lagt merke til synthesizeren som Röyksopp bruker i alle konsertene sine? Den som ser ut som en liten koffert, og som de poserte med på coveret til albumet Junior?

Den har også tatt en pitstop hos Jäntti for å booste levetiden.

Den nostalgiske sjarmen

På bordet hans står det i dag tre båndekko-maskiner, klare for reparasjon. En av dem tilhører Hans-Peter Lindstrøm, den norske spacedisko-legenden.

For bare 15 år siden kunne man få tak i disse maskinene for en tusenlapp. Nå har prisene skutt i været og nådd svimlende høyder på opptil 18.000 kr.

– Folk er i full gang med å grave dem frem fra loft og kjellere, sier Jäntti.

I en verden som surfer på den digitale lydbølgen og jakter på den perfekte tonen, har musikkfolket de siste årene gjenoppdaget sjarmen i den litt skakke lyden.

– Lyden som denne maskinen produserer er aldri jevn. Noen ganger mister den fart eller går for fort. Det oppstår en organisk følelse som kan være vanskelig å gjenskape digitalt.

Hør selv:

– Hvordan oppstår slike trender?

– Det avhenger gjerne av hvilke artister som er på topp og hva de bruker, forklarer Jäntti.

Tapsprosjekt og travel hverdag

Midt i festivalsesongen kimer Jänttis telefon konstant. Det er musikere som enten er på vei opp på scenen eller nettopp har avsluttet sine opptredener og oppdaget problemer med utstyret sitt.

Telefonlisten er uendelig lang.

Med alle disse telefonsamtalene skulle man nesten tro at denne mannen badet i gull, men slik er det ikke.

Han tar betalt for de faktiske timene han bruker på å fikse instrumentene, men ikke for tiden han bruker på å lese servicemanualer, søke på internett eller eksperimentere med løsninger.

– Dette er et tapsprosjekt for meg, sier han.

Så hvorfor gidder han?

Instrumentene som finner veien til verkstedet hans, varierer i tilstand. Noen ser ut som om de har vært under vann, mens andre har bare en hinne av støv som kan tørkes av.

De fleste bærer imidlertid merker av tidens tann, selv om de ikke har blitt brukt så mye.

– Jeg gjør dette fordi det ikke er noen andre som kan gjøre det, og musikerne må ha et sted å gå til. Vi må ta vare på lydkulturen vår. Og selvfølgelig, fordi jeg selv liker instrumentene.

Det hele startet med at han måtte bygge sine egne ting.

– Jeg var opptatt av elektroniske instrumenter hele 80- og 90-tallet, men jeg hadde ikke råd til å kjøpe dem. Så jeg måtte bygge dem selv. Jeg hadde ingen idé om at det skulle ta meg hit.

Den faktiske drømmen

Livet har dratt Jäntti inn i den tekniske verden, men dypt i hjertet er det musikken som roper på ham.

– Jeg må lage og skrive musikk. Hvis jeg blir hindret fra å gjøre det, begynner det å krible i hele meg, sier han.

Bak filmapper han viser på datamaskinen, skjuler det seg dusinvis av sanger han har skapt, men ennå ikke gitt ut. Han sier han snart vil dele et album med publikum.

– Jeg har ingen drøm om å bli rockestjerne, men å dele musikken min med verden, sier Jäntti.

Av det første han gir ut under eget navn, er en godnattsang skrevet til hans ni år gamle datter.

Hør den her: