Motstandshelten som ikke fikk møte Kongen

Leder for Distrikt 25 i Milorg, Christian Juell Sandberg, gikk til kontoret i Strandgata 55 i Hamar som vanlig. Advokaten trosset advarsler om at han kunne være avslørt og at han burde søke dekning.

Da han åpnet døra satt to bevæpnede norske gestapister og ventet. Sandberg reagerte lynraskt og kastet seg ut av vinduet. Men han ble skutt i ryggen med flere skudd. Etter noen dager på sjukehus døde han.

Det skulle endre livet til 23 år gamle Eva Jørgensen, seinere gift Kløvstad, for alltid.

Møtet

Motstand var ikke i Eva Jørgensens tanker om morgenen 9. april 1940. Gymnaseleven våknet til morgennyhetene på radio. Oslo var besatt av tyske tropper.

– Vi var i sjokk. Så vi visste ikke hva vi skulle gjøre så vi gikk på skolen.

Det fortalte Eva Jørgensen i et opptak Norsk Hjemmefrontmuseum gjorde med henne mange år etter krigen.

Hun gikk sammen med skolekamerater ned til jernbanen i Hamar, og så Stortinget komme med tog. Krigen var kommet til Hamar. Allerede den første natta kom tyskerne til Hamar på jakt etter kongefamilien som var på flukt.

Eva satt våken om natta og hørte skyting på Stangebrua sør for Hamar. Her ga frivillige nazistene motstand. Blant disse var hennes forlovede Tor. Eva Jørgensen var fortvilet, men også sint og krenket.

– Jeg hadde en voldsom trass i meg. Det gikk voldsomt inn på meg at landet var okkupert.

Men 18-åringen tenkte ikke på organisert motstand.

Inn i Milorg

Fire år seinere, høsten 1944, hadde mye endret seg. Trass hadde blitt til handling. Forloveden Tor hadde flyktet og befant seg i Sverige.

Eva Jørgensen jobbet som stenograf og bokholder på det som het Samferdselskontoret i Hamar. Her ble blant annet rasjoneringskort for bensin organisert og delt ut til lastebil- og drosjesjåfører.

Eva Jørgensen kjente mange av sjåførene. Hun stjal rasjoneringskort og ga til sjåfører som fraktet flyktninger til Sverige. Men hun var fortsatt ikke involvert i noe organisert motstandsarbeid.

Men så en sein høstkveld ringte telefonen hos Eva.

Advokat Christian Juell Sandberg ville treffe henne. Hun visste godt hvem han var. De hadde kontor i samme bygg. Og han var bror til en venninne av henne. Men det han skulle si til henne i mørket i innkjørselen utenfor huset hennes overrasket enormt.

Han fortalte helt åpent at han var leder for Milorg i Hamar og ville ha henne som sekretær, også inn i det kommende landssvikeroppgjøret som han regnet med kom snart.

Milorg var tuftet på taushet og at færrest mulig skulle vite minst mulig. Men tidligere forsvarssjef og lokalhistoriker Harald Sunde mener det var arbeidet hun gjorde på Samferdselskontoret med blant annet bensinkort, som brakte henne inn i en så sentral rolle.

Søsteren til Sandberg observerte hvor systematisk og nøkternt venninnen jobbet, og hun fortalte videre til broren at dette var dama han trengte.

Eva Jørgensen kom raskt over forbauselsen.

– Selvfølgelig sa jeg ja med en gang. Jeg var fryktelig glad for å bli spurt, sjøl om jeg visste hvor farlig det kunne være, fortalte hun i et intervju med NRK etter krigen.

For trassen og krenkelsen var like stor fire år inn i krigen. Hun ville bidra.

Hun og Sandberg møttes daglig på postkontoret i Hamar. Begge hadde ærend her, så dette var et sted de vakte liten oppsikt.

Eva Jørgensen gikk forskjellige ærender for han. Hun stenograferte beskjeder og hadde stor tillit.

– Jeg fikk greie på mange ting som var meg til hjelp siden, da jeg ble alene om det, fortalte hun i intervjuet.

Blir sjef

Og den 5. desember ble hun alene om det da Sandberg ble skutt. Men tilfeldigheter gjorde at det ikke tok slutt også for Eva Jørgensen. For Christian Juell Sandberg døde ikke umiddelbart da han fikk skuddene i ryggen. Han lå flere dager på Hamar sjukehus før han døde. I feber ropte han at Eva måtte komme seg i sikkerhet og gå i dekning.

Det var Eva intetanende til. Hun hadde allerede gått i dekning hos en venninne og visste ikke at hun var i fare for å bli avslørt. Det kunne blitt skjebnesvangert. Men vaktene var tyske og skjønte ikke hva han sa.

Hun hadde sluppet unna.

Noen uker seinere lå Eva Jørgensen søvnløs og fortvilet. Hele Milorg-distriktet lå nede med brukket rygg. Siden sommeren hadde tyskerne og de norske nazistene rullet opp mye av organisasjonen, etter at de fant en navneliste på en motstandsmann i Oslo.

Noen flyktet til Sverige, mens andre ble arrestert. Eva ble ikke avslørt. Men hva skulle hun gjøre? Det var ikke mulig å få kontakt med sentralledelsen i Oslo. I søvnløsheten kom løsninga som en åpenbaring.

Sandberg hadde fortalt henne at han skulle møte en kurer fra Oslo på sjukehuset i Hamar dagen etter. Der lå muligheten.

Kureren gikk under dekknavnet Blom. Verken han eller sentralledelsen visste om drapet på Sandberg. Eva møte Blom på sjukehuset, og etter dette ble 23-åringen sentral i gjenoppbygginga av Hamar-avdelinga av Milorg.

Hun var den eneste kontakten Sentralledelsen i Oslo hadde. Hun fikk penger, rasjoneringskort og etter hvert radio. Hun hadde noen lokale kontakter som hun kjente. De hadde igjen noen kontakter de kjente. Hun var i gang med å ruste opp motstanden.

Kvinner i krig

Historiker Mari Jonassen har skrevet boken «Kvinner i krig». Hun sier gode anslag viser at cirka 10 prosent av de 50.000 som var engasjert i Milorg under krigen var kvinner.

De deltok i alle typer motstand. Etterretning, kurervirksomhet og transport av flyktninger. De ble også straffet like hardt som mennene når de ble tatt. Flere endte i konsentrasjonsleir.

Men svært få fikk lederverv. Enda færre fikk en posisjon som Eva Kløvstad. Mot krigens slutt var 23-åringen fra Hjellum utenfor Hamar den faktiske lederen av en organisasjon på 1200 motstandsfolk.

Dekknavn Jakob

Etter møtet med kureren noen uker etter drapet på Juell Sandberg satte Eva Kløvstad i gang et tålmodig og forsiktig arbeid med å gjenreise Distrikt 25. Kontakten var etablert med Oslo. Penger, radio, rasjoneringskort og en revolver ble gjemt bak noen planker i veggen.

Eva gled sakte, men sikkert inn i rollen som leder. Organisasjonen hun ledet trodde en ny mann var på plass. Det var ingen mann, det var Eva med dekknavnet Jakob. En av de som mottok ordre fra Jakob uten å vite hvem det var, var hennes kjæreste. Det skulle han seinere reagere sterkt på.

Datteren Ellen Kløvstad Iversen husker mora som en person med sterk rettferdighetssans. Hun var flink til å organisere, til å stole på, sta og tok ansvar.

Det var nettopp slike egenskaper som gjorde at hun kunne ta på seg rollen.

Hun fikk etter hvert på plass en våpensjef, en nestkommanderende og flyktningruten kom på plass igjen. Den tok hun sjøl konkret ansvaret for etter at den som var ansvarlig ble avslørt og måtte flykte til Sverige.

Eva jobbet fortsatt på Samferdselskontoret.

Hun levde et dobbeltliv. På dagen var hun sekretær Eva. Om kvelden og natta motstandsmannen Jakob.

– Jeg sa til sjefen at jeg måtte ha fri når jeg ville. Sjefen skjønte hva jeg drev med. Han var også med på visse ting, fortalte Eva etter krigen.

Organisasjonen vokste til 1200 medlemmer ifra sju bygder. Men da Eva fikk spørsmål fra nære fortrolige om å bli leder formelt, takket hun nei.

– Jeg var veldig ung og tenkte en mann ville bli mer respektert enn meg.

Sentralledelsen i Milorg sendte en mann, Kolbjørn Henriksen. for å lede organisasjonen i Hamar. Han startet med å bygge opp en ny organisasjon, mens Eva holdt liv i den gamle.

– Var helt klar lederen

– Det ble derfor et parallelløp som hadde en kollektiv ledelse. Ingen ble utpekt formelt som leder. Det var en diffus situasjon uten et klart lederskap. Men Eva framsto som den tydelige administratoren og var helt klart lederen, sier tidligere forsvarssjef Harald Sunde, som har studert motstandsarbeidet på Hedmarken.

Eva var alltid på vakt. Jobbet dag og natt. Hun skaffet mat og ordnet våpen. To sendere fra Sverige sørget for kontakt med England annenhver dag. Utstyret kom via flyslipp.

Arbeidet var livsfarlig, og en gang trodde Eva Jørgensen spillet var over.

Hun satt på kontoret i Strandgata 53 i Hamar da hun ut av vinduet så en tysk soldat som monterte et maskingevær Hun var vettskremt og løp over til den andre siden av kontoret. Der så hun også tyske soldater på gaten.

Det var ekstra kritisk. Hun hadde nettopp fått en forsendelse med radioer og beskjeder fra England som hun ikke hadde fått lest ennå.

– Jeg ante ikke hvordan jeg skulle få skulle få brent det opp, fortalte Eva i et NRK-intervju.

Men hun var snarrådig. En norsk nazist på nabokontoret hadde en vedovn. Hun lurte han ut av rommet ved å si at det var telefon til ham. Så brant hun materialet som kunne blitt livsfarlig for henne.

Men tyskerne var ikke ute etter henne. De jakta på en desertør.

Kjæresten ble rasende

Utover våren 1945 tæret kjøret på kreftene. Hele tida var frykten for å bli avslørt der. Hun gikk konstant anspent. Et stort lyspunkt var at hennes forlovede Tor var en av flere som kom fra Sverige.

De fikk noen timer sammen på ei hytte. Men det ble ikke bare gjensynsglede. For Tor ante ikke at når han fikk beskjeder fra Jakob, så var det egentlig fra Eva.

– Det var en fryktelig hard opplevelse. Vi var både uvenner og elskende. Vi møttes i skogen. Tor var rasende for at jeg var involvert i illegalt arbeide.

Han ville ikke hun skulle utsette seg for noe sånt.

Det kunne ikke Eva finne seg i.

– Jeg var litt sta jeg og. Det ble elskov og krig og alt mulig.

Tor var ikke den eneste som kom tilbake. Flere som hadde vært sentrale i nettverket kom fra Sverige denne våren. Overraskelsen var stor da de kom tilbake til en velfungerende organisasjon.

Det var det ikke alle som likte. Eva merket noen blikk. Da freden kom skulle hun få føle det på kroppen.

Frigjøringen

Våren 1945 ventet alle på det uunngåelige. Det var bare snakk om dager før tyskerne kapitulerte i Europa. Hitler hadde begått selvmord den 30. april i førerbunkeren.

Men det betydde ikke at faren var over for Eva Jørgensen og de andre i motstandsbevegelsen. Enkelte fortsatte like intenst jakta på motstandsfolk.

Den 2. mai kom en illevarslende beskjed. Fengselet i Hamar var tømt. Det var varslet om at noe stort var på gang. Eva og resten av ledelsen i Distrikt 25 rømte til skogs, og gjemte seg i Furuberget utenfor Hamar.

I ettertid viste det seg at det var det all grunn til. Mannen som hadde organisert møtene mellom Eva Jørgensen og kureren hadde sprukket under forhør og oppgitt navnet hennes.

To norske gestapister som seinere fikk dødsdom kom for å arrestere henne hjemme. Uten resultat. På hytta i Furuberget organiserte de vakter og ventet. Den 4. mai kom beskjeden om at det var fred i Danmark. Men hva med Norge? Tyskerne hadde fortsatt flere hundre tusen soldater her.

Eva husker den 8. mai. Det var sol og løvet spratt på bjørkene. Hun vasket klær i kjelleren da en av gutta med beskjeden.

– Det er fred, Eva.

Hun sprang ut i skogen, falt på kne og takket Gud mens hun gråt.

Det enorme presset, alltid på vakt og på jobb, hadde tæret på.

Mot slutten av krigen var hun søvnløs. Eva fryktet for konsekvensene dersom hun ble tatt. For familien. For de andre i gruppa.

– Men jeg var ikke redd for egen del. Det spilte ingen rolle. Det var saken som telte, fortalte hun i et intervju med Norsk Hjemmefrontmuseum.

Seiersfesten

Den 9. mai var det hele over. Eva og gruppa dro til Torggata i Hamar. Hun hadde nikkers, rutete strømper, anorakk med krage og alpelue. Pistolen satt i beltet.

I spissen for noen hundre hjemmefrontsfolk gikk Eva. Det summet. I jubelbruset hørte hun navnet sitt og følte overraskelsen i lufta.

– Det er Eva! Få hadde ant at hun var engasjert i dette.

Hun følte seg stolt og glad. Men akkurat en måned seinere skulle hun føle på bitterheten.

Den 9. juni var Kong Haakon tilbake i Oslo. Karl Johan var tettpakket med tilskuere. Det kokte av jubel og fest. Tusenvis av motstandsfolk paraderte mot Slottet.

Distrikt 25 var også med. Men en manglet. Hun som hadde ledet motstanden de siste månedene av krigen. Eva Jørgensen.

Forvarslene hadde hun allerede fått. Først da flere av de som flyktet til Sverige kom tilbake våren 1945. Hun følte sure blikk. Hun skulle ha tatt seg til rette og tatt over deres jobb.

Et annet forvarsel hadde hun også fått. Milorg hadde et armbind med stolper som viste rang. Han som f formelt ledet gruppa hadde fått seks. Evas forlovede og en til hadde fått fem. Hun måtte nøye seg med tre.

– Bittert

Hun fikk ikke være med på paraden var den brutale beskjeden. Det passet seg ikke for en kvinne. Hun måtte stå og se på fra Slottsplassen. I likhet med alle de andre motstandskvinnene.

– Ja det var bittert. Det hadde jeg ikke funnet meg i dag, fortalte Eva Kløvstad mange år etter.

Harald Sunde mener det er flere årsaker til at Eva ikke fikk være med. Hun trakk seg sjøl litt tilbake. Det var i realiteten tre grupperinger på Hedmarken. Alle kunne ikke delta. Men kjønn spilte også en rolle.

– De var redde for å ha med seg en kvinne. Det lå det noe diskriminerende i, sier Sunde.

Noe av bitterheten satt i henne videre i livet. Og det gikk mange år før hun fortalte hva hun hadde vært med på.

Datteren Ellen forteller at det ble snakket lite om dette hjemme. Hun tror mora fortrengte mye av det fæle som hadde skjedd. Først på 80-tallet, etter 40 år, snakket hun offentlig om det hun hadde vært med på.

Det gjaldt mange kvinner. Dermed ble kvinnenes innsats også lenge en ufortalt historie.

Historiker Mari Jonassen mener dette har flere årsaker:

Kvinner opplevde at det etter krigen raskt var tilbake til kjøkkenbenken i et tradisjonelt kjønnsrollemønster med barn, ektemann og hus. Det var frustrerende for mange.

Jonassen forklarer dette også med at det ikke ble ansett som «kvinnelig» å delta i militært motstandsarbeid. Dermed forble kvinner tause.

Videre var det menn som skrev historien de første årene etter krigen. Det handlet om de store linjene og de store slagene. Det handlet om menn. En del var også opptatt av å skrive bøker om sin egen innsats.

Noe av dette kalte Eva Kløvstad usmakelig da hun ble intervjuet av Norsk Hjemmefrontmuseum.

– Det var alle de som skulle skrive bøker for å fortelle at de gjorde mer enn andre.

Mari Jonassen mener Eva Kløvstad var en helt.

– Hun var veldig modig. Hun ble etter hvert veldig utsatt, og gjorde et stort arbeid.

Eva Jørgensen angret tross det som skjedde i juni 1945 aldri på at hun ble med, og hadde mange gode minner.

– Det var ei rik tid på mange måter. Det var et veldig godt kameratskap. Iblant kunne vi møtes og spise og drikke mens vi hadde det veldig hyggelig.

Ifølge Harald Sunde holdt Milorg-folkene sammen også etter krigen, og hadde sosiale sammenkomster. Da ble ikke Eva Kløvstad neglisjert.

Eva Kløvstad ville fylt 100 år den 10. juli 2021. Hun døde 8. juni 2014.