En cheerleader kan også være alkoholiker

«Jeg er en helt normal jente, hadde du møtt meg på gaten ville du aldri trodd jeg var rusavhengig. Det sitter langt inne for meg å skrive dette, men det trengs å snakkes om.»

Slik starter en e-post til NRK Innafor. I et langt brev forteller en 23 år gammel kvinne om flere år med alkoholmisbruk, og ei bunnotering på over en liter sprit i døgnet.

Jeg søker henne opp på Facebook.

Den vakre jenta harmonerer virkelig ikke med bildet jeg har i hodet av hva en alkoholiker er. Det er liksom en mann på minimum 40 år med fett hår, sovnet på en benk.

Eller ei staselig eldre dame med rødvinsnese.

Eller Harry Hole.

Alkoholikeren er jo ikke Nora på 23 år? Kan en i det hele tatt rekke å bli alkoholavhengig så ung?

Facebookbildene er fra 2014, da hun gikk på videregående. Da gikk jeg også på videregående. Vi hadde samme stil – langt hår, rettet med rettetang. Vi poserte likt med øl på selfies, og gikk begge Medier og kommunikasjon.

Ifølge Facebook har vi levd nesten like liv. Så hva skjedde med Nora?

Vondt i levra

Det pissregner i Asker, og det lukter oktober – råtne blader og dårlig humør.

– Er du nervøs?
– Nei da, herregud, ler Nora hjertelig og lyser opp i en hvit dunjakke.

Nora skal ta en PEth-test på legekontoret, en blodprøve som viser alkoholmarkører i blodet og leververdier.

Hun skal snart inn på sitt andre opphold på rusklinikk etter et tilbakefall i september. Et tilbakefall hvor hun plutselig befant seg på et vinmonopol på Liertoppen, for så å stenge seg inne og drikke sprit mens moren hennes forsøkte å bryte flaska fra henne.

Vi har møttes før, Nora og jeg, under opptak av dokumentaren «Innafor: Ung alkis». Og hver gang vi møtes blir jeg like forvirret.

For mens jeg gruer meg til å grave i ting jeg ellers aldri tør å spørre om, svarer Nora på ubehagelige spørsmål på verdens mest bedagelige vis.

Hun er ei sol med pene piercinger i øret.

Vi lister oss inn på legekontoret. Samtlige i venterommet ser opp, registrerer oss og ser ned igjen i det jeg tipper er fjorårets Se og Hør.

– Jeg har hatt sykt vondt i leveren min, sier Nora.

– Hæ, hvordan kjennes det ut? Hvordan vet du at det er den?
– Nei altså, det er som et slags knip. Her oppe, sier Nora og presser hånda inn på høyre siden av kroppen under brystet.

Jeg blir overrasket over hvor høyt leveren ligger i kroppen, og blir litt svett av å tenke på at man kan føle et organ.

Nora får et ark fra en lege med en oversikt over prøver som skal tas. Vi setter oss ned for å vente på blodprøven.

Sprit på jentedoen

Første gang Nora drakk var hun 13 år. Det var ikke noe mer spesielt enn mange andres første alkoholslurk. Det var det hun og venninnene klarte å snike til seg en sjelden gang.

Noen år senere starter hun på videregående og begynner å dra på hjemmefester.

– Det var kun i helgene når man fikk tak i alkohol. I Asker hadde vi noe som kaltes polakkbilen. Det var altså en polakk som solgte alkohol fra bilen, men den brukte vi ikke.

Tenk at Asker kan være så «bygdene», tenker jeg.

– Uff, jeg tror han er i fengsel nå, sier Nora, og vi må le litt.

Nora var cheerleader og deltok i NM, Summer Open og Winter Open. Dagene bestod av skole til 14:00, videre til idrettshallen for å trene yngre jenter og til slutt egen trening.

– Jeg var sjelden hjemme før rundt 21-22:00. Alt jeg drømte om var å kunne dra hjem å sove rett etter skolen.

Sommeren etter andre året på videregående slutter Nora på cheer. Men selv om hun kunne dra rett hjem og sove, forsvant overskuddet all treningen ga.

Nora var ikke lenger den energiske jenta hun innerst inne følte hun var.

Løsningen på problemet var plutselig åpenbar og ganske enkel.

– Jeg har et så klart bilde i hodet, jeg ser det så sykt for meg.

Nora myser med øynene og mimrer tilbake til jentedoen på skolen.

– Jeg husker ikke hva som var første gang. Men husker at jeg smiler i speilet til meg selv, mens jeg drikker fra en flaske fylt med en miks av gin, whisky og akevitt. Jeg tok litt av hver flaske hjemme slik at ingen skulle se det.

– Jeg var så fornøyd! Ikke at jeg hadde det dårlig, men jeg følte meg ti ganger bedre

– Føltes det som din hemmelighet?
– Ja! Som min lille hemmelighet, ingen visste hvorfor jeg hadde det så bra. Jeg gikk inn i klassen og skolen var ikke kjip. Kjempegodt.

– Skjønte du at dette ikke var bra?
– Nei. For det var gøy.

Etter hvert fyller Nora 18 år, og flaskene hjemme får stå i fred.

Nå kan Nora gå på polet selv.

– Jeg kunne slutte når som helst

– Nei da, det går fint. Jeg bare liker ikke nåler, sier Nora muntert til sykepleieren mens stasebåndet strammes godt rundt overarmen.

Nåla sklir inn i blodåren på første forsøk. Det lille glasset farges sakte mørkerødt.

– Første gang jeg fikk sjokk og tenkte at drikkingen min var unormal, var da jeg skulle kildesortere de tomme spritflaskene mine på rommet mitt. Det var så mange at jeg måtte legge en plan.

Hun har tatt et friår etter videregående og bor hos besteforeldrene på Tjøme. I ei veske legger hun spritflasker og klær lagvis for at flaskene ikke skal klirre, i tilfelle besteforeldrene skulle høre det på vei ut.

Så startet oppdraget med å kaste alle flaskene, en prosess som tok flere dager. Fra kildesorteringscontainer til kildesorteringscontainer på Tjøme.

– Jeg kunne ikke sortere alle spritflaskene på en plass i tilfelle noen så det. Da kunne jo folk begynne å lure.

De visste jo ikke det Nora visste. At hun kunne slutte når som helst.

– Jeg trodde virkelig det. Altså, jeg skjønner at det høres kjemperart ut. Jeg skamma meg over de spritflaskene, men kun fordi jeg oppriktig mente at folk kunne misforstå. For jeg følte jo innerst inne at jeg ikke hadde et problem, for jeg selv mente jo jeg kunne stoppe når som helst.

Før jeg får spurt hvorfor hun ikke stoppet, legger Nora til:

– Men jeg ville jo ikke slutte, jeg ville drikke.

Året etter flytter Nora til Oslo for å ta opp fag på SONANS. Ved pulten i klasserommet tar hun slurker fra en iste-flaske mens hun tygger tyggis.

Isteen er byttet ut med vodka.

Ingen spurte Nora om hun sleit med alkohol, enda hun var ruset på skolen. Ifølge en undersøkelse fra Norstat for NRK Innafor, er flere 20-åringer bekymret for venners alkoholvaner – men få tør å spørre.

Noen er også bekymret for seg selv.

I undersøkelsen svarer 14 prosent at de drikker flere ganger i uken.

46 prosent drikker 1-4 ganger i måneden, mens 40 prosent drikker sjeldnere eller aldri.

Av de som drikker, har 1 av 10 vært bekymret for eget alkoholforbruk.

Langt flere har venner de mener drikker for mye.

Men under halvparten av de som er bekymret, har valgt å snakke med vennen om det.

Den berømte bunnen

Googlesøk: Tegn på alkoholproblemer?

Googlesøk: Har jeg alkoholproblemer?

Googlesøk: Alkoholisme hos unge?

Realitetene begynner å prikke Nora forsiktig på skulderen. Kan det være at ting er litt ute av kontroll?

– Det var veldig skummelt å søke på. For du søker ikke på det, hvis du ikke tror du har problemer. Så på den måten aksepterte jeg på en måte at jeg hadde problemer.

Google ble den eneste Nora turte å betro seg til, men søkeresultatene var ikke støttende ord fra en venn.

– Jo mer jeg søkte, jo mer mista jeg håpet på hjelp. Det var bare rustelefon og nettsider til klinikker. Språket på klinikkenes nettsider er utrolig skremmende når du er usikker på om du vil ha hjelp.

En dag faller Nora i ei trapp på Oslo S og må hentes av ambulanse. Nå er det ikke hemmelig lenger, Noras familie får vite om alkoholproblemene. Familien vil at Nora skal be om hjelp, men i stedet kommer de fram til et kompromiss.

Hver kveld klokka 21:00 skal Nora sende en selfie til mamma med en promillemåler som viser 0.

Nora holder ord.

– Jeg hadde fotoshoot med promilletesten.

Forskjellige gensere, forskjellige positurer, forskjellige steder.

– Jeg gjorde hundre forskjellige ting, alt på samme dag. Så hvis mamma ville ha et bilde, hadde jeg jo en hel bunke.

Etter fotoseansen knekker Nora ei ny flaske og drikker til hun må krype til dusjen og på do.

– Jeg våknet på natten og var tørst, og det første jeg gjorde var å drikke av vodkaflaska som lå i armkroken. Når jeg våknet klokka 6 på morgenen drakk jeg mer, så det gikk vel en liter sprit hver tolvte time. Det er egentlig vanskelig å si hvor mye jeg drakk på det verste, jeg drakk jo 24/7.

Nora er avslappet, og jeg er så overveldet at jeg ikke vet hva jeg skal spørre om. Så det ramler bare ut noen greier.

– Men ... hvorfor måtte du drikke når du våknet?

– Altså ... jeg ville ikke bli dårlig. Det er ingen som liker å spy i to døgn i strekk. Men på det verste kunne jeg være full, og likevel ikke ha krefter. Jeg klarte ikke gå fordi jeg skalv så fælt på grunn av næringsmangel. Jeg lå som regel og spydde i senga oppi poser og bøtter.

Det kommer til et punkt hvor Nora ikke vil drikke mer, men kroppen lever sitt eget liv.

– Jeg kunne ligge der i senga og gråte mens jeg drakk, fordi jeg ikke ville drikke mer.

Vendepunktet kommer da Nora blir konfrontert på jobb. Det er første gang noen påpeker at hun har problemer, utenom familien, enda det er seks år siden de hemmelige slurkene på skoletoalettet.

– Jeg var så flau. Jeg bare sa at jeg selvfølgelig skulle slutte, og la meg helt flat.

Men beskjeden fra ledelsen var noe helt annet: «Gå og få hjelp».

Nora rister smått på hodet.

– Det første jeg gjorde da var å rase ned på Mortensrudsenteret, kjøpe en flaske sprit og drikke den på T-banen fra Mortensrud til Helsfyr T.

T-baneturen tar cirka 20 minutter. Rusen treffer Nora i det hun setter seg på 21-bussen fra Helsfyr T mot Tjuvholmen. Hun skal kjøre ni stopp til Sannergata, men når bussen kommer frem blir Nora sittende.

– Jeg kom meg ikke av bussen. Jeg klarte ikke røre meg.

Nora følger bussen til endestoppet på Tjuvholmen.

Resten husker hun ikke.

Du er ikke rusavhengigheten din

Nora:Hei jenter!
Tenkte det var greit dere hørte det fra meg først. Jeg har et alkoholproblem, og har vært innlagt på en rusklinikk de siste 6 månedene.

Da Nora endelig kom seg av 21-bussen skal hun ha ringt ei nær venninne for å få hjelp. Venninna fant Nora sittende på Tjuvholmen, men hun kunne hverken snakke eller reise seg. De ringer etter en taxi, men sjåføren vil ikke ha med Nora, og hun ender opp i en ambulanse.

Nora vil legges inn på rusklinikk.

– Vi kan gå her, sier Nora og peker opp en liten asfaltert vei.

Jeg møter henne utenfor rusklinikken. Hun har på seg en rutete skjortejakke og de samme fine piercingene i øret. Dette er Noras andre opphold, men i motsetning til sist har hun gledet seg til å legges inn.

Vi tusler opp en grusvei mellom bladløse trær og eneboliger, til vi ender opp ved et lite vann med stokkender.

Nesten hver morgen går Nora denne ruta for å mate endene.

– Første gang jeg ble lagt inn her, lå jeg jo bare i senga og klarte ikke gå på do engang. Men så ble jeg bare mer og mer positiv, og kunne til slutt kjenne at jeg virkelig ikke trengte alkohol mer. Det var helt fantastisk.

Etter det første oppholdet gikk Nora rett ut i jobb, men det ble en litt for hard overgang for henne.

– Nå har jeg bare gledet meg til å komme tilbake, men det er litt annerledes nå. Jeg føler meg litt flat, men det er visst ganske vanlig.

På vei rundt vannet snakker Nora om psykologen sin, hva hun har strikket, hvilke medisiner hun går på og shoppingturen dagen før.

Alt med samme letthet.

– Hvordan klarer du å snakke så åpent om alt? Uten å bli klein og ubekvem?
– Fordi ... jeg vil så veldig gjerne hjelpe andre. Det klikker nesten for meg!

Nora forteller like inderlig som om hun holder en appell.

– Jeg vil at folk som sliter med rus skal forstå at det kan bli helt for jævlig før det blir bra. Jeg har jo vært der. Det er skremmende å lese at man skal bruke tre måneder av livet sitt på klinikk, og man føler seg kanskje ikke som «den personen».

Men inne på klinikken er det ingen som er «den personen». Noen er som Nora, og noen kommer fra en helt annen virkelighet. Noen har masse venner, og noen har ingen. Noen er i 50-årene og noen er i 20-årene.

Og Nora er ikke rusavhengigheten sin.

– Jeg liker å strikke. Jeg har sett «Suits» og «White Collar» sju ganger. Jeg elsker å være sosial, men prøver alltid å være alene.

– En introvert ekstrovert?
– Ja!

Etter det første oppholdet på klinikk klarte Nora å fortelle venninnegjengen hva som foregikk, og at hun hadde hatt et tilbakefall.

Og selv om Nora liker å være alene, var støtteerklæringene bedre.

– Jeg bruker å fortelle nye folk på klinikken at det tar tid å bli bedre. Det kan ta flere måneder før du merker noe, men det vil bli bedre.

– Du må bare holde ut.