Hvis du er ensom, ville du ha sagt det?

Vi hadde aldri møttes før.

For ti minutter siden tok jeg Thea i hånden, og vi tok plass i to stoler rett overfor hverandre.

Hun visste ingenting om hva jeg ville snakke med henne om, bortsett fra at hun var en del av et eksperiment til den undersøkende dokumentarserien Innafor. Etter tur skulle Thea og ni andre unge mennesker snakke med meg om et ukjent tema.

Kun jeg visste at vi skulle snakke om ensomhet.

– Det er ikke vennene mine det er noe gærent med. Det er min egen skyld at jeg føler meg ensom.

Øynene har fylt seg med tårer. Thea forteller at hun har mange nære venner, at hun ikke er alene. Men de vonde tingene, de vi ikke så ofte snakker om, klarer hun ikke å dele med noen.

Dermed er Thea alene likevel.

– Det kan godt hende mine nærmeste venner tror at jeg deler. Men jeg skulle ønske jeg klarte å åpne meg helt. Men det er veldig skummelt.

Thea vrir seg ikke i stolen. Hun unnskylder seg ikke, når hun kjenner gråten presse seg på. Hun bortforklarer seg ikke. Hun sier aldri «Nei, det vil jeg ikke snakke om», som man gjerne gjør når noen stiller litt for intime spørsmål.

Det hele virker så selvsagt å snakke om. Bare ikke med dem som betyr noe.

Nå må vi slutte å syte

Jeg ville ikke lage noen dokumentar om ensomhet. I alle fall ikke om ensomhet blant unge. Skal vi liksom syte over det også nå, mens det finnes folk som dør alene? Det er ensomt det.

Dokumentarserien Innafor krever at jeg som programleder deler av meg selv. Her hadde jeg ingenting å bidra med, jeg har jo massevis av venner.

Men jeg har flytta til Oslo. Vennene mine er i Tromsø, Bodø, Trondheim og Volda. Og jeg bor i kollektiv for å unngå å bli ensom.

De ensomme er venneløse, kanskje litt rare – skikkelige «loners.»

Tapere?

Jeg hadde kjørt meg så fast nedi gjørma av egne fordommer, at jeg ikke ville se at jeg selv var ensom. Temaet passet perfekt. Men jeg ville ikke innse det eller si det høyt.

For da sier jeg at det er noe sosialt jeg ikke fikser. Det er ingenting jeg frykter mer, enn å bli stempla som sosialt tilbakestående.

Og tenk på risikoen for å bli et veldedighetsprosjekt for venner og nye bekjentskaper. «Nå må vi finne på noe med Vilde, for hun er ensom.»

Nei, jeg skulle ikke lage noen dokumentar om ung ensomhet.

Fint at redaksjonen skjønte at det var nettopp derfor vi måtte.

Ensomhetseksperimentet

Så hvor vanskelig er det å si at du er ensom? For meg føltes det nesten umulig.

Dette måtte vi teste.  

Vi inviterte ti tilfeldige personer til NRK. Ingen visste hva de skulle bli intervjuet om.

Kun NRKs største studio var tilgjengelig for opptak. Studio 1 er overveldende gigantisk. På gulvet er det klistret tape med instruksjoner for hvor Nytt på nytt-veggene og stolene til Helt Ramm skal stå. NRK er skummelt stort.

Jeg var sikker på at ingen ville snakke om ensomhet på et sted som dette.

Vi prøvde å lage et lite avlukke av flyttbare vegger. Vi satte opp to stoler, med teppe på gulvet og noen hjemmekoselige lamper fra rekvisittlageret til NRK. Gigantiske Studio 1 ble til en koselig liten boks.

Jeg lurte på hva som kom til å skje i dette avlukket. Kom folk til å bli fornærmet? Be meg om å stoppe å filme? Kom de til å kjenne seg igjen i min ensomhet?

Etter tur kom unge menn og kvinner inn. De hilste og satte seg i stolen overfor meg. Fjerde person på lista er en 27 år gammel jente.

Det er nå jeg møter Thea.

– Har kjent på ensomheten siden videregående

– Når følte du deg sist ensom?
– Oi!

Thea smiler overrasket og ser rett opp i taket for å tenke seg om. Jeg starter alle intervjuene med dette spørsmålet. Alle blir like overrasket.

– Vil du ha en dag eller? sier hun og ler litt.

Jeg nikker. Jeg vil ikke lage for mye lyd. Målet er å holde mest mulig kjeft, for jeg skal ikke fylle stillheten, det skal hun gjøre.

– Forrige helg ...
– Hva skjedde da?

Thea forteller at hun har et stort nettverk, hun har mange venner, er utadvendt og sosial. Det er overfladisk å si det, men når jeg ser på henne tenker jeg at dette er en kul jente. Hyggelig og med et smil jeg blir misunnelig av å se på.

Men på tross av alle disse vennene forteller hun likevel:

– Jeg hadde ikke noen å kontakte.

– Hvorfor ikke?
– Jeg hadde kanskje det, men på tomannshånd. Da må jeg må være veldig «på». I grupper kan man lene seg på andre.

Thea er redd for stillheten som kan oppstå når du er alene med noen.

– Hvordan forbereder du deg før du bare skal møte kun én person?
– Det er viktig at det skjer på de tidspunktene vi har avtalt. Jeg liker å ha kontroll på det. Vi bør gjøre noe. Ikke bare sitte hjemme. Gå en tur, for eksempel. Slik at det skjer noe rundt oss som vi kan prate om. Jeg er redd for at det skal bli helt stille.

– Hvis du ikke har dette, prioriterer du bort møtet da?
– Ja.

Vi snakker om hvor ofte Thea føler seg ensom. Hun svarer på typisk norsk, at vinteren er mer ensom enn sommeren. Kulde, mørke, ingen utepils og ingen sammenkomster i parken.

Men så avslutter hun svaret med å sette døra på gløtt inn til noe personlig.

– Men det er ikke første gang jeg har kjent på ensomhet. Det har jeg kjent på lenge.

– Hvor lenge da?
– Seks, syv, åtte år. Etter videregående.

– Hva savner du fra videregående?
– Jeg vil gjerne si en sånn skikkelig nær venn.

Thea ser opp i lufta. Tenker.

– Men det hadde jeg jo ikke da heller. Da må jeg tilbake til ungdomsskolen.

Jeg har nistirret på henne gjennom hele samtalen. Noe virker annerledes nå.

Thea fortsetter å se ut i lufta. Tenker enda mer over det hun nettopp sa, før hun tar seg selv i det og presiserer:

– Jeg har jo mange nære venner.

Hun nikker og smiler bekreftende mens øynene blir blankere.

– Føler du at du har den nære vennen akkurat nå?
– Ja …

Øynene fyller seg med tårer.

– Men …

Thea svelger. En tåre faller i fanget.

– Jeg føler kanskje at jeg … ikke klarer å dele det nære venner gjør da.

Det er nå Thea forteller om ensomheten sin, som er å ha mange fantastiske venner. Men som hun ikke klarer å bruke på den måten hun gjerne skulle ønske, og som hun trenger.

Hun føler seg skyldig for å føle seg ensom, fordi det føles selvforskyldt. Og fordi hun ikke er venneløs, har hun heller ikke rett til å kalle seg ensom.

– Er det flaut å si at man er ensom?
– Jeg synes ikke det, men jeg ville aldri sagt det.

– Hva er det du skammer deg over da?
– At jeg ikke klarer å ta tak i det selv. At jeg ikke får til å ordne opp i det. Jeg har ikke rett til å føle meg ensom. Alt ligger jo til rette for at jeg ikke skal føle meg ensom. Men så gjør jeg det likevel. Det føles nesten litt egoistisk å ta det fra dem som har det mye kjipere.

Det var jo det jeg også hadde tenkt, at noen har det kjipere. Det med at folk dør alene. Nå følte jeg meg skikkelig ekkel som hadde tenkt det, for Theas ensomhet føltes som alt annet enn bagateller.

Jeg sender Thea ut av studio og videre i livet med en klem.

– Første gang jeg snakker om å føle meg ensom

Jamal kommer inn i Studio 1 med en selvsikkerhet og karisma som gjør at jeg tenker at han er en fyr som lever livet og ikke har en eneste stor bekymring. Han er bare, kul. Veldig kul.

Jeg ser ned på arket mitt med mine faste spørsmål og hopper ut i det.

– Når følte du deg sist ensom?

Jamal smiler og ser seg rundt i rommet. Kul.

– Ensom. Øh …

Det er stille lenge.

– På skolen, de gangene hodet mitt er et annet sted. Når jeg ser rundt meg at alle holder fokus, mens jeg sitter fast og tenker «Hva er det jeg driver med?». Da føler jeg meg ensom. At man ikke har … Ikke at jeg ikke har venner!

Han er kjapp med å presisere at han har venner. Det er jo mange som bryr seg.

– Har du noen gang sagt til noen at du føler deg ensom?
– Ikke egentlig, det er første gang jeg sier det nå. Jeg regner med at folk tror jeg er superkul og at livet mitt er på stell.

– Hvorfor sier du det ikke til noen?
– Ingen har kommet til meg og sagt at de har vært ensomme. Det er jo akseptert å snakke om, men det er ikke kult.

– Hva er du redd for, hvis du sier at du er ensom?
– Kanskje at folk ser på meg som følsom.

– Å si at du er ensom matcher ikke med det bildet folk har av deg?
– Nei. Det tviler jeg sterkt på. Men jeg vil at de skal vite at kule Jamal også kan føle seg ensom en gang iblant.

– Hva trenger du for å ikke føle deg ensom?
– Nå skal jeg ikke sette vennene mine i et dårlig lys, men bare det at de er nysgjerrige på mitt liv.

– Spør de for lite?
– De spør, men da svarer jeg at jeg har det bra. Det er jo det som er normalt. Jeg tolker at de spør bare for å spørre, at de ikke bryr seg. Så det er en liten kommunikasjonssvikt?

– Koster det deg noe å være helt ærlig med gutta?
– Bare at de ser på meg som følsom. Det er ikke optimalt, du skal jo være stor og sterk, ha skjegg og et fint smil.

Når intervjuet er ferdig, spør jeg Jamal om han synes det gikk fint. Jeg gruer meg litt, for jeg venter på at han skal le og si at dette kan vi ikke bruke til noe.

– Nei, jeg synes det gikk greit jeg.
– Kommer du til å si det til gutta?

Nå kommer han vel til å le.

– Håper jeg har guts til å si det, ja.

Jeg tenker at Jamal er kul. Vi er jo ikke ensomme om å være ensomme.

En lettelse å snakke om det

Jeg intervjuer til sammen ti personer denne dagen. Etter hvert eneste møte ligger det en slags lettelse i rommet, som om noen burde ha spurt om ensomhet for lenge siden.

Fellesnevneren for alle er at de har kjent på ensomhet. Noen føler på den nesten hele tiden, noen føler på den i små blaff.

Alle forteller om ensomheten sin uten å bli brydd. Likevel har fire av dem aldri fortalt om ensomheten de føler til noen andre enn meg.

Det virker som det er ufarlig å fortelle om ensomheten sin, hvis noen spør om den først.

Ensomhet er jo en helt universell følelse. Vi mennesker er flokkdyr, å ikke kjenne på ensomhet er nesten litt rart. Det er visst alle innforstått med.

Men å si at man er ensom, uten at noen har spurt deg først, det koster altfor mye. For da blir du «han der» eller «hun der».

Vi skal ikke syte, alle har det verre enn oss, vi har jo venner og ensomheten tilhører liksom de venneløse.

Og de venneløse har vi fordommer mot, så ingen kan si at de mangler en venn.

For en saus med dritt.

Tre uker senere ber jeg Jamal og Thea komme tilbake til NRK igjen, for å se på opptakene der de er med.

Jeg er spent på hvordan de vil å reagere, og ikke minst – har de fortalt om ensomheten sin til vennene sine?

Vi setter oss inni det lille klipperommet der ensomhetsepisoden er klippet sammen. Jeg tilbyr dem kaffe, mest for at de skal ha en kopp å holde hendene på, i tilfelle de blir ubekvemme.

Thea tar en snus ut fra overleppa og Jamal trekker stolen nærmere TV-skjermen. Jeg trykker på play.

– Hvis du hadde følt deg ensom, ville du ha sagt det til noen? hører jeg meg selv si over høyttaleren.

Bortsett fra lyden av videoklippet, er det så stille at jeg ikke tør å ta en slurk av kaffekoppen, for da vil alle høre svelgelyden.

– Har dere fortalt dette til noen av vennene deres da?
– Nei ... begynner Thea.

– Jo! ler Jamal.

– Jeg har fortalt gutta at jeg var med på dette, og de sa «hva faen er det du mener, mann?». Så spurte de om jeg var ensom, og da åpna jeg meg litt mer for mine nærmeste venner. Men da mamma og søster spurte om det, svarte jeg «Nei, ass!», ler Jamal.

– Hvordan var den reaksjonen fra kompisene dine for deg?
– De visste jo ikke at jeg hadde disse følelsene. Men da vi begynte å utveksle historier, viste det seg at de sitter med mye av de samme følelsene. Jeg var redd for at jeg skulle være annerledes, men jeg er tydeligvis ikke det.

– Hvorfor har ikke du delt, Thea?
– Jeg har sagt at jeg har vært her. De ble like overraska som meg, når de hørte at vi hadde snakka om ensomhet. Så vi snakket litt om det, men vi gikk ikke helt i smørøyet, da.

– Hvorfor vil du ikke fortelle vennene dine det du har sagt til oss?

Thea svinger litt på kontorstolen, ler, men svarer litt skamfullt at hun ikke vet.

– Det er så rart, anledningen har jo bydd seg. Men … Jeg vet ikke helt. De får jo se det på TV.

Jeg vet heller ikke helt hva jeg skal si, men så kommer Jamal inn fra sidelinja:

– Når du først snakker om det, da sprekker boblen, og man får endelig letta på trykket.

– Men så da? Jeg vet liksom ikke hva mer jeg skal si? Etter at jeg har sagt at jeg føler meg ensom ... Så spør de «hvorfor det?», og så vet jeg ikke helt selv engang.

– Hva var det beste med å si det til noen, sier jeg og henvender meg til Jamal igjen. Jamal svarer og ser på Thea.

– Vi kom nærmere hverandre. Nå vet vi hvor vi har hverandre.

Jeg klarer ikke å skjule gleden min for at kule Jamal har hatt en dyp samtale med gutta. Mann Mannesen som snakker om sine innerste følelser, jackpot! Men det gledesutbruddet føles plutselig ganske drittsekk, når jeg kommer på hvor sårt det er for Thea at hun ikke klarer å dele.

Jeg prøver å ro meg inn igjen.

– Men kommer du kanskje til å si dette til venninnene dine før episoden publiseres?
– Ja, jeg får vel ha det som mål! Det er bare at den første setninga setter seg fast i halsen, og så klarer jeg ikke. Men jeg burde bare kaste meg ut i det, poppe litt popkorn og se episoden sammen med vennene mine.

Oppskrift: Slik slutter du å være ensom

Nå skal jeg være litt cocky. Men etter å ha utforsket ensomheten i arbeidet med Innafor-dokumentaren, tror jeg at jeg har en løsning på ensomheten. Kanskje det ikke er svaret for alle, men jeg tror dette er ei ganske god oppskrift.

Ok, her kommer den.

Vi er nødt til å stå i det ubehagelige og dele den dritten vi har i livet med noen vi liker. Kanskje er dritten at du er ensom, eller kanskje det er noe helt annet.

Jeg tror det er den største kjærlighetserklæringen i verden: At du deler det såreste og det vanskeligste du bærer på, med et annet menneske. Alle har dritt i ryggsekken, du også. Den bør du snakke om, hvis du vil knytte nære vennskap.

Ja, det er forferdelig vanskelig.

Som Thea sier, ordene stopper liksom i halsen. Herregud, som man må satse for å si det vonde høyt. Men hallo, det skal jo ikke være lett!

Hadde det vært lett, da hadde ikke den betroelsen hatt særlig betydning.

Jeg mener ikke at vi skal dele vårt innerste med hvem som helst. Kjærlighetserklæringen mister verdi hvis den tilhører alle du kjenner.

Ensomhet er individuelt, men i all hovedsak handler det om å føle seg alene med noe. Ingen kan noensinne vite hvordan det er å være akkurat deg, og sånn sett kommer vi alltid til å være litt alene.

Men dersom du deler det vanskeligste og innerste med noen, da har du endelig noen som kjenner hele deg. Som vet hvorfor du har svakhetene og styrkene dine. Noen som vet hvordan det er å være deg. Altså, en skikkelig nær venn.

Du trenger ikke å dele dritten med en venn i morgen. Det er ikke en konkurranse. For noen skjer det veldig lett, og for andre tar det lang tid å ha nok tillit til personen som skal lytte.

Poenget er bare at det må skje, en eller annen gang.

• Les også: Slik unngår du å føle deg einsam
• Se dokumentaren Innafor: Ensomhet