Skiløperjenta som ble Quislings høyre hånd

Hjemmefronten skjøt salver med maskingeværer inn i hytteveggen. De hadde kommet fram til hytta ved Sølen i Rendalen der Norges mest ettersøkte kvinne gjemte seg. Men hun kom ikke ut da de ropte. Først da treflisene sprutet kom hun ut.

Da freden kom våren 1945 startet jakta på dem som hadde vært på feil side. En av de var Halldis Neegård Østbye fra Stor-Elvdal i Hedmark.

Hun hadde vært en av de mest sentrale medarbeiderne til Nasjonal Samlings fører, Vidkun Quisling. Hun var også kjent som en sentral arkitekt bak Nasjonal Samlings sterkt jødefiendtlige politikk.

Hvor kom dette jødehatet fra?

Dramatisk oppvekst

Det er ikke mange mil fra hytta i Rendalen der hun ble pågrepet i 1945, til storgården Neegård i idylliske Stor-Elvdal der skogåsene strakte seg ned mot Glomma.

Her kom Halldis Neegård Østbye til verden i 1896, som en av 10 i ungeflokken. Men de tilsynelatende trygge omgivelsene endret seg brått da mora i 1910 ikke ville mer og forlot gården. Hun tok med seg de yngste barna og dro til Oslo. Faren dro seinere til Canada. Tenåringen så begge foreldrene forsvinne.

Halldis ble plassert hos en onkel og tante i Ålesund. Tilsynelatende i et godt og borgerlig hjem. Men igjen skulle utryggheten og dramaet slå ned på Halldis Neegård Østbye. Onkelen slo seg på flaska, og bedriften gikk til grunne. Halldis måtte igjen på flyttefot. Det betydde en gjenforening med mora som hadde forlatt henne.

Hun pakket kofferten og dro til Oslo. Her startet hun livet på nytt med mor, bestemor og noen søsken.

Snaut 20 år seinere skulle hennes skjebne ta enda dramatisk vending. Men denne gangen var det selvvalgt, og det skulle bli fatalt. Men de første årene i Oslo tydet ikke på det. Hun ble etter hvert sett opp til av mange.

Kvinnesakskvinne og skipioner

For den unge jenta blomstret raskt i hovedstaden. Hun beskrives som en aktiv jente med appetitt på livet. Hun bodde i byen, men dyrket bygderomantikken. Først i Bondeungdomslaget der hun fikk dyrket sin lidenskap for dans og bunader. Historiker Ivo de Figueiredo , beskriver det slik:

– Hun ville at Norge skulle se ut som en melkesjokoladereklame.

Etter hvert fikk hun stor interesse for alpinsporten.

Hun ble så god at hun representerte Norge utenlands på ski. Hun ble leder i Damenes Skiklubb, og markerte seg med et radikalt kvinnesyn.

– Hun kjempet for at kvinner skulle ha like muligheter som menn innen skiidretten. Hun fremmet blant annet at det å bruke bukser i stedet for skjørt fordi det var prestasjonsfremmende.

Det forteller historiker Vegard Sæther.

I 1927 giftet hun seg med skipioneren, Peter Østby. Han utviklet det revolusjonerende Østby-klisteret, og starte med produksjon av skimerket Splitkein.

Men de delte noe mer enn ski-interesse, nemlig synet på politikk. Det skulle få konsekvenser for resten av deres liv.

I 1933 stiftet major Vidkun Quisling Nasjonal Samling. Et parti som var inspirert av Adolf Hitler og de tyske nazistene, som samme år hadde kommet til makta i Tyskland. Halldis Neegård Østby så Quisling som Norges redningsmann. En mann som skulle ta kampen for Norge mot kommunister og jøder som hun mente stod bak en internasjonal sammensvergelse som ville ødelegge Norge og innlemme Norge i en slags verdenskommunistisk stat. Quisling var en mann som etter hennes mening kunne gjenskape et Norge som på Freias melkesjokoladereklame.

Norges Goebbels

I den senere tid har det vært mye fokus på norske frontkjempere, hva deres motiver var og hva de deltok i. Felles for mange var at de var medlemmer i Nasjonal Samling. Men det handler om menn. Men noen få sentrale i dette historiske dramaet var kvinner, til tross for at kvinner hadde liten plass En av de var Halldis Neegård Østbye.

Neegård Østbye ble først en stor tilhenger, så snart en nær fortrolig og venn av Quisling.

Hun og mannen ble omgangsvenner med Maria og Vidkun Quisling. De møttes ofte privat.

Hun disponerte bil, og det var gull verdt da Quisling reiste landet rundt for å holde taler i den hektiske valgkampen i 1933. Neegård Østbye ble også hans sekretær. Hun hadde tanker som falt i god jord hos føreren, og det banet veg for større posisjoner, raskt.

I 1934 ble hun propagandaleder i NS sin kvinneorganisasjon. Året etter leder for Presse- og propagandakontoret. Hun dannet Kvinnehirden og skrev et stort antall artikler og innlegg samt taler.

Da hun ble stilt til doms etter krigen slo retten fast:

– Det er i skjerpende retning at hun var en av NS sine største propagandister.

Budskapet var sterkt jødefiendtlig. Få var sterkere i sitt angrep på jødene.

Historiker Vegard Sæther mener hun satte et stort stempel på NS sin radikaliserte politikk:

– Hun var i stor grad med på å utforme NS sin antisemittiske linje. Hun var en arkitekt.

Han legger til at hun samtidig langt på veg ble Quislings høyre hånd.

Det skjedde i et parti der det var liten plass til kvinner. Der kvinnens oppgave først og fremst var å føde barn og være hjemme. Halldis Neegård Østbye var en av få som gjorde karriere i NS.

Vanskelig å være kvinne

Men det meste ble forandret da Tyskland angrep Norge 9. april 1940, også for Neegård Østbye.

Halldis Negaard Østbye satt på kontoret og ventet på arbeidsoppgaver den 9 april. De skulle det ikke bli så mange av i fortsettelsen

Krigen betydde slutten på sentrale verv for hun som hadde vært i de innerste sirklene i partiet.

I et sterkt følelsesladet brev til Quisling den 8. juni 1940 legger hun ikke bånd på seg.

– Jeg er klar over at mitt kjønn står i vegen, skrev Neegård Østbye, som samtidig kom med et spark som viste at hun fortsatt hadde en kvinneaktivist i seg.

– Det ville være en fornærmelse om en mann med mindre kvalifikasjoner enn meg ble ansatt.

Det hjalp heller ikke at hun røk uklar med Albert V. Hagelin, innenriksminister og en av de mektigste mennene i NS. Hun var en brysom konkurrent til en mann som ville samle mest mulig makt i sine hender, og han ville være Quisling fortrolige. Hun omtalte konflikten sjøl i brevet til Quisling.

– Det må et mannfolk til i spissen for propagandaen, slik Hagelin så greit uttrykte det, skrev hun.

I brevet avviste hun at hun hadde laget vanskeligheter og vært ved å spørre om « den nye tiden».

At hun egentlig mente at hun hadde en stor rolle å fylle, kommer fram i det bitre brevet.

– Jeg kan bare beklage at bevegelsen ikke er klar over hvilken kraft jeg representerer og bare vil nyttiggjøre seg mine evner i begrenset omfang.

I brevet kommer hun også inn på sitt forhold til Quisling. Hun mente at hun hadde vært den mest lojale og trofaste medarbeideren han noensinne hadde hatt, og ville få.

Seinere har det kommet flere forklaringer på hvorfor hun ble skjøvet ut i mørket. At det å være kvinne og ha sentrale verv i NS, ikke var forenelig. Kvinnene skulle være i hjemmet.

Men det var hennes brennende antisemittisme som kanskje var hennes største problem. Hun ble for ekstrem selv for Nasjonal Samling.

– Jeg vil tro at hun var for radikal. Hun gikk for langt i jødehatet og forfektet det i for stor grad, mener Vegard Sæther.

Det sterke jødehatet

Sjøl om hun mistet posisjonene, endret hun ikke sitt syn på verden. Og hun fortsatte å forfekte det jødefiendtlige budskapet.

Den 7. oktober 1942 skrev hun et brev til Vidkun Quisling. Et brev som skulle gi henne store problemer etter krigen.

I brevet skrev hun blant annet:

– Det er en selvfølge at den endelige løsningen av jødeproblemet må løses uten sentimentalitet når det gjelder å sikre vårt eget folk og Europa mot et nytt jødisk framstøt.

Hun ville at jødene skulle behandles på samme måte som dyr. De måtte drepes «raskt og smertefritt». De måtte ikke pines. Dette var et oppdrag hun mente SS-menn av nordisk avstamning ikke måtte utsettes for. Det måtte asiater eller russere gjøre

I rettssaken mot henne mente påtalemyndigheten brevet var et sterkt bevis på hennes jødehat og at det her faktisk stod svart på hvitt at hun ville utrydde dem.

Neegård Østbye nektet for at hun hadde tatt til orde for at alle jøder skulle utryddes. Hun hevdet at henrettelsene hun snakket om gjaldt jødiske partisaner på Østfronten som var dømt til døden.

– Jeg forstår at det har fått en form som kan misforstås. Men dette er helt i strid med hva jeg har ment og skrevet.

Hun hevdet at hun hele tida hadde ment at jødene skulle deporteres til en egen stat.

Men retten ga følgende kommentar til hennes forklaring:

– Dette er bortforklaringer.

Hun kunne ikke snakke seg bort fra at hun hadde skrevet at det i stillhet kunne la seg gjøre å bringe jøder til konsentrasjonsleirer og at jøder ikke skulle ha stillinger i det offentlige eller i kulturlivet.

Men retten fant ikke bevist at hun hadde noen påvirkning på utsendelsen av jødene eller utforming av jødepolitikken, sjøl om brevet hennes var helt i tråd med det som faktisk skjedde.

Hun som ville påvirke så mye hevdet også at hun ikke hadde hatt noen påvirkning. Hun visste ikke engang om Quisling hadde lest brevet.

For Neegård Østbye var satt på sidelinjen.

Hvor kom hatet fra

Sjøl om hun ble frosset ut i partiet og at nazistens tapte krigen, endret hun seg ikke. Jødehatet var like sterkt.

Den 3. mai 1945 var det kjent at Hitler hadde begått sjølmord. I et innlegg i Aftenposten sammenlignet hun Hitler med Jesus:

Vegard Sæther sier det er komplisert og sammensatt hvorfor Neegård Østbye ble slik en glødende jødehater.

– Opplevelser i barndommen kan ha satt i gang ting som var utløsende, som død i nær familie og skyldfølelse. Hun var opptatt av » det rene» og ville rense verden.

Ivo de Figueiredo ser det på samme måte. Hun er opptatt av skyld og det vonde hun opplevde i barndommen. Hun dyrket « det rene». I flere sammenhenger karakteriserte hun jødene som parasitter.

Røket ut med maskinpistol

Neegård Østbye ble skjøvet ut i kulden under krigen. Men det betydde ikke at hun gikk fri fra skyld da NS og Tyskland kapitulerte. Hun og mannen Peter ble ettersøkt. De forsøkte å gjemme seg på hytta i Rendalen sammen med en fostersønn som hadde vært frontkjemper. Men så ble Peter Østbye sjuk.

– Han oppsøkte da en lokal setereier for hjelp. Men han kjente igjen Peter Østbye og klarte å lokke han i en felle. Han fikk han med ned i bygda der han ble avhørt, forteller Vegard Sæther.

Der kom det fram hvor Halldis Neegård Østbye oppholdt seg.

– Ved setra ble det ropt at de skulle komme ut. Men de kom ikke. Fostersønnen var potensielt farlig, så det ble skutt med maskinpistol, forteller Sæther.

Først da kom Halldis og fostersønnen ut av hytta. For Halldis Neegård Østbye bar det da til Bredvedt kvinnefengsel.

I 1948 ble hun dømt til sju års fengsel.

Etter dommen ventet hun på soning. Den tida brukte hun godt. Negård Østbye klarte å skaffe seg falskt pass og rømte landet.

Sjøl forsvarte hun dette med at hun hadde svært vanskelige soningsforhold da hun satt i varetekt på Bredvedt.

Planen var å skaffe seg et nytt liv i Canada, der de lagde ski etter Splitkein-metoden som Peter Østbye kjente godt.

Men det ble det ikke noe av. I stedet ble det Tanger og så Irland før planen var å starte opp på nytt med mann og fostersønn i det fascistiske Spania.

Men fostersønnen ble alvorlig sjuk i Spania og drømmen falt i grus. Hun håpet at rettsvesenet ville se i nåde til henne etter at årene hadde gått. Men slik ble det ikke. Hjemme i Norge ventet fengsel i få måneder før hun ble benådet sommeren 1953.

Skifabrikken gikk konkurs. Et stort erstatningskrav ventet mannen. De var ruinert. For Halldis Neegård Østbye endret ikke utfallet av krigen noe. Ifølge Ivo de Figueiredo kom hun seg aldri ut av konspirasjonsteoriene sine. « Halldis hadde mistet sin tid. Resten av sitt liv forgikk hun i en sirkel omkring sitt livs tap.» Både Quisling og Hitler var borte. Til slutt endte hun på psykiatrisk sjukehus.

Hun døde i Oslo den 19. oktober 1983.