De aller fleste skuespillere har nerver før en premiere, men når nervøsiteten tar overhånd må det bearbeides. Det mener Bernhard Ramstad, skuespiller og en av de tillitsvalgte ved Det Norske Teatret.
Etterlyser faglig prat
Nerver er kjent, men det å bli så nervøs at man kaster opp før man går på scenen, er ikke vanlig. Ramstad etterlyser mer faglig prat omkring disse temaene.
- Det er irrasjonelle tanker der mange faktorer spiller inn. Blant annet hvilke krav man stiller til seg selv og hvor trygg man er i situasjonen eller med kollegaene.
Nervøs for å bli nervøs
I radiodokumentaren i NRK P2 på lørdag snakket skuespiller Nils Sletta åpent om angsten han plutselig fikk da han sto på scenen for snart 30 år siden.
- Svetten sprutet rett ut av panna på meg og det ble neste svart. Jeg husket teksten, men det var redselen for å glemme eller redselen for å bli nervøs.
17 år måtte gå før sceneskrekken slapp taket. Det skjedde mens han spilt ”Fuglane” og var en stor kunstnerisk seier.
- Jeg tenkte underveis at hvis dette fortsetter så kan jeg ikke stå på scenen. Det orker jeg ikke.
Skuespiller Nils Sletta
Ikke tabu
Nils Sletta er ikke alene om å plutselig oppleve angst ved å stå på scenen. En ringerunde til flere norske tillitsvalgte for skuespillere viser at sceneskrekk ikke er et tabu ord. Likevel er det ikke noe man snakker mye om.
- Det kan være vanskelig å være åpen om det fordi det kan bli vanskelig å få roller senere, sier Bernhard Ramstad.
Nerver foran premieren snakkes det om, men det er ikke det samme. Det er ikke flere mørke år der man lever i gråsonen og kjemper en daglig kamp for å klare å gjøre jobben sin.
Til forskjell fra idrettsutøvere som skal tenke minst mulig på arbeidsoppgavene i det øyeblikket de gjør dem, tenker skuespillere ofte litt mye, sier Ramstad.
- Vi har litt for mye å tenke på og litt for høyt spenningsnivå.
Vanskelig å hjelpe
Mange av de tillitsvalgte Kulturnytt har snakket med vet ikke hvor de kan sende kolleger som får sceneskrekk. Tiden da en lege var fast ansatt på teatret er for lengst over.
I tillegg til å snakke om problemet på utdanningsinstitusjonene kunne det hjulpet hvis ledelsen ved teatrene var mer opptatt av dette, sier Ramstad.
- Det hadde vært positivt for ensemblene. Slik det er i dag med stadige nye sammensetninger av medspillere kan det hjelpe. Det tar tid å bli trygg på kollegaer og handler om mental mestring.
Noen teatre har avtaler med psykolog, men de tillitsvalgte vet ikke engang om at tilbudet finnes.
