Fra å være en del av off-kunstscenen i New York beliggende utenfor Manhattan på Long Island, har P.S.1 de siste årene hatt et formalisert samarbeid med Museum of Modern Art, det første museet for moderne kunst overhodet, etablert omkring 1930 og således alle moderne kunstmuseers mor.
Sjelden kost
Det er uten tvil prestisjefylt når Sandberg nå stiller ut separat på en viktig kunstinstitusjon i New York. Samtidig er det også helt klart at P.S.1 ikke er det samme som Museum of Modern Art. Det ville selvsagt vært en langt større begivenhet prestisjemessig om utstillingen hadde vært der.
Såvidt jeg vet er den norsk-amerikanske fotografen Jim Bengston den eneste fotografen som faktisk er innkjøpt av MoMA. I tillegg har de også mottatt bilder av norske fotografer som Dag Alveng, Per Berntsen og Per Maning som gaver.
Skapte aksept
Tom Sandberg hører til den generasjonen av norske fotografer som fra slutten av 1970-årene bidro til for alvor å etablere fotografi som kunstnerisk uttrykk her hjemme. De fikk stablet på beina Fotogalleriet i 1977 som fortsatt er i full aktivitet, og Henie-Onstad kunstsenter var også en viktig medspiller for å skape en aksept for foto som kunst.
Dette er nå snudd helt på hodet. Fra knapt å ha vært anerkjent som selvstendig kunstnerisk uttrykksform her hjemme, har fotografi blitt et dominerende medium i samtidskunsten.
Berømte portretter
Sandberg har sin utdannelse fra England, som flere andre fra sin generasjon (det er faktisk først de siste ti-femten årene vi har hatt en egen utdannelse innenfor kunstnerisk fotografi her i landet). Han har hele tiden holdt fast ved sitt utgangspunkt som er sort-hvitt fotografi på papir. I tillegg har han de senere år også tatt i bruk digital print på duk.
Han ble kjent i 80-årene bl.a. for sine markante kunstnerportretter av f.eks. Andrej Nebb i det legendariske bandet DePress, en avantgardist som John Cage, eller komponister som Jannis Xenakis og Krzysztof Pendercki. Dette er portretter i store formater hvor han går tett på den portretterte.
Intenst og enkelt
Noe som har kjennetegnet Tom Sandbergs fotografier er det intense, konsentrerte blikket på enkle fenomener. I en serie fotografier fra slutten av 80-årene er det gjennomgående motivet vannpytter og fuktig asfalt og måten dette reflekterer lyset. Sett skrått ovenfra fremstår de på nærmest abstrakt vis, som fortettede ikoner og samtidig med et sterkt fysisk nærvær.
Mange av hans fotografier har nettopp dette ikoniske og pregnante ved seg. Det gjelder f.eks. også en sterk serie med barnemotiver fra midten av 90-årene.
I skyene
I denne utstillingen viser Sandberg arbeider helt tilbake til 80- årene, men fokus er på nyere bilder fra de siste fem-seks årene. Et nytt motiv han i stigende grad har konsentrert seg om er skyer og skyformasjoner, slik vi kan se det fra et flysete. De danner svevende vektløse og halvt mystisk former hvor vi ikke helt aner hva som er opp eller ned.
I noen tilfeller kan vi skimte landskapet der nede igjennom skyene, vi kan se en flyving som konkretiserer det hele, eller en eterisk jetstrøm fra flyets motorer. Skystudier kjenner vi fra romantikken på 1800-tallet, f.eks. hos J.C. Dahl, så han forholder seg dermed til et velkjent kunstnerisk motiv på en ny måte.
Vel fortjent
Et annet etablert motiv som han har bearbeidet på nye måter de senere år er aktmotivet.
Når Sandberg nå får internasjonal oppmerksomhet er det vel fortjent. Han er uten tvil en viktig fotograf som har utviklet et svært konsistent og dyptpløyende kunstnerskap.
