Vinteren 1947. En distriktsjordmor og en lærer i Rendalen i Hedmark satte seg ned og skrev til Høyesterett. De ba for livet til den 27-årige Arne Brænd som var dømt til døden. Høyesterett var siste sjanse for den unge mannen de kjente som barn og ungdom. De syns det var verdt å kjempe for en mann som var en av de mest fryktede norske nazistene på Hedmarken under krigen.

De kjente Arne Brænd som en helt annen:

« Han var usedvanlig koselig gutt, humørfylt, høflig og intelligent. Vi gledet oss alltid til å ha ham i våre hjem», skrev de i brevet.

Også familien sendte brev og beskrev han i gode ordelag. En familie som hadde stått på den andre siden under krigen. Han som nazist, de som motstandsfolk.

I 1947 var Arne Brænd dømt til døden for drap på Milorg-leder Christian Juell Sandberg og for tortur og mishandling av 14 nordmenn.

Hvordan kunne gutten som både familie og bekjente skrev så pent om og ønsket at han skulle benådes, ende slik?

Han ble en sentral skikkelse i et lite miljø av norske gutter i 20-årene som herjet med tortur og arrestasjoner i Gudbrandsdalen og på Hedmarken mot slutten av krigen.

Etter krigen skrev lokalavisa Hamar Arbeiderblad: "Gestapo hadde hatt uhyggelig mange medhjelpere i Hedmark".

Lokalhistoriker Jon Vegard Lunde har skrevet flere bøker om motstandsbevegelsen i Hedmark og Oppland.

– De ble trukket inn i et miljø de ikke kom ut av igjen. De hadde ingen steder å gå.

Fikk juling

Arne Brænd ble født på gården Kåtorp i Furnes i 1920. Der bodde familien til Brænd var 14 år. Da kjøpte foreldrene gården Balstad i Ytre Rendalen hvor Arne etter hvert som han vokste opp, hjalp til på gården. Men han hadde også ambisjoner på egne vegne, og kjøpte mink og sølvrev til en egen liten farm.

Men livet var ikke konfliktfritt for den unge mannen, som begynte å interessere seg for politikk på 30-tallet:

– Da jeg bodde i Rendalen hadde jeg vært antikommunistisk innstilt og hadde nærmest en borgerlig innstilling, forklarte han i et politiavhør etter krigen.

Frontene var harde mellom skogeiere og arbeidere i skogkommunen Rendalen. Noen valgte også det nye partiet Nasjonal Samling.

Blant disse var sognepresten som konfirmerte Arne Brænd. Han skulle seinere bli biskop under krigen for NS-regimet.

Da han ble avhørt av politiet etter krigen, fortalte Arne Brænd at da han nektet å gå i 1. mai-tog fikk han juling.

I 1938 bestemte han seg for å slutte med rev og mink og flyttet til Hamar for å begynne på privatskole.

Og det var i Hamar livet til Arne Brænd tok en vending som skulle bli svært dramatisk for han og flere andre flere år seinere.

I Hamar fikk han en lærer som hadde vært i Tyskland og som fortalte om landet. Læreren var entusiastisk da han fortalte om hva Hitler hadde fått til etter at han hadde kommet til makta i 1933.

Flere av elevene skulle seinere bli beryktede torturister i samme miljø.

– Jeg begynte å interessere meg for Tyskland på grunn av det sosiale oppsvinget som hadde kommet der. Jeg var helt tyskvennlig innstilt, forklarte Brænd etter krigen.

Men Nasjonal Samling hadde han fortsatt ikke noe med å gjøre.

Men den vennlige innstillinga til tyskerne fikk seg en knekk da de invaderte Norge den 9. april 1940.

– Jeg kunne ikke godta tyskernes overfall på Norge, og trodde ikke på det som ble sagt om at de kom som våre venner.

Men han forsto ikke hvorfor Kongen og regjeringa valgte å dra fra landet.

Han fikk ingen mobiliseringsordre, men ville likevel kjempe på norsk side. Han dro til skogs sammen med flere, men ble aldri involvert i krigshandlinger. Etter hvert dro han bare hjem.

21 år gammel begynte Brænd å jobbe på et jernstøperi i Hamar der han var til jula 1941. Men en hendelse gjorde at antikommunisten begynte å se med blidere øyne på tyskerne igjen. Det var det tyske angrepet på Sovjetunionen. Det betydde at han også begynte å interessere seg for Nasjonal Samling som nå samarbeidet med tyskerne.

Antikommunisten valgte side.

Overbevist nazist

Han meldte seg til tjeneste ved politiskolen på Kongsvinger, og den 1. april 1942 meldte han seg inn i Nasjonal Samling.

I slutten av mai 1942 kom politiministeren Jonas Lie på besøk til Kongsvinger og oppfordret til innmelding i Germanske SS Norge, som Lie var en av initiativtakerne til.

Brænd fulgte oppfordringa med en gang og ble kurset i nazistisk ideologi.

– Etter dette kurset ble jeg en enda mer overbevist nazist, forklarte han etter krigen.

Men karrieren fikk en brå vending på grunn av helseproblemer. Han fikk bronkitt og ble mottakelig for tuberkulose. Han ble rådet av legen til å slutte i politiet. Det fikk han lov til, under forutsetning av at han begynte i Arbeidstjenesten (AT).

Men sommeren 1944 var det slutt i AT. I politiavhør etter krigen fortalte han at det var umulig å jobbe der på grunn av sabotasje.

Arne Brænd meldte seg for den tyske sikkerhetstjenesten, og ble ansatt som tolk.

Han var overbevist nazist, men etter krigen ga han en helt spesiell forklaring på hvorfor han gikk inn i sikkerhetstjenesten.

En av brødrene hans og tre andre nordmenn var i august 1943 blitt arrestert, mistenkte for å ha skutt en tysk brovakt i Rendalen uten å være i de regulære styrkene. Under press tilsto de i avhør at de hadde vært med i en slik patrulje, men at de var med i norske militære styrker. De risikerte å bli sendt til en konsentrasjonsleir i Tyskland eller henrettet.

Arne Brænd hevdet han meldte seg for tjeneste i sikkerhetspolitiet mot at broren og de andre ble frigitt.

I rettssaken etter krigen sa han følgende om dette:

– Jeg gikk inn på eget initiativet. Jeg følte jeg sto i takknemlighetsgjeld til sikkerhetspolitiet etter løslatelsen av mine brødre.

I en erklæring etter krigen slo broren og de andre involverte fast at han trolig hadde reddet livet deres.

Mishandlingens måneder

Valget om å gå inn i sikkerhetstjenesten ble skjebnesvangert for Arne Brænd. Han skulle bare være der i noen måneder, men disse månedene skulle gjøre han fryktet og hatet.

Det var nå Arne Brænd skulle begå handlingene som sendte han på dødscelle.

Jobben som tolk for tyskerne var mye mer enn å være tolk. Han skulle være med på arrestasjoner, og etter hvert også arrestere på egen hånd. Brænd fikk fort erfare hva dette kunne bety:

– Hvis jeg slår skal du slå. Er jeg opphisset skal du være opphisset, sa hans tyske leder August Stuckmann. Ordren var gitt, og ble fulgt.

Bare i løpet av få dager i november 1944 var han med på flere grove mishandlinger. Han og fire-fem andre norske gutter skulle gjøre seg skyldig i grove forbrytelser i tjeneste for den tyske okkupasjonsmakta.

Bakgrunnen var en stor opprulling av motstandsbevegelsen på Hedmarken. Rundt 120 personer ble arrestert, og i rettssaken etter krigen kom det fram at Brænd hadde deltatt i 50 avhør.

Besvimte flere ganger

Den 3. november klokka 19.30 i 1944 ble døra på celle 16 hos Edvard Erken i Hamar kretsfengsel åpnet. Erken som var fra Vang utenfor Hamar, hadde tidligere på dagen vært i møter om flyktningtransport i Løten, og var involvert i motstandsarbeid. Så slo tyskerne og de norske medhjelperne til.

Arne Brænd skulle være med på sin første mishandling. Det var starten på et mareritt som skulle vare til klokka 4.45 på morgenen for Edvard Erken.

Han kastet opp og besvimte flere ganger under mishandlinga. Han ble slått over hele kroppen, blant annet med en fiskestang. Forhøret foregikk både i fengslets forhørsrom, og i en mørkecelle der fangen ble delvis avkledd. Blant annet sparket Brænd ham i armen så han fikk et åpent sår som gjorde vondt i flere måneder etterpå.

På veg ned i mørkecella for et nytt avhør, skal Brænd ha sagt.

– Ser du kulehullene i veggen der? Slik gjør vi det med umulige karer som deg.

Men Brænd var også den som ga ham en dram og la et ullteppe under hodet hans. Det skulle bli tema i rettssaken etter krigen.

Slag i nyrer og rygg

Den 13. november 1944 gikk døra opp til cellen i Hamar kretsfengsel hos en annen motstandsmann Åge Hafsal. Inn kom den tyske Sipo-offiseren Stuckmann, Arne Brænd og en annen norsk gestapist.

De skulle avhøre Hafsal som de mistenkte for å drive med illegal virksomhet. Med seg hadde de en armert hageslange. Den brukte de til slag over hele kroppen, spesielt i nyrene og på ryggen. De brukte en kølle. Brænd holdt fast hendene bak ryggen på fangen mens Stuckmann slo alt han orket i magen. Det ble for mye. Fangen besvimte tre ganger før dem ga seg.

Så ble han brakt på en mørkecelle uten vann og mat i tre dager før mishandlinga fortsatte.

Nå hadde Brænd med seg to andre norske gestapister. Arne Såtvedt og Egil Nilsen. De slo Hafsal med en gummikølle over hender og lår. Hafsal hovnet kraftig opp og var blå over hoftene og lårene i over en måned etterpå.

Samme dag som Hafsal ble mishandlet, ble Guttorm Åsland avhørt i to timer. Stuckmann og Brænd slo han med knyttede never i hodet og ansiktet. Han ble sparket med støvler i legger, lår og underliv. Brænd slo han så hardt i nesen at den brakk. Slimhinnen i nesen ble skadet for lang tid, og han klarte ikke å gå ordentlig de første tre dagene etter mishandlinga. Han var blå på kroppen i 14 dager.

I rettssaken etter krigen, beskrev Åsland hva han opplevde:

– Så snart personalia var tatt av Brænd, kom Stuckmann og fløy rett på meg og jeg ble groggy temmelig fort. Jeg ble traktert med sipokølle og spark.

Ifølge Åsland, sa Nilsen som var med på torturen, at de skulle knekke fingrene på fangen. Brænd sa nei fordi det skulle være hele fingre på liket. Skremsler var også en del av torturen.

Da Åsland sa dette i retten ble Brænd ifølge Hamar Arbeiderblad opprørt.

– Jeg kan ikke gå med på at jeg blir rakket slik ned på.

Han mente framstillinga var fryktelig overdrevet og sa:

– Det er vel umulig for meg å si noe, før han ifølge avisa satte seg oppgitt ned.

Mishandlingene av fanger fortsatte helt fram til krigens slutt, lenge etter at Brænd skjønte at slaget var tapt.

Under rettssaken sa han var så viklet inn i "affærene". Han var avstumpet og brukte styrkemidler og alkohol. Hver dag tok han 20 amfetamintabletter.

Flere fanger beskrev berusede torturister.

Jon Vegard Lunde ser et fellestrekk i mishandlingen. Den var spontan og ikke særlig raffinert. De brukte det de hadde der og da. Det kunne være en vedkubbe, en fiskestang eller en geværkolbe. De slo til fangene besvimte. Så helte de vann over dem så de våknet igjen.

– Jeg kan med nær 100 prosent sikkerhet si at all torturen skjedde i rus. Ellers hadde de ikke orket det, sier lokalhistoriker Jon Vegard Lunde.

Slutten

Den 7. mai 1945 var det definitivt slutt. Tyskerne hadde tapt krigen. Men de fire norske gestapistene Oppegård, Såtvedt, Nilsen og Brænd nektet å gi seg. Ved midnatt lastet de en åpen Mercedes-Benz med pistoler, granater og en maskinpistol. De hadde mat for ei uke og seks flasker konjakk. Ferden gikk hjemover for Arne Brænd, til Ytre Rendalen. Det var ikke overraskende at de dro den vegen.

Brænd hadde alt i 1944 fortalt den fengslede hjemmefrontmannen Berger Langmoen at han hadde hjemlengsel og ville forsones med familien.

Men da de kom til Storsjøen ikke langt fra hjemmet, punkterte de. Forsøket på å skyve den tunge bilen ut i sjøen mislyktes, og den ble liggende godt synlig. De skjønte at alarmen fort ville gå når bilen ble oppdaget. De la igjen det meste av våpnene og fem flasker konjakk og stakk til skogs.

De fire splittet lag, og etter fem dager var det slutt for Nilsen og Brænd. Han overga seg til sin egen bror. Han og Nilsen dro til hjemgården for å få mat, men ble møtt med at broren ville arrestere han. Da hadde Brænd fått nok, han skjønte det hadde gått for langt når hans egen bror ville ta han.

– Ingen sadist

Sommeren 1946 var det klart for oppgjørets time. Lokalavisa Hamar Arbeiderblad kunne fortelle at en rekke saker skulle komme opp. For som de skrev, " Gestapo hadde hatt uhyggelig mange medhjelpere i Hedmark". En av dem avisa siktet til var Arne Brænd.

Tiltalen mot Arne Brænd var klar den 15. jaunar 1946.

– Det er et uhyggelig anklagedokument statsadvokaten har framlagt. Tiltalen gjelder 14 sadistiske mishandlinger i Hamar fengsel av kjente Hamar-folk og Hedmarks-bønder, skrev Hamar Arbeiderblad.

Og under rettssaken skulle ikke bare hva som skjedde bli belyst. Men også hva var det som drev de norske gestapistene. Var de sadister som nøt det?

I Arne Brænds tilfelle skulle svaret bli nei, fra flere hold:

Under rettssaken fortalte de torturerte om hva de hadde opplevd. Flere beskrev Brænd som aggressiv og pågående.

Hamar Arbeiderblad gjenga en av de torturerte.

– En mann som ikke eide hemninger, men han deltok ikke av fornøyelse.

Aktor: – Så han var ingen sadist?

– Nei.

Heller ikke en lege som vurderte Brænd fant sadistiske trekk hos ham. Doktor Härne beskrev han som en normalt utrustet ungdom og at det ikke var noe i vegen med sjelslivet. Normalt begavet, men en svak mann.

Likevel deltok han i mange og brutale mishandlinger. Han sa under rettssaken noe om hvorfor.

Brænd avviste også sjøl at han var en sadist:

– Jeg slo aldri fanger fordi jeg hadde glede av å pine, men bare i den hensikt at jeg dermed kunne få dem til å snakke.

Han mente at torturen var forsvarlig.

– Jeg hadde ingen fornøyelse av tortur. Det bød meg imot. Det ble ført en hård kamp fra begge sider. Den andre siden brukte jo sabotasje og snikmord.

Og dette ble han trodd på av retten. De fant ingen sadistiske tilbøyeligheter hos ham. Tvert imot ble han trodd på at han flere ganger forsøkte å minske fangenes lidelser eller prøvde å stoppe mishandlinga når han mente dem ikke kunne komme med nye opplysninger.

Fengselsbestyrer Thorau forklarte under rettssaken at Brænd ofte var den som framsto med mennesklige trekk, den som ga ofrene mjølk, pakker, en røyk eller skaffet lege.

Kjempet for livet

Den 13. august 1946 kjempet han for livet i lagmannsretten i Hamar. Men han var klar for å ta konsekvensene.

– Jeg erkjenner meg til straff for det som er begått. Når jeg ser tilbake på det som er passert, ser jeg det vonde, fryktelige og vanvittige jeg har gjort. Men sinnelaget er ikke forbrytersk.

Brænd var fullt klar over konsekvensen av det han hadde gjort kunne bety den strengeste straffen, dødsstraff.

I en politiforklaring sa han det slik:

– Jeg er fullt klar over at jeg ved å arbeide som tolk for sikkerhetspolitiet og ved å delta i arrestasjoner og avhøringer på aktiv måte har ytet tyskerne og dermed fienden bistand og støtte. Jeg er rede til å ta den fulle konsekvens av mine handlinger.

Han forsøkte likevel et forsvar.

– Jeg vil peke på at gikk inn i NS uten tanke på økonomisk vinning, men ut ifra idealistiske motiver.

Knusende dom

Den 14. august 1946. Arne Brænd skulle få sin dom.

Brænd sto med korslagte armer sørgmodig, men kald og rolig da han hørte at dommen var dødsstraff.

– Jeg har forstått dommen, og ber om betenkningstid, svarte han.

Dommen fra Lagmannsretten var knusende. Sittende med foldete hender hørte Brænd at han var funnet skyldig i en rekke graverende forbrytelser der han av alle krefter støttet tyskerne til å oppspore og slå ned den norske motstandsbevegelse. Han vek heller ikke tilbake for å bruke tortur og til og med drepe.

Retten hadde ikke bare hadde lagt vekt på «de tallrike tilfeller av opprivende mishandlinger som tiltalte hadde deltatt i». Det var snakk om slag,spark, knebling, trusler og psykisk press.

Det avgjørende for retten var at tiltalte var en fanatisk nazist som hemningsløst hadde bifalt og deltatt i forhør med tortur av nordmenn som kunne bidra til å knekke den norske motstandsviljen.

Uenige om dødsstraff

Retten mente at dødsstraff var nødvendig fordi mennesker med Brænds mentalitet og innstilling også i framtida kan være en stor fare for samfunnet.

Brænd var behersket da han forlot rettslokalet. En stor tilskuermengde hadde møtt opp for å få et glimt av ham. En kjenning spurte hvordan det gikk.

– Rett i kassa, var svaret.

Brænd brukte betenkningstida og bestemte seg for å anke.

I Høyesterett var det uenighet. Tre av fem dommere holdt fast på dødsstraff. En av dommerne ville omgjøre straffen til livsvarig fengsel. Han la vekt på at Brænd flere ganger forsøkte å lindre fangenes lidelser og ordne legehjelp til dem. Han virket ifølge vitner mindre ondartet enn andre deltakere.

Og dommeren la til: Han utelukket ikke at Brænd gikk inn i sikkerhetspolitiet fordi han følte en slags takknemlighetsgjeld fordi han fikk frigitt sine to brødre og tre andre motstandsfolk fra fengsel.

Merket aldri noe sadisme

I lokalmiljøet i Rendalen var det flere som ba for Brænd og at han måtte slippe dødsstraff. Lærerinnen hans hadde ikke noe annet en godt å si om han.

– Han viste hele tiden en meget god oppførsel både ovenfor kamerater og lærerpersonale.

En distriktsjordmor og en annen lærer som kjente han godt fra barne- og ungdomsårene hadde også bare godt å si om han. De skrev brev til Høyesterett der de ba om at han måtte slippe dødsstraff.

« Vi kunne aldri merke noe brutalt eller sadistiske tilbøyeligheter hos han, verken ovenfor dyr eller mennesker. Han var en god jøssing, så hans overgang til NS er oss ganske uforståelig. Det må ha vært hans nye omgangskrets i Hamar som virket på han så han ble så forandret».

Foreldrene tenkte nok det samme da de skrev til statsadvokaten. De beskrev han som en snill, arbeidsom og intelligent gutt da han forlot hjemmet som 19 år gammel. De mente han var en idealist som i likhet med andre var blitt forledet under den krigspsykose som landet var i.

– Arne er i hvert fall ingen forbryternatur. Det vet vi hans foreldre.

Også brødrene som var med i motstandsbevegelsen la inn gode ord for ham.

Hans forlovede mente han ikke var av en " hård natur". Det var ufattelig for henne at han hadde deltatt i mishandling av fanger.

Forsvareren trakk fram at han ble påvirket av læreren i ungdomsårene. Men han trakk også fram vanskelige forhold i hjemmet og at han som ungdom forlot hjemmet og mistet kontakten med foreldrene. Dermed var han åpen for påvirkning fra andre.

Brænd fortalte en innsatt at han på grunn av hans arbeid for tyskerne var uønsket hjemme. Etter krigen ba de likevel for hans liv.

Brev til presten

På cellen skrev han den 2. juni 1946 brev til domprost Jervell i Hamar. Han visste da at aktor ville ha han dømt til døden. Og det hadde han forsonet seg med. Brænd hadde blitt kristen. Han forteller om at han hadde fred i hjertet og det var Jesus som har gitt ham freden. Han hadde ingen frykt for hva som måtte komme.

Han forteller i brevet at han hadde filosofert en del over dødsstraffen. Den var ikke verst for den dømte, men for de pårørende. Han syntes det var tungt å bære.

– Men jeg vet at et kultursamfunn må sette straff for den som begår den slags gjerninger som jeg har gjort.

Men han følte seg ikke kompetent til å vurdere hvor nødvendig dødsstraff var.

– Men jeg tror ikke dødsstraffen har noen mening for å hindre liknende ting i fremtiden.

I et brev til Høyesterett skrev han at han ville møte døden rolig, men at han lettere ville ha forsonet seg med den om det kom noe godt ut av henrettelsen.

– Kunne verden bare bli mindre brutal og mindre rå, og kunne den lidelse jeg har tilføyd andre elimineres så hadde det vært et lyspunkt, men jeg tror det dessverre ikke.

Men til tross for at Høyesterett avviste anken hans ble ikke Arne Brænd henrettet. I en kongelig resolusjon ble dommen omgjort til livsvarig fengsel i 1947.

Årsaken var en ny lov der det krevdes at ni dommere skulle avgjøre dødsstraff og minst seks stemme for. Det knappe flertallet med tre mot to dommere reddet Brænd fra dødsstraff.

Arne Brænd ble løslatt i 1954, og flyttet til Trondheim der han ble en vellykket forretningsmann.

Det endte med døden for andre unge menn som gikk i tyskernes tjeneste. Arne Brænd reddet så vidt livet.

Jon Vegard Lunde var i kontakt med Brænd da han skrev bøkene sine, men han ville ikke gi noen kommentarer

I Lundes bok "Blod, tårer, men mest svette" reflekterer filosofiprofessor Arne Næss over hvorfor det kunne gå så galt:

– Dette var unge, rotløse gutter som hadde rotet seg inn i et system med blind lydighet til overordnede som sugde tak i dem til det ikke var noen veg tilbake. Mange ville ut da de så hva systemet hadde gjort dem til, men de hadde ingen steder å gå.