Drapet på Christian Juell Sandberg

Den 2. desember 1944 skulle dramatisk endre livet for den 24-åringe gestapisten Arne Brænd. For Christian Juell Sandberg skulle det bli hans siste dag.

Rullet opp

Høsten 1944 hadde vært dramatisk på Hedmarken og i Gudbrandsdalen. En stor opprulling av Milorg var i ferd med å lamme motstandsbevegelsen. Med arrestasjoner og skjerpede avhør, var tyskerne og deres norske medhjelpere i gang med å knuse motstanden. Sentralt i aksjonen sto flere norske unge menn som hadde meldt seg til tjeneste for det tyske sikkerhetspolitiet.

Arne Brænd hadde vært med fra denne høsten, og var allerede en fryktet mann. Men ifølge han sjøl begynte han å bli lei det hele. Han var nervøs og oppskaket.

Verre skulle det bli.

Den 1. desember fortalte den norske SIPO-offiseren (det tyske sikkerhetspolitiet)Adolf Kirsebom, at de var på sporet av selve lederen av motstandsbevegelsen på Hedmarken, advokat Christian Juell Sandberg fra Hamar.

– Jeg besluttet meg for å advare Sandberg for å få en slutt på arrestasjoner og avhør, forklarte Brænd politiet etter krigen.

På ettermiddagen syklet han ned i Strandgata 53 der Sandberg hadde kontor. Men det var stengt.

– Jeg var sikker på at han var gått i dekning eller hadde rømt, fortalte Brænd etter krigen.

Kjæresten til Brænd bekrefter at hun traff Brænd i Strandgata denne ettermiddagen, men ingen andre kilder bekrefter historien.

Arrestasjon

Men Sandberg hadde ikke rømt. Dagen etter fikk Brænd og politibetjent Arne B. Løkenhagen beskjed av det tyske sikkerhetspolitiet om å arrestere Sandberg. Flere uavhengige kilder forteller deretter en ganske lik historie om hva som skjedde. En av de var Sandbergs sekretær:

– En mann kom inn på kontoret og spurte etter Sandberg. Dette var Brænd. Da han ikke var inne gikk mannen ut igjen.

Da Sandberg ankom kontoret, stusset han over at mannen ikke kom tilbake og spurte sekretæren spesifikt om vedkommende hadde brune eller svarte støvler.

Slik opplevde hun så det som skjedde videre:

Klokka 10.10 kom Arne Brænd og Arne B. Løkenhagen styrtende inn på kontoret. Brænd hadde pistol i hånda. Sekretæren satt på et kontor lenger inne, men fikk inntrykk av at det var et basketak. Sandberg ble påsatt håndjern, men hun opplevde nazistene som litt ubesluttsomme. Etter en liten stund ble håndjernene tatt av Sandberg for at han skulle få skrive en lapp : " Jeg er ute i en sak".

Så singlet det i glass. Sandberg hoppet ut av vinduet, men snublet i en sykkel. Brænd skjøt flere skudd. Hvor mange er ikke fastslått med sikkerhet.

– Det var omtrent en meters hold, det så ut som han siktet mot hjertet. Men det kan ha vært lenger ned. Det så ut som at Sandberg var truffet, forklarte sekretæren.

Sandberg skar grimaser, men reiste seg og løpt nedover Strandgata. Brænd løp etter. I krysset Torggata/Vangsvegen falt han om. Brænd rekvirerte en lastebil som kjørte den skadede motstandsmannen til Hamar kretsfengsel.

På sykehus

Ved fengslet så sjåføren så sjåføren Brænd støtte den hardt skadede Milorglederen inn. Han ble lagt på et kontor.

I fengslet hadde lege Oddmund Mykleset sittet fengslet i en måned. Den 25. august 1945 fortalte han politiet hva som skjedde denne dagen:

– Jeg ble ført inn på et kontor. Arne Brænd sto ved vinduet og jeg fikk beskjed om å undersøke mannen som lå der. Jeg brettet opp skjorten, og jeg så han hadde skuddsår magen. Jeg sa han øyeblikkelig måtte på sjukehus.

Brænd forsøkte også flere ganger å få Sandberg til sjukehuset, men møte døve ører fra den norske Gestapo-offiseren Adolf Kirsebom.

Kirsebom valgte å avhøre den hardt skadde nordmannen i tre kvarter, mot protestene fra Brænd.

I ettertid mente Brænd at Sandberg kunne blitt reddet om han hadde kommet under behandling med en gang, og Kirsebom hadde ifølge Brænd sagt:

– Jeg har nok tatt knekken på han. Men det er du som får skylda så det er all right.

Men Brænd fikk ikke støtte av den sakkyndige i retten. Rapporten slo fast at Sandberg var truffet av fire skudd. To i skuldra som var ufarlig og to i magen. Som følge av disse to skuddene fik han bukhinnebetennelse som førte til det fatale utfallet.

Det var ikke tegn til andre ytre skader. Og rapporten konkluderte med at de tre kvarterene med avhør ikke hadde noen betydning for utfallet.

– Men åtte timer hadde hatt betydning, slo rapporten fast.

Endret for alltid

Brænd kom flere ganger sjøl etter frigjøringa tilbake til hvordan drapet endret ham og hvor tungt han tok det.

Flere vitner som møtte Brænd etter drapet så det samme.

Legen Oddmund Myklset som kom ble hentet ut av cellen for å undersøke Sandberg etter skuddene så at Brænd flere ganger vendte seg vekk for å tørke tårer.

– Han virket svært beveget.

Han traff Brænd flere ganger etterpå. Han beskrev han som helt forandret. Alvorlig og nedtrykt.

Birger Løkenhagen som var med på arrestasjon og som kom til fengslet en snau time etter skuddene så det slik:

– Han virket helt forstyrret og skalv over hele kroppen.

Men han prøvde samtidig å framstå som tøff. Sekretæren til Sandberg satt i fengsel i fem dager etter drapet. Der møtte hun en gang Brænd som kom til henne.

– Dette er dagligdags for meg, skal han ha sagt til henne. Men hun syntes han virket «svært opprevet og vill».

Dagen før da hun så ham, så han nedbrutt ut.

Kjæresten hans mente han ikke ble seg sjøl etter drapet og at han begynte å drikke mye.

Under rettssaken og i alle avhør holdt han fast på at han ikke mente å drepe Sandberg, men at han ville stoppe han fra å rømme.

– Hadde han rømt hadde jeg endt i konsentrasjonsleir.

Dette trodde retten han på. Men de mente likevel at han handlet forsettlig det vil si at han burde ha visst at skuddene kunne få slike fatale følger. Drapet bidra sterkt til at Brænd fikk dødsdom.