De siste 20 årene har statens kontroll med pengebruken i kulturlivet blitt sterkere og sterkere. Kulturminister Trond Giske har tett kontakt med og kontroll over kunst- og kulturfeltet.
Mister tyngde
- Stillingen er som skapt for en maktglad politiker, sier kunstsosiolog Dag Solhjell tilknyttet Høgskolen i Telemark.
Han mener veksten i det han kaller det "kulturbyråkratiske styringsapparatet" har gjort at kulturlivet har mistet makt over seg selv.
- Jeg mener å ha registrert at kulturinstitusjonene i mindre grad opptrer samlet, dermed har de mindre tyngde, sier Solhjell.
Han synes også at de som representerer kulturinstitusjonene utad har lettere kunstfaglig tyngde enn tidligere, og at de styres av personer med liten erfaring fra kulturfeltet. Han trekker fram Norges viktigste kunstinstitusjon som eksempel.
- I styret ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design er den tunge kunstfagligheten ikke til stede. Andre har fortalt meg om tilsvarende mønstre på andre institusjoner, og at det på styrenivå er tilfellet, synes jeg er ganske åpenbart.
Makt til staten
Solhjell hevder det de siste 15-20 årene har skjedd en overføring av makt fra kulturfeltet til staten. Årsaken til det er at statens kontroll og styring med pengebruken i kulturlivet har blitt sterkere og sterkere for hvert år som går.
- Dermed har de fått mer og mer innflytelse over fordeling og prioritering. De kunstfaglige instansene har fått mindre innflytelse over den fremtidige utviklingen og strukturen i kulturlivet.
Dag Solhjell mener at norske kunstnere og kulturutøvere har mistet mye av sin påvirkningskraft i sak, og innynder seg hos politikerne isteden.
- Man kan si at kulturinstitusjoner og kulturarbeidere i stor grad løper etter penger, sier Solhjell som mener kulturlivet strømlinjeformes når kulturlivets prioriteringer styres utifra politiske interesser.
