NORWAY REINDEER HERDERS 12

I fem år har reindriftsutøveren Jovsset Ánte Sara har kjempet med alt han har for å holde fast på reinsdyrene.

Foto: NADIA SHIRA COHEN / New York Times

Med vidda som slagmark

Jovsset Ánte Sara har tviholdt på reinsdyrene sine i en årelang strid med staten. Under overflaten ligger historien om en reindrift i kaos.

Den unge reineieren Jovsset Ánte Sara ønsker én ting: Å unngå tvangsslakting av flokken sin.

Han har kjempet mot den norske stat i mange år.

En hel verden har vært publikum – mange har stått på barrikadene.

Men fra ett hold har det vært stille.

Andre reineiere – hans likemenn – har holdt munn.

I samiske samfunn sies det at om du ikke sier noe, så er du ikke enig.

Kan det være tilfelle?

Vi har spurt dem.

rein - kapittel 1

400 reinskaller

– Tro ikke at et overgrep kan skjules i systemer. Rett er fortsatt rett, og urett er fortsatt urett. Og verden ser det.

Máret Anne Sara står i vandrehallen på Stortinget. Hun har på seg praktplagget for den samiske kulturen: kofta. Men den er vrengt. Som et symbol på det overgrepet hun mener staten gjør overfor hennes bror.

Hun retter kraftsalver mot stortingspolitikerne.

– Jeg ber dere. Gjør ikke skam på Norge. Ødelegg ikke livet til min bror.

Maret Anne Sara leverer underskrifter

Máret Anne Sara overleverer 5000 underskrifter fra hele verden til stortingspolitikere. Underskrifter som ber om at Jovsset Ánte Sara må få beholde sine reinsdyr.

Foto: Samuel Frode Grønmo / NRK

Landbruks- og matdepartementet har siden 2013 krevd at Máret Annes bror – Jovsset Ánte Sara – må slakte ned sin reinflokk, til bare 75 dyr. Et antall han har sagt han ikke kan leve av.

Gjennom mange år har han kjempet seg gjennom rettssalene i Norge for å få beholde sine reinsdyr.

I både tingretten og lagmannsretten vant Jovsset Ánte mot staten, men i Høyesterett kom knyttneven i magen. Høsten 2018 fikk han beskjed om at han før nyttår måtte legge fram en plan for nedslakting av flokken.

Hans siste håp er FNs menneskerettighetskomité, som han har sendt saken til. Det er derfor Máret Anne er i Stortinget denne desemberdagen i 2018. For å be politikerne avvente tvangsslaktingen til en har en avgjørelse fra komiteen.

Máret Anne har stått ved sin brors side hele veien. Som kunstner har hun laget verket Pile’o’Sápmi – bestående av 400 reinskaller med kulehull i panna. Et symbol på den lille mannens kamp mot staten.

De har fått oppmerksomhet fra en hel verden. Menneskerettighetsforkjempere. Miljøvernorganisasjoner. Kunstnere. New York Times. Liv Ullmann. Til og med dronningen har sagt at hun vil lytte til det de har å si.

Men Stortinget er ikke lydhøre. Jovsset Ánte må slakte.

Pile'o'Sápmi

De 400 reinskallene i «Pile’o’Sápmi» fant sin plass utenfor Indre Finnmark tingrett i Tana, Hålogaland lagmannsrett i Tromsø, og utenfor Stortinget, som vi ser her, mens rettssaken foregikk i Høyesterett.

Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Samme desemberkveld deltar Máret Anne i en debatt i Dagsnytt 18.

– Vi kommer ikke til å gi oss. Vi skal aldri legge oss på rygg og ofre vår kultur og våre rettigheter, sier hun.

Hun har flere ganger uttalt at det ikke er noe faktagrunnlag for denne tvangsslaktingen – eller reintallsreduksjonen, som det egentlig heter. Og hun har sagt at de har et enstemmig samisk samfunn bak seg i sin kamp.

I debatten sier hun videre:

– Jeg har enda ikke hørt om én som forventer at Jovsset Ánte skal slakte ned sine rein.

Men finnes, det gjør de.

rein - kapittel 2

Medienes skeivframstilling

Alf Johansen mener det er på tide å slakte.

Han har drevet med reindrift i flere tiår, og sitter i det offentlige Reindriftsstyret.

Han refser mediene for det han mener er store mangler i måten saken er framstilt på. Det som har kommet fram er altfor mye basert på følelser, og lite på faktiske forhold, sier han.

– Folk synes det er så horribelt at han må redusere en flokk som fra før av er liten. Umiddelbart virker det nokså brutalt og uforståelig. Men omtrent alle reineiere har vært utsatt for dette, og alle har etterkommet – unntatt han.

Dette er lett å se forbi, sier Johansen. Også for mediene. Det er lett å la seg rive med av reinskaller og klagesang. Det er lett å ville se på staten som den store stygge ulven.

– Det er hans fulle rett å ta saken gjennom rettssystemet. Det har han gjort, og han har tapt. Nå synes jeg han bør etterkomme kravet, sier Johansen.

Alf Johansen

Alf Johansen sitter som representant for reindrifta i Reindriftsstyret – et organ som skal forvalte lovene satt av Stortinget. Han har vært reindriftssame i Porsanger i Finnmark i flere tiår.

Foto: Morten Ruud / NRK

Han påpeker at Jovsset Ánte Sara faktisk har latt flokken sin vokse. Da vedtaket kom hadde han 116 reinsdyr – nå har han rundt 350. Når han har flere reinsdyr enn han har lov til, stjeler han plass fra de andre reineierne i reinbeitedistriktet.

– Det verste er at det går ut over hans yrkesbrødre. Man kan ikke lage særregler for én reineier, mener Johansen.

Han får støtte fra Nils Isak Aslaksen Sara, leder for Seiland Øst reinbeitedistrikt.

– At han framstilles så stakkarslig blir feil, sier han.

Han mener denne saken ikke gir et riktig bilde av hva som foregår i næringa.

– Det virker som om alle er imot staten, men det stemmer ikke.

NRK har kontaktet alle 27 ledere for reinbeitedistrikter i Vest-Finnmark – hvor Jovsset Ánte hører til.

Ut fra de 20 som har svart, er det bare ni som støtter Jovsset Ánte. Seks mener han bør slakte ned flokken sin. To mener han burde ha saksøkt sitt eget distrikt i stedet for å saksøke staten, fordi det egentlig er en intern konflikt. Resten vil ikke ha noen mening.

Det er ingen som vil kritisere Jovsset Ánte for å ha gått til retten. Tvert imot, de mener han er modig.

Samtidig spør flere om det er rettferdig at han skal spares, som han selv ønsker, når ingen andre har blitt spart.

Jovsset Ánte Utsi i Høyesterett desember 2017

I 2010 overtok Jovsset Ánte Sara en reinflokk på 71 dyr fra sin tante, som igjen hadde overtatt etter hans far/farfar. Disse skal ha hatt så mange som 1300 dyr, før de avviklet av helsemessige årsaker på starten av 2000-tallet. Nå teller flokken til Jovsset Ánte om lag 350 dyr, men staten er klar på at han må kutte den ned til 75 – noe han har kjempet seg gjennom tre rettsinstanser for å unngå.

Foto: Frode Grønmo / NRK

Likevel er de fleste langt fra nådige overfor myndighetene.

«De tørker vel ræva med papirene sine», er et utsagn som går igjen. Det sier litt om hvor stor verdi reineierne tillegger «papiret» som norske lover og regler er skrevet på.

Det norske systemet har etter alt å dømme kollidert med samisk tradisjon og kultur.

Samtidig tyder ting på at reindriftssamene har kollidert like mye med seg selv i sammenstøtet.

rein - lapittel 3

Listhaug tar grep

Men – vi må ta et steg tilbake. For hva er det egentlig snakk om her? Hvor startet det hele?

Egentlig kan vi spole tilbake til 1978 og reindriftsloven som kom da.

Staten ville legge til rette for en mer bærekraftig reindrift, og innførte en ordning som ga tilskudd avhengig av hvor mye man slaktet. Reineiere begynte å bygge opp flokkene sine, for å tjene mer penger.

I løpet av 80-tallet nærmest firedoblet antall rein seg. Resultatet ble for lite mat og beitekrise. Verst var det i Vest-Finnmark.

Mindre mat ga mindre og mer skjøre dyr, som ga dårligere kjøtt – og dermed lavere pris. Ikke minst ble små og svake dyr mer utsatt for rovdyrangrep.

Man fryktet en kollaps av hele reindrifta.

I 2007 kom derfor en ny reindriftslov. Denne fastslo at det skulle settes et tak for hvor mange reinsdyr en kunne ha i hver driftsenhet – siida – innenfor distriktet. Flokkene måtte blir mindre, og alle som hadde for mange dyr måtte slakte.

Grunnet uenigheter med samiske interesser slet myndighetene i starten med å få gjennomført denne reduksjonen. Men i 2013 ble Sylvi Listhaug (Frp) Norges nye landbruksminister. Da ble det fart på sakene. Hun satte hardt mot hardt.

231 krav om reduksjon ble sendt ut.

Per Mathis Oskal og Sylvi Listhaug

Daværende landbruks- og matminister Sylvi Listhaug (Frp) sammen med tidligere medlem av Reindriftsstyret, Per Mathis Oskal. Da Listhaug ble statsråd i 2013 måtte reineierne redusere reintallet – ellers fikk de tåle konsekvensene i form av sanksjoner.

Foto: Piera Balto/NRK

I dag har alle gjennomført, bortsett fra én: Jovsset Ánte Sara.

I hans distrikt – Fálá – påla staten alle å kutte flokkene sine med 36,5 prosent. Det betød at hans reintall måtte ned fra 116 til 75.

For en kar i starten av 20-årene, som ville ta opp reindrifta som faren og farfaren hadde avviklet på starten av 2000-tallet, var dette knusende.

Eksperter mente at en ikke kunne tjene mer enn 30.000 kroner i året på 75 reinsdyr. Da ville han heller ikke ha krav på statstilskudd, som man må tjene mer enn 50.000 kroner årlig for å få.

Dette ville innebære konkurs og tvangsavvikling av drifta, mente Jovsset Ánte. Derfor tok han kampen. Han mente det brøt med hans menneskerett til å drive med sin kultur som urfolk.

Hvor denne saken står vet vi allerede. Jovsset Ánte tapte i det norske rettssystemet, men kjemper likevel videre. En kamp som egentlig er mye større enn ham selv.

rein - kapittel 4

Hva hvis alle hadde tatt seg til rette?

Enkelte mener Jovsset Ánte Sara «tar en for laget». Han kjemper for prinsippene. Han setter søkelys på et system mange mener ikke fungerer.

Sametinget og Norske Reindriftsamers Landsforening (NRL) har hele tiden støttet ham. Máret Anne Sara, Jovsset Ántes søster, sier til NRK at det er disse offentlige og representative organene hun henviser til når hun sier at de har det samiske samfunnet bak seg.

Sametinget og NRL mener det er viktig å få inn nye og unge utøvere for å bevare reindrifta og kulturen.

De sa dette hele tiden under utarbeidelsen av den nye loven – de ønsket at de som hadde under 200 reinsdyr skulle spares.

Det var tross alt ikke mange som hadde såpass få dyr. Hadde det gjort så mye om disse hadde fått beholde dem?

Det var jo ikke de som var problemet – men heller de som «herjet på vidda» og bygget opp enorme flokker. Mange følte det urettferdig at de små skulle straffes for noe andre var skyld i.

NORWAY REINDEER HERDERS 11

Jovsset Ánte Sara mater reinflokken sin på vinterbeitet. Å redusere flokken til 75 dyr vil for ham innebære konkurs – i beste fall blir han degradert til hobbydrifter. Som hobbydrifter vil hans etterkommere ikke ha rett til reinmerke, fordi reindriftsloven forutsetter at foreldre eller besteforeldre må ha hatt reindrift som hovednæring.

Foto: NADIA SHIRA COHEN / New York Times

De store reineierne syntes på sin side det var urettferdig at de skulle ofre ekstra mye av flokken de hadde jobbet hardt for å bygge opp. For det var jo det som ville skje – om noen skulle spares, måtte andre slakte mer. For det totale reintallet måtte uansett ned.

Dette mente også staten. Å skjerme de minste kunne ødelegge andres muligheter for å ha en økonomisk bærekraftig drift.

Derfor overkjørte myndighetene Sametinget og NRL på dette punktet. Alle skulle behandles likt.

– Det var vel fra statens side den eneste muligheten til å få folk til å forstå alvoret. Det er alltid noen som er misfornøyd, men det var slik det ble rettferdig overfor alle, sier Mikkel Isak Eira, leder for Fávrrosorda reinbeitedistrikt.

Han er en av dem som har nytt godt av reduksjonen. Han ser effekten i langt bedre og sunnere reinsdyr.

Nils M. Gaup, leder for Valgenjárga reinbeitedistrikt, har hatt samme opplevelse.

Han forteller at da reduksjonsprosessen startet, fryktet de at det var kroken på døra, men nå får de bedre betalt fordi kjøttet er bedre.

At 75 rein bare vil gi 30.000 kroner i året, synes han høres rart ut – i hans distrikt kunne en fint ha fått så mye som 100.000-150.000 kroner.

Om det er nok til å leve av, er en annen sak. Men det spørs jo hva man egentlig forventer.

Sunna Marie Pentha

Reindriftsdirektør hos Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Sunna Marie Pentha, mener annen virksomhet kan spe på inntekten, slik at det ikke blir umulig å leve med kun 75 reinsdyr.

Foto: Fylkesmannen i Troms og Finnmark

Et av Jovsset Ántes argumenter har vært at han vil leve av drifta. Han har lagt opp hele livet sitt etter denne tanken. Han har ingen plan B.

Til de som kritiserer at han har økt flokken sin, er svaret at det for ham handler om å etablere seg og bevare kulturarven – både for ham selv og familien i framtiden.

Det er dette han mener FNs menneskerettigheter gir ham retten til.

Statens svar er at selv om en skal verne om urfolks kulturutøvelse, betyr ikke det at alle skal kunne leve av den. De sier at det er mange som driver med reindrift, annet husdyrhold og fiske, som har biinntekter fra andre jobber.

– Kanskje det var de som i utgangspunktet ikke livnærte seg av reindrifta som syntes at den var rettferdig, sier Máret Anne Sara.

De kjenner da ikke på de samme konsekvensene som hennes bror, fordi de berger seg økonomisk på annet vis. De som hadde store flokker fra før av berger seg også, påpeker hun.

– Men for Jovsset Ánte er det vinn eller forsvinn. For oss som familie betyr dette slutten på vår reindrift, kulturelle arv og rettigheter.

Å si at en reduksjon til 75 dyr betyr tvangsavvikling, er å dra det litt langt, mener reindriftsdirektør hos Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Sunna Marie Pentha.

Det er Fylkesmannen, sammen med Landbruksdirektoratet og Reindriftsstyret, som skal passe på at samene forholder seg til regelverket.

Pentha kan vise til at det var flere som måtte redusere til under 100 reinsdyr. Når de har gjort det – hvorfor skal ikke han?

Hvis alle skulle «ta seg til rette», hva hadde skjedd da?

– Da hadde du fått et nytt reintallsproblem i Finnmark, sier reindriftsdirektøren.

Akkurat dette er distriktslederne enige i. Alle unntatt én mener det var nødvendig med reduksjonen. Ellers var det fare for at det ville gå ad undas med næringa.

Likevel er de fleste uenige i måten det ble gjort på. De mener det må gjøres noe med lovverket.

Og her kommer vi til den store irritasjonen når det gjelder reintallsreduksjonen.

rein - kapittel 5

Det fordømte selvstyret

Overfor dem som har protestert mot reduksjonen, rettferdiggjør staten inngrepet med at reindriftsutøverne ble gitt et selvstyre. De hadde muligheten til å fordele reintallet selv.

I utgangspunktet skulle nemlig andelseierne i siidaene selv bli enige om hvor mange dyr hver og en av dem skulle ha – innenfor det øvre reintallet.

Om de ikke ble enige gikk staten inn og bestemte at alle skulle kutte en like stor prosentdel av flokken.

Det betyr at de andre reineierne i Jovsset Ánte Saras distrikt – Fálá – kunne gjøre mer plass til ham. Men for å få til det måtte de komme fram til en enstemmig avtale. Det klarte de ikke.

Leder for Fálá reinbeitedistrikt, Aslak Ante Sara, sier at distriktet støtter Jovsset Ánte i hans sak mot staten – fordi den angår dem alle. Han sier at denne saken har vært en belastning og at den også påvirker andre oppgaver i distriktet.

– Vi har prøvd å løse saken i mange år, og vi prøver fortsatt, men det har vært vanskelig å komme til enighet så langt, sier han.

At det er et krav om enstemmighet for å få på plass en intern avtale, har vært utfordrende for mange. En del har også irritert seg over kravet, fordi det ofte er de største reineierne som har motsatt seg avtalen. Det er tross alt deres flokker det går ut over om andres skal få bli større.

– Da blir han som har flest reinsdyr som en parasitt, sier Nils Isak Aslaksen Sara, leder for Seiland Øst reinbeitedistrikt.

Derfor mener han at Jovsset Ánte Sara heller skulle ha saksøkt sitt eget distrikt – det er jo de som på sett og vis har ødelagt for ham. Andre reineiere har valgt å gjøre nettopp det.

– Det har vært mange rettssaker internt i reindrifta. Men når folk saksøker sine egne – det forteller at noe ikke helt stemmer, sier Nils M. Gaup, leder for Valgenjárga reinbeitedistrikt.

Jovsset Ante Sara

I 2011/2012 fikk Jovsset Ánte Sara etableringstilskudd på 60.000 kroner fra staten. Mange har påpekt dette paradokset – hvorfor hjelpe ham med å etablere en bedrift, for så å slå beina under ham? Myndighetene forklarer dette med at selv om de visste at reduksjonen kom, kunne de ikke straffe ham på forhånd. De ville legge til rette for drift, men i hvilken grad, var opp til hans egen siida å bestemme.

Foto: NRK Sapmi / NRK

Mange mener at selvstyret var dømt til å feile. Her taler også tallene for seg. Alle forsøkte å forhandle, men kun 3 av 44 distrikter i Finnmark klarte å bli enige. To av disse tre har i ettertid havnet i intern rettssak.

– Det er jo de færreste som frivillig gir bort aksjene sine, sier Nils Henrik Sara, leder for Oarje-Sievju reinbeitedistrikt og tidligere NRL-leder.

For å få selvstyret til å fungere måtte de ha fått rådgivning, mener han, og flere med ham. Da hadde kanskje resultatet sett annerledes ut. Da hadde en kanskje klart å tenke på mer enn seg selv.

Men til dette har staten sagt at selvstyre er selvstyre – de ville ikke blande seg i hvilke vurderinger som ble gjort internt. Det ble på en måte reineiernes egen feil om staten måtte gå inn på den måten de gjorde.

Denne argumentasjonen blir NRL-leder Ellinor Marita Jåma mektig provosert over.

– Fortell meg hvor man klarer å oppnå hundre prosent enighet uten mekling, sier hun.

– Å forvente det i reindrifta når det ikke skjer ellers i samfunnet – jeg kjenner at jeg raser inni meg. Staten fraskriver seg ansvar når de hevder det de gjør.

Her er de fleste distriktslederne enige.

– Selvstyre er blitt et skjellsord – det finnes ikke, bare på papiret, sier Nils Henrik Sara.

Ellinor Marita Jåma

Leder for Norske Reindriftsamers Landsforbund, Ellinor Marita Jåma, var en av dem som holdt appell utenfor Stortinget i forbindelse med høyesterettssaken.

Foto: Irjan Balto / NRK

I praksis opplevde reindriftssamene en ovenfra-og-ned-holdning fra staten.

De opplevde at de fikk tredd over hodet et reintall de i mange tilfeller ikke var enige i, fulgt av regler de ikke klarte å forholde seg til.

«Dere vet ikke deres eget beste», var beskjeden de opplevde å få.

Likevel gikk alle bortsett fra én – Jovsset Ánte Sara – med på å redusere reintallet.

Hvorfor, spør du kanskje, hvis de var uenige i måten det ble gjort på?

Av frykt.

Staten hadde nemlig i den nye loven mulighet til å tilbakeholde tilskudd, og i tillegg kunne reineiere som hadde for høyt reintall få bøter.

I Jovsset Ántes tilfelle har hans tvangsmulkt løpt siden november 2015. Den er på to kroner per rein per dag. Han har fortsatt til gode å betale et eneste øre av summen som har vokst til over en halv million kroner.

De fleste distriktslederne sier dette er den enkle grunnen til at de reduserte flokken.

– Jeg tror ikke folk tør å gamble med pengeboken. Da holder man kjeft og gjør det staten sier, sier Inger Marie Gaup Eira, leder for Árdni/Gávvir reinbeitedistrikt.

Likevel betyr ikke det at reineierne respekterte det staten sa.

Tvert om – mange forteller om stor mistillit til norske myndigheter og om noe som kan minne om lovløse tilstander innad i reindrifta.

rein - kapittel 6

Helt Texas på vidda

Samtidig som reintallet eksploderte på 80-tallet, begynte et kappløp mellom reineierne. Det handlet om å skulle skaffe mest til seg – i både antall dyr og beiteareal.

Nils Isak Aslaksen Sara, leder for Seiland Øst reinbeitedistrikt, forteller han et år måtte søke nødbeite i Øst-Finnmark, fordi store naboflokker presset hans dyr ut av vestbeitene. Hadde han ikke gjort det, hadde reinen hans dødd. Som svar fikk han en klekkelig bot. Etterfulgt av en rettssak. Som han tapte.

Da det ble snakk om reduksjon – og spesielt etter at de fleste skjønte at de måtte kutte likt – begynte mange å posisjonere seg. De ville bygge opp enda større flokker, for å ha et bedre utgangspunkt.

For jo mer du hadde før reduksjonen, jo mer satt du igjen med etterpå. Dette gikk gjerne ut over de små, som ikke hadde de samme mulighetene til å bygge seg opp som de som allerede var store.

Og kappløpet fortsetter i dag.

Leder for Oarje-Sievju reinbeitedistrikt, Nils Henrik Sara, forteller at de som ikke øker flokken sin, men vil forholde seg til det reintallet som er satt, blir taperne i siidaen. Og de som øker, rapporterer gjerne et annet reintall enn det de har i virkeligheten, sier han.

– Det er mange som har 10-20-30 prosent mer enn de har lov til.

NORWAY REINDEER HERDERS 8

Dette bildet av Jovsset Ánte Saras flokk prydet forsiden av New York Times i desember 2018. Den anerkjente avisen har skrevet flere artikler om den unge reineierens sak de siste årene.

Foto: NADIA SHIRA COHEN / New York Times

Selv om Fylkesmannen fysisk teller reinsdyrene, har reindriftsutøverne måter å komme unna dette på – de simpelthen gjemmer unna rein. Det snakkes om dyr som plutselig har forsvunnet på mystisk vis.

Det snakkes videre om et stadig beitepress, om slaktevekter som ikke øker, og også om juks på vektstatistikken.

I dette kappløpet skal tilstanden være så anspent både innad i og mellom distrikter at en nærmest ikke tåler trynet på hverandre.

– Det er en umenneskelig situasjon vi har blitt satt i, når vi blir satt opp mot våre egne, sier Jovsset Ánte Saras søster, Máret Anne.

Hun påpeker at de fleste i distriktene tross alt er i slekt med hverandre. Derfor var det heller ikke noe alternativ for broren hennes å gå til sak mot sitt eget distrikt – dette er mennesker man skal leve og forhåpentligvis jobbe sammen med for resten av livet.

– Man må kunne se hverandre i øynene etterpå. Vi må verne om relasjoner, samarbeid og psykisk helse på toppen av våre individuelle og kulturelle rettigheter, sier hun.

Det var derfor de gikk til sak mot staten, fordi de mener myndighetene har skylden i dette kaoset på vidda. Denne situasjonen hvor det virker som om reindriftssamene nærmest tenker «drit og dra – jeg gjør min egen greie».

Flere er redde for at vi til slutt kommer til å se en kollaps av næringa uansett. De mener systemet ikke fungerer.

Derfor er det også de som er veldig glade for at Jovsset Ánte Sara har gjort som han har gjort.

rein - kapittel 7

Et lys i mørket

– Han fremstår som en lykt på havet. Han viser at man ikke trenger å gå på kne for staten.

Inger Marie Gaup Eira, leder for Árdni/Gávvir reinbeitedistrikt, er en av dem som helhjertet støtter Jovsset Ánte. Hun er glad for at noen tør å vise muskler mot myndighetene. For ellers føler man seg ganske rettsløse, sier hun.

– Våre argumenter tas aldri til følge.

Flere har denne opplevelsen. De forteller at de har forsøkt – slik Jovsset Ánte også gjorde – å klage sin sak gjennom normale instanser. Men de opplever at staten ikke hører.

Nils Henrik P. Sara

Reindriftsutøver Nils Henrik Sara mener reintallsreduksjonen kan ha hatt noe for seg, men spør samtidig hva vitsen var når systemet ikke har fungert.

Foto: Alf Ove Hansen / NTB Scanpix

Nils Henrik Sara, leder for Oarje-Sievju reinbeitedistrikt, forteller at hans distrikt selv har vurdert å saksøke staten, fordi de har fått et reintall som er mye lavere enn gjennomsnittet i området.

I 2015 samlet også over 600 reineiere seg for å reise kollektivt søksmål mot staten. Men alt dette har falt i fisk på grunn av penger.

– Vi har ikke økonomi til å begynne å rasle med sabler. Alt vi har må gå til livets opphold. Vi blir egentlig tvunget til taushet, sier Nils Henrik Sara.

Han mener Jovsset Ánte kan prise seg lykkelig over at han fikk innvilget fri sakførsel av Fylkesmannen, som mente dette var en prinsippsak som kunne bli førende for lignende forhold.

Nils Henrik Sara peker også på verdien i hjelpen han har fått fra de rundt seg – spesielt søsteren.

– Til slutt ble han en kjendis i hele Norge. Det er mange slike som går i reindrifta nå, som ikke har en oppegående søster. De har det jævlig, for å si det sånn.

Derfor setter han, med andre, sin lit til at Jovsset Ánte Sara skal få sin rettferd gjennom FNs menneskerettighetskomité.

– Jeg har en fryktelig god magefølelse på at Norge får en skikkelig smekk på fingrene for disse overgrepene som er gjort mot reindrifta, sier NRL-leder Ellinor Marita Jåma.

Hun håper myndighetene vil ta hensyn til komiteens uttalelse, og at det vil føre til lovendringer. At en i framtiden vil ta samene mer på alvor.

Aili Keskitalo foran Stortinget desember 2017

Sametingspresident Aili Keskitalo har hele tiden vist sin støtte til Jovsset Ánte Sara. De har i lang tid følt at norske myndigheter ikke er lydhøre overfor det samiske samfunnet.

Foto: Irjan Balto / NRK

Samtidig må en da stille spørsmålet: Om menneskerettighetskomiteen skulle gi Jovsset Ánte medhold – hva gjør det med hans konkrete sak? Skal myndighetene få omvendt dommen slik at han får beholde reinsdyrene sine? Også de han har økt med? Og hva skjer med de andre i hans distrikt?

– Utfordringen er at distriktet og han uansett må forholde seg til det øvre reintallet, sier Liv Berit Hætta, direktør i avdelingen for reindrift i Landbruksdirektoratet.

– Man kunne kanskje ønsket seg et fritt reintall, men landarealet øker ikke av den grunn – uansett hvilken dom du får.

Hætta bringer oss her tilbake til det som er hele grunnlaget for reintallsreduksjonen: At en simpelthen ikke kan ha for mange rein på vidda.

Men det er også her en del stiller seg spørsmålet: For mange rein i forhold til hva da?

rein - kapittel 8

De lærde strides

Máret Anne Sara har, som nevnt, sagt at det ikke finnes faktagrunnlag for reintallsreduksjonen. I alle fall ikke noe som kan forsvare dens størrelse og omfang.

– Påstandene om at Finnmarksvidda i sin helhet er nedbeitet, oppleves som manglende og generaliserende, sier hun.

– Når det fører til alvorlige straffevedtak, kan man ikke ta for seg den vide vidda generelt. Da må man spesifisere hvor det er skade, og straffe kun de ansvarlige.

Hun peker også på det problematiske i at staten legger til rette for byutvikling, gruver, vindmøller, strømlinjer og veier i det finnmarkske landskapet.

I Fálá-distriktet, som Jovsset Ánte Sara tilhører, mener de at mye land har gått tapt jo mer byen Hammerfest har vokst. I tillegg er det åpnet for kobbergruven Nussir, som de samiske stemmene lenge har protestert mot.

– Vi kan ikke miste mer før vi mister eksistensgrunnlaget. En tålegrense er nådd, sier Máret Anne.

Det er ikke rart at beitelandet blir mer presset, når man forsøker å presse mer inn i det. Skal man diskutere press på beitelandet må man starte med arealinngrepene fra stat og samfunn, mener hun.

– At det er reindrifta som har ødelagt for seg selv er en politisk og populistisk forenkling.

Reindriftsdirektøren hos Fylkesmannen i Troms og Finnmark, Sunna Marie Pentha, forstår at dette er et kjærkomment argument, fordi man setter staten opp mot seg selv. Likefremt mener hun det er skivebom.

Hun sier vinterbeitene, som er minimumsressursen, i stor grad er forskånet mot inngrep, og undrer seg over alle organisasjonene og personene som har slengt seg på argumentasjonen.

– Akkurat her lurer jeg på om den kollektive hukommelsen har sviktet litt. Det har lenge vært snakk om overbeiting på Finnmarksvidda, men plutselig snudde saken til noe helt annet.

Hun kan vise til forskning fra institusjonene NORUT og NINA, som har vist en markant nedgang i lav på bakken i løpet av 90-tallet. I løpet av 2000-tallet har tallet svingt mer, på et lavt nivå.

Forskerne mener det er en klar sammenheng mellom hvor mange rein og hvor mye lav det er. Det ser de spesielt godt nå, da de siste målingene har vist at lavdekket har forbedret seg etter reduksjonen. Det har blitt mer mat til dyrene.

Ella Marie Hætta Isaksen støtter Jovsset Ante Sara

Artist Ella Marie Hætta Isaksen demonstrerer for Jovsset Ánte Sara sammen med miljøvernorganisasjonen Natur og Ungdom. De mener det er en stor motsetning mellom å be samene kutte ned på reintallet samtidig som det bygges blant annet gruver og vindmølleparker på markene i Finnmark.

Foto: Natur og ungdom

Professor Tor A. Benjaminsen ved Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU) mener på sin side det er et misforhold mellom det tallene faktisk viser, og det forskerne konkluderer med.

Han spør om forskerne bare sier det de tror myndighetene vil høre, fordi forskningen tross alt er finansiert av myndighetene.

Benjaminsen hevder svingningene i lavdekke og reintall ikke følger hverandre.

– Man kan derfor ikke automatisk gi reintallet ansvaret for eventuelt dårligere dekke.

Man må se på andre faktorer, som klimavariasjon og -endringer, mener Benjaminsen.

– Det er ikke bevis for at det er for mange rein i forhold til reinbeitene. Men i forhold til de som ønsker å etablere vindmøller og gruver og så videre, er det nok for mange, sier han.

– Benjaminsen har sin oppfatning, og den må han bare ha, sier seniorforsker ved NORUT, Bernt Johansen.

– Vi har vår oppfatning ut fra registreringer gjort siden 1998. Det høye reintallet og beitepresset er hovedforklaringen på endringene i lavdekket.

Derfor var reduksjonen nødvendig, mener Johansen – noe så å si alle distriktslederne støtter ham i. De var der ute selv og så forholdene.

Men – da kommer vi til sist tilbake til, og ikke utenom, at de likevel ikke var enige i måten reduksjonen ble gjennomført på.

Så – hva er det egentlig reindriftsutøverne vil?

rein - kapittel 9

Den store misforståelsen

Reintallsreduksjonen har påvirket alle helt forskjellig. Noen mener den har fungert godt, andre mener den ikke har fungert i det hele tatt.

Noen mener Jovsset Ánte Sara bør slakte sine reinsdyr – andre mener at han bare skal kjempe videre mot staten.

Uavhengig mener de fleste at reduksjonen har vært nødvendig, selv om de gir staten stryk i måten den er håndtert på.

De mener at å presse norske lover og norsk forståelse på en samisk tradisjon ikke fungerer. De mener at de ikke har blitt tatt tilstrekkelig hensyn til, spesielt med tanke på at samene har drevet med reindrift i mange århundrer.

– Reindrifta er en så gammel næring. Den må jo være bærekraftig i seg selv når den har vart så lenge. Hvorfor er det ingen som ser det? spør Inger Marie Gaup Eira, leder for Árdni/Gávvir reinbeitedistrikt.

Hun forklarer at reintall aldri har vært et begrep. Ikke før staten innførte det. I reindrifta har heller begrepet eallu gjennom alle tider har vært førende for en bærekraftig drift.

Eallu omfatter drifta som helhet.

Man ser på kalver, okser og simler i alle aldre, man ser på hårfargen, geviret, størrelsen, avlet og kjøttet. Man ser på sunnheten i dyrene. Og man kjenner dyrene sine. Man har en relasjon til hver eneste én. De er ikke vandrende kjøttprodusenter – de er individer. Og samene lever i pakt med disse.

Det har alltid vært reineiere som har hatt få rein, og reineiere som har hatt mange. Og det har fungert fordi det ikke har vært snakk om et tall eller økonomisk bærekraft. Det har vært snakk om eallu.

Det er dette reindriftssamene føler at myndighetene ikke har forstått. De mener at om de hadde blitt hørt på dette, hadde reintallet kanskje falt på plass av seg selv – fordi de da hadde fulgt naturen.

Da hadde kanskje ikke opplevelsen av kaos vært like stor.

Koftekledde holder lasso for å vise sin støtte

Máret Anne Sara og hennes bror har ingen planer om å gi opp det de beskriver som en utmattende kamp. – Vi står overfor umulige premisser i en tvangssituasjon som stimulerer intet annet enn kaos og langvarige sår i et sårbart og lite samfunn, sier Máret Anne.

Foto: Per Heimly

Med tanke på alle konfliktene i skyggen av reduseringen, synes Máret Anne Sara det er rart at reindriftsnæringa har vært så taus som den har vært i denne saken. Hun har tolket det som at de har vært litt lamslåtte av hele greia.

– Derfor er jeg glad for at det endelig kommer fram stemmer, sier hun.

– Det er selvsagt noen som vinner i systemet, og det er vondt å høre at noen anser dette som rettferdig mot min bror, men jeg tenker uansett at det viktigste er å snakke om hva som skjer.

For henne handler det om å ansvarliggjøre de som sitter med makta.

– Jeg ser konturene av en kulturell og rettslig tragedie for vårt samfunn dersom systemet ikke rettes opp.

Det er derfor de kjemper videre – uansett hva andre skulle mene.

Hva som skjer framover er det ingen som vet.

I nok et nødrop har Den norske Helsingforskomité i slutten av januar anmodet statsminister Erna Solberg (H) om å sette på bremsen og vente til en har fått vurderingen fra menneskerettighetskomiteen. Slik at en ikke gjør noe en kan komme til å angre på senere.

Men ingen vet når denne kommer. Og heller ikke hvordan staten vil forholde seg til den.

Enn så lenge lever Jovsset Ánte Saras rein i beste velgående på vidda et sted. Når en eventuell tvangsslakting faktisk kommer til å finne sted – det vet ikke myndighetene selv engang. For dette er upløyd mark også for dem.

På en måte kan en si at beitemarkene har blitt en slagmark, hvor det foregår en kamp om hvem som skal få definere hva som skaper en sunn og bærekraftig reindrift.

Om hvilken og hvem sin sannhet som er den riktige.

  • NRK har vært i kontakt med Jovsset Ánte Sara selv i forbindelse med denne artikkelen, men han har ikke hatt anledning til å stille til intervju. Landbruks- og matdepartementet har heller ikke hatt anledning til å stille til intervju på grunn av statsrådsbytte.
  • I den første versjonen av saken stod det at det kun var 8 av 20 distriktsledere som støttet Jovsset Ánte Sara. Dette er i ettertid korrigert til det riktige antallet: 9 av 20. Etter opprinnelig publisering er det også presisert at Jovsset Ánte Saras distrikt støtter ham i en felles sak som angår dem alle, samt at Máret Anne Sara henviser til Sametinget og NRL når hun sier at de har det samiske samfunnet bak seg.