Kirkegården på Svalbard er rammet av klimaendringer
Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Her rammes både levende og døde av klimaendringer

Vi dro til Svalbard, øya som tiner.

Longyearbyen, juni 2018. Mens den 90. måneden på rad med temperaturer over normalen går mot slutten, setter Kim Holmén seg bak rattet i en gammel Land Cruiser.

Det er noe han vil vise oss.

Polarforskeren kjører ut av flyplassen og fortsetter vestover, over den grønnbrune tundraen og ut mot Bjørndalen. Til venstre steiler fjellet opp mot den lyse kveldshimmelen, til høyre stuper sletta brått ned i havet.

Mye bråere enn den gjorde for bare et par år siden.

– Erosjon, mumler Holmén.

– Fordi permafrosten tiner og sjøisen smelter, blir bredden mer sårbar for bølger.

Polarforsker Kim Holmén forteller om klimaendringer ved Isfjorden på Svalbard

Polarforsker Kim Holmén.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

63-åringen nikker mot noen sjøfugler som seiler langs den skjøre randen av stein og jord. Det er alkekonger, forteller han, og de er også påvirket av klimaendringer.

Når havet blir varmere, trekker krepsdyrene de lever av lenger nord, og alkekongen må ta til takke med mindre næringsrike arter.

Vi ser hvitkinngjess, rødnebbterner og havhester. Polarinstituttets internasjonale direktør peker til høyre og venstre.

En rype her.

Et reinsdyr der.

– Det meste som lever her oppe, har en historie om klimaendringer, sier Holmén.

Han rekker ikke å utdype, for plutselig blir han avbrutt av en merkelig lyd.

Kvitring? Og ... trommer?

Det er bare mobilen. Forskeren svarer i korte, nesten uhørlige setninger, og så legger han på. Det er observert en fjellrev der vi skal, sier han. Truet på fastlandet, men fortsatt tallrik her oppe.

Fremme i Bjørndalen retter Holmén på lua og går ned til bredden. Der, i påsyn av reven, stopper svensken med Svalbards største skjegg.

Det er dette han ville vise oss.

– Isfjorden, sier han andektig.

Isfjorden ser ikke ut som en fjord, men et helt lite hav. Langt borte, på motsatt bredde, kan vi så vidt skimte midnattssolas skyggespill på de snøkledde fjellene.

Klimaendringer påvirker Isfjorden på Svalbard

I mai hvert år måles isen på Svalbards Isfjorden av Meteorologisk institutt. Siden 2005 har det vært åpent vann.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Da Holmén for første gang besøkte Svalbard for snart tretti år siden, kunne han kjøre over til den andre siden med snøskuter. Det kan han ikke lenger.

– I vinter var det inte en enda isbit her, sukker han.

En isfri Isfjord, altså. Det er ganske beskrivende for det som skjer på Svalbard. Ifølge Polarinstituttet varmes Arktis opp dobbelt så fort som resten av verden.

Endringene er så omfattende at Miljødirektoratet nå har laget en ny klimarapport, som kom ut i dag. Den advarer om en temperaturøkning på så mye som 10 grader mellom perioden 1971–2000 og slutten av dette århundret.

Fjellrev

Fjellrev.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Det er blitt rundt tre grader varmere på Svalbard siden måleperioden 1971-2000, ifølge rapporten. Og nå frykter altså forskerne syv grader til. Det er mye for en øy som allerede er overopphetet.

Allerede i dag sliter rein og rype med mattilgangen om vinteren fordi det regner mer. Det underkjølte regnet legger seg som et ispanser over beitet og kan utmagre dyra, viser forskning fra NTNU.

Og når havisen smelter, har ikke selen noe sted å lage huler til ungene sine. Da blir de ifølge Polarinstituttet et lett bytte for vær, vind og rovdyr.

Det finnes fortsatt mye isbjørn på Svalbard, men uten havisen må dyra oftere legge ut på energikrevende svømmeturer for å komme til områder hvor den jakter og går i hi.

Og nede i havet, der har polartorsken fått konkurranse av sin nordøstarktiske slektning, som ifølge miljøovervåkningen på Svalbard trekker nordover når vannet blir varmere.

Naturen er kompleks og disse dyra påvirkes også av andre ting enn klimaendringer. Men det er ingen tvil om at temperaturøkningen griper inn i økosystemet på Svalbard.

– Du kan si at hele øya tiner, sier Holmén og titter utover fjorden.

Der har en ensom båt kurs for storhavet. Kanskje for å prøve fiskelykken?

– Eller se etter blåhval, sier forskeren.

– Den har jo også kommet hit.

Vi ser ingen blå hvaler denne kvelden. Men vi ser en blå hytte på vei tilbake. Den er naturligvis rammet av klimaendringer den også.

– Hytta måtte flyttes, sier Holmén og finner fram nummeret til eierne.

Levende og døde i fare

Dag to. Leif Magne Helgesen skifter ut tøfler med fjellsko, trer en sixpence over sin fyldige manke og leder an mot kirkegården. Der han ikke tør å gravlegge folk lenger.

– Longyearbyen skulle være et trygt sted, sier han tankefullt når vi går bortover grusveien.

Klimaendringer: Leif Magne Helgesen i kirken på Svalbard

Leif Magne Helgesen ber for klimaet hver søndag. Han har også laget sangen «Isen smelter».

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Helgesen ble prest etter å ha opplevd taxfree-salget på danskebåten. Her oppe er det ikke alkoholpolitikken som bekymrer ham, selv om øl og sprit selges avgiftsfritt på Svalbard også.

Hvert eneste av de tolv årene han har jobbet i Longyearbyen, har vært mildere enn normalt, ifølge Meteorologisk institutt. Og akkurat som Kim Holmén, ser Helgesen konsekvenser overalt.

Trepålene mange av husene her er bygget på, må byttes ut fordi de råtner i mildværet. Morkne taubanebukker trenger støtte for ikke å knele. Når bakken tiner og blir mer ustabil, øker faren for at bygninger slår sprekker, ifølge Statsbygg.

Og rundt kirka oppdager presten stadig nye planter fra sør. Det er funnet hundekjeks på Svalbard. Høymole også. Og en engsoleie som Helgesen meldte fra om i august 2016. Den målte 47 centimeter og ble nådeløst røsket opp av myndighetene, fordi den ikke hører hjemme på øya.

Men det var først senere den høsten han virkelig fikk kjenne klimaendringene på kroppen. Forkjøla og elendig ble han selv luket ut og evakuert til noen venner fordi kirka var truet av jordskred.

– De fikk sogne-pesten på besøk, sier han forventningsfullt.

– Hehe.

Endringene er ikke bare fysiske. Ifølge Svalbards sjelesørger er også stemningen i forandring. Vintrene har alltid vært mørke her oppe, men de blir enda mørkere nå som snøen ofte kommer senere og smelter tidligere.

Og skredene, de har gjort folk mer engstelige. Det mest kjente, snøskredet som tok to liv i 2015, vil ingen av forskerne vi har snakket med knytte til klimaendringer.

Men jordraset som holdt på å sluke kirkegården året etter, skyldes sannsynligvis våtere og varmere vær.

Landskapet på Svalbard er frosset store deler av året, men siden permafrosten er i ferd med å tine, blir fjellsidene over Longyearbyen ustabile. Særlig når det regner mye, noe det gjør stadig oftere.

I oktober 2016, etter en uvanlig varm sommer og våt høst, løsnet fjellsiden over øyas gravplass i et forrykende uvær.

– Der ser du kirkegården, og der ser du skredet, sier Helgesen og peker mot skråningen.

Leif Magne Helgesen forteller om klimaendringer på Svalbard

«Vakker i sin enkelthet» er den gamle kirkegården. Nå må presten flytte den.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

En lang, mørk renne slynger seg nedover fjellet og går så vidt klar av en liten klynge med trekors. Helgesen nikker til to turister, tråkker over løsmassene og går inn blant de hvite, værbitte gravene.

– En fin, men sårbar liten kirkegård, sier han stille.

På Svalbard skånes selv ikke de døde for klimaendringer. Nord på øya har myndighetene måttet redde levninger av hvalfangere, som er tvunget opp i dagen av erosjon og tinende permafrost.

Og her i Longyearbyen har avtroppende prest Helgesen hyrt inn arkitekter for å utforme et nytt og tryggere hvilested for øyas døde.

– Jeg er lite lysten på å sette ned nye urner her. Det kan hende kirkegården står i 500 år til, det kan hende den blir tatt av ras om noen få år. You never know.

I baris på «Polargirl»

Stemningen er mye lystigere når den gamle passasjerferga «Polargirl» legger ut på dagscruise. Det er sankthansaften, 3 grader varmere enn normalen, og alle har store forventninger.

Veldig store forventninger.

De siste ukene er verdens største dyr, blåhvalen, blitt observert atten ganger fra denne skuta. Før så man sjelden disse kjempene nord for Island. Men fordi havet blir varmere og isen smelter, går krillen den beiter på enda lenger nord.

Og hvalene følger etter, ifølge Havforskningsinstituttet.

– Det er en helt ubeskrivelig opplevelse å se disse dyra, forteller matros Jon-Børge Karlsen oppglødd.

– En gang kjørte vi ut i lettbåt til en av dem. Den kunne smadret oss med halen!

Ombord på Polar Girl på Svalbard

Sett fra «Polargirl»: 18 blåhvaler og mer enn 50 helikopterøvelser.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Til å begynne med skjer det lite denne morgenen. «Polargirl» har stevnet rett ut i en tett tåkebanke, og folk trekker skuffet inn i salongen for å varme seg. Der forteller en amerikaner alt han vet om arktiske fugler, en annen jekker seg en øl og sovner.

Han våkner av et kollektivt gisp. Vi har seilt ut av tåka og inn i et taust og underlig fjordlandskap.

Rundt oss kneiser bratte fjell rett opp fra havet. Etter millioner av år med forvitring minner de om pyramider. Det er som å gli gjennom ruinene av en storslått oldtidsby.

Fjell på Svalbard

Fjell på Svalbard.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Turistene presser seg sammen på dekk. De tar bilder av fjellene, fuglene og seg selv. To kinesere kler av seg til baris og flekser foran en mobiltelefon. En annen stikker hodet ut av et vindu.

Kun én mann har beholdt roen. Han står urørlig i baugen med et fjernt og drømmende blikk.

– Fantastisk, hvisker David Spellmeyer.

David Spellmeyer på Svalbard

David Spellmeyer.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Farmasøyten fra California pleier å gi en utenlandsreise til sine nevøer og nieser utenlands når de fullfører high school. Denne gangen er det Don Jones (17) som har fått bli med onkel til Arktis.

– Jeg ville se det før det er for sent, sier Spellmeyer og ser bort på reisefølget sitt.

Don er mest opptatt av noen norske studiner.

– Hvem vet hva som er igjen til hans generasjon?

Så skjer det. Midt i lunsjen. En blank rygg bryter vannskorpa foran båten.

Er det ...?

Jo da, visst er det hval, men den er hverken blå eller ny i disse farvannene.

Det er hvit beluga, men til gjengjeld er det kanskje femti av dem!

Passasjerene stimer til fordekk og tar bilder av flokken og seg selv og seg selv foran flokken. En kinesisk student viser peace-tegn, en annen inntar karatepositur (tranen) på en skipsventil, mens en norsk student begynner å gråte.

– Jeg synes de er så utrolig vakre dyr, snufser hun.

At vi nettopp har fått hvalbiff til lunsj, er det ingen som tenker på nå. I en sky av grillos seiler vi mette og lykkelige mot seilasens høydepunkt, den mektige Nordenskiöldbreen.

Nordenskiöldbreen på Svalbard er forandret av klimaendringer

Nordenskiöldbreen.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Blå og urgammel reiser den seg fra sjøen, og vi blir mindre og mindre når vi nærmer oss den krakelerte veggen av is. Til slutt er vi forsvinnende små.

Praten og fotograferingen opphører, og en høytidelig stillhet senker seg over dekk. Det eneste vi kan høre, er luftbobler som pipler fra smeltende isbiter.

– Wow, hvisker amerikaneren.

– Just wow.

Nordenskiöldbreen har ligget her i uminnelige tider. Nå er den i ferd med smelte, akkurat som de andre breene på Svalbard.

Guiden peker på det nakne fjellet under brefronten. Før var alt sammen helt dekket av is, forteller han.

David Spellmeyer rister på hodet, kanskje i forlegenhet over sitt eget karbonavtrykk. Stadig flere kommer for å se Arktis før det smelter, i cruiseskip og fly som bidrar til at oppvarmingen går enda fortere.

– Det får deg til å tenke, sier han idet breen forsvinner bak oss.

Navigasjonen på Polar Girl er påvirket av klimaendringer

De røde stripene viser hvor «Polargirl» har seilt. Det ser ut som skuta har vært langt inne på breen, men det er fordi GPS-kartene er utdatert. Isen har smeltet.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Svigermor og svigersønn

Det er kvelden derpå og søndagsstille i Longyearbyen. Helgesens kirkeklokker har falt til ro, cruiseturistene sover og støyen fra skredsikringsarbeidet i fjellsiden har stilnet.

Men på «Huset», Longyearbyens tradisjonsrike møteplass, har ikke freden senket seg helt ennå.

Gjennom årenes løp har denne institusjonen rommet kino, vinkjeller, kirke, idrettshall, teater, postkontor, butikk, gymsal, sykehus, bar, nattklubb og flyterminal.

I kveld er det restaurant og «debattarenaen» til Espen Klungseth Rotevatn og Anne Lise Sandvik. Etter en bedre middag har de nemlig begynt å diskutere, slik de gjør iblant.

Han er lokallagsleder for Miljøpartiet de Grønne (MDG).

Hun er blant Svalbards mest innbitte kullforkjempere.

Og svigermoren hans.

– Første gang Anne Lise så meg, trodde hun jeg var homofil, avslører MDG-lederen.

– Det hadde vært like greit. Da hadde han ikke giftet seg med datteren min, kvitterer Sandvik.

Espen Klungseth Rotevatn og Anne Lise Sandvik

Anne Lise Sandvik og Espen K. Rotevatn.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Som nevnt: global oppvarming påvirker ikke bare været, men også stemningen på Svalbard. Særlig innad i familien til Anne Lise Sandvik. Den var plutselig infiltrert av en bergenser som var kritisk til næringen hele samfunnet ble bygget på.

– Svalbard har verdens strengeste miljøforvaltning. Og kulldrift! sier MDG-lederen oppgitt.

Dette paradokset fikk Rotevatn øynene opp for da han selv jobbet ved en av gruvene, med forpleining. Om det skal bo folk her oppe, noe Norge har politisk interesse av, så må de selvsagt drive med noe. Men det måtte da finnes alternativer til skitten og ulønnsom kulldrift?

Rotevatn lot tanken modne. Så startet han MDG Svalbard, kjøpte seg Tesla og kjempet for å stenge gruvene så fort som mulig.

– Mange sier at vi her oppe bare står for to promille av verdens kullproduksjon, og at det ikke har noe å si om den fortsetter, starter mannen som sanket hele 13,6 prosent av Svalbard-stemmene ved forrige valg.

– Men det er ingen enkelttiltak som har noe å si. Kampen for å stoppe global oppvarming er en dugnad, og da er det problematisk å drive kulldrift, som dessuten er ulønnsom mesteparten av tiden!

– Er det lønnsomt å ha oss på jorda i det hele tatt, da!? parerer svigermor.

Kull fra gruven på Svalbard

Hva skal Svalbard leve av etter kullet? Og hvordan skal man lage strøm her oppe? Dette er store spørsmål i Longyearbyen.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Da hun flyttet hit på midten av 1970-tallet var Longyearbyen en «company town» hvor nesten alle jobbet med kull. Hun har servert mat til utallige gruvearbeidere da hun selv jobbet i dette bygget.

Nå er «Kjeftesmella på Huset», som Svalbardposten en gang kalte henne, pensjonert sammen med de fleste gruvene på øya. Det bare én igjen, og den er Longyearbyen fortsatt helt avhengig av. Det finnes nemlig bare én stor strømkilde her oppe, og det er et kullkraftverk.

Kullet som ikke går med til å forsyne byen og øyas eneste Tesla med strøm, det skipes til kontinentet. Ikke som brennstoff, men til produksjon av stål og høyteknologiske komponenter.

Likevel: alt dette vil MDG-lederen, hennes egen svigersønn, altså avvikle.

– Skal du ha vindmøller, solcellepanel og en fin elektrisk bil, trenger du kull i fremstillingen. Skal vi bruke skittent kull fra fattige land isteden? Fordi vi i Norge ikke forurenser? Fordi vi er så vidsynte og oppofrende? sier Sandvik og ser på svigersønnen.

– Det er noe som blir hoppanes feil her!

De blir stille. Rotevatn tar en slurk øl. Så bryter begge ut i forsonende latter.

Til tross for noen saklige uenigheter, har forholdet deres alltid vært hjertelig. Og selv om hun er for å utvinne industrikull her oppe, er hun også bekymret for hvordan klimaet endrer seg.

Da hun flyttet hit, var Svalbard så tørr at bare turister kunne finne på å bære paraply. Nå har det blitt så vått og varmt at hun titt og ofte forsvarer svigersønnens meninger.

Som den gangen hun overrumplet en gruvearbeider som baksnakket MDG-sjefen og den «kullfyrte» Teslaen hans.

– Da sa jeg: «Har du tenkt å prate skit om kullbilsjåførene, så får du se meg inn i øynene!», forteller hun.

– For gruvearbeiderne er jeg «sjefskuken», innskyter Rotevatn før svigermor fortsetter.

– De kaller det dobbeltmoral med denne Teslaen. Men om endringer skal skje, må noen gå foran. Hestedrosjesjåførene var vel også forbannet da bilene kom?

(Til gruvearbeidernes forsvar: de vi møtte var mer irritert på cruisetrafikken enn på Rotevatn: «Skipene forurenser enormt, og cruiseturistene legger ikke igjen en krone. Er det dette Svalbard skal leve av istedenfor kull?» sa én.)

Men å kjøpe seg en Tesla, det har svigermor ingen planer om.

– Det nærmeste blir vel en elektrisk rullestol.

Espen Klungseth Rotevatn i MDG Svalbard på elsykkel

El-biler er mer energieffektive enn bensinbiler, selv om de går på kull bedyrer Espen Rotevatn. Dessuten lader hans egen Tesla kun ved ledig kapasitet, så man ikke må «kaste på ekstra kull». Nå er bilen uansett på fastlandet for sommeren, og Rotevatn må ta til takke med en el-sykkel.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Siste stopp

Vi er tilbake ved «hytta som måtte flytte». Eieren heter Christiane Hübner og møter oss på en forblåst plass nede ved havet.

Utsikten er vid og vill, og den viktigste årsaken til at hun forlot slott, universiteter og vingårder i hjembyen Heidelberg for 16 år siden.

– Her oppe har jeg sittet i stua med morgenkaffen og sett hvalross pare, sier hun.

Men den tyske biologen har også opplevd hvordan alt endrer seg. At isen ikke legger seg på fjorden lenger. At det regner mer. At hun kan sitte ute i T-skjorte om sommeren. Som jo er deilig i seg selv.

– Men når du tenker over hva det innebærer, så er det ikke så kult lenger.

Christiane Hübner foran hytta si på Svalbard, som måtte flyttes på grunn av klimaendringer

Bare rester er igjen av Christiane Hübners gamle hytte på Svalbard.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Og det som skjedde høsten for to år siden, var veldig lite kult. Fordi den stabiliserende permafrosten tiner og den beskyttende fjordisen smelter, blir bredden enda mer sårbar for bølgenes utgraving, ifølge en avhandling fra NTNU.

Og i 2016, samme høst som skredet gikk over kirkegården, holdt havet på å sluke hytta til Hübner.

På ett og samme døgn ble fjorten meter med jord og grusvoller skylt på sjøen. Familien evakuerte til byen og satte hunden Svea i en hundegård, som holdt på å bli tatt i et jordras samme kveld.

Hytta ute ved havet ble så vidt stående, men familien hadde ikke lenger noe valg: De måtte flytte den.

En grytidlig vintermorgen i 2017 satt Christiane og sønnen Silas i bilen og fulgte spent med da en bulldoser slepte hytta innover Vestpynten på en stor slede. Et kvarter senere sto den trygt plassert på et nytt sett med påler, uten andre skader enn en skakk terrassedør.

– Du kan kalle det en udramatisk, uspektakulær klimaflukt, sier Christiane Hübner.

– Vi har ressurser, penger og tid. Vi kunne bare flytte og mistet ingenting. Det er mye verre andre steder i verden.

Men selv ikke her, hundre meter fra sjøen, er faren helt over. Og akkurat dét er deres egen skyld.

Tradisjonelt har husene i Longyearbyen blitt bygget på tømmerstokker, som hamres dypt ned i telen. På grunn av klimaendringer har man nå gått over til stålbjelker, som ikke råtner når været blir våtere og varmere.

Christiane Hübner ser skamfullt på pålene de har banket ned i jorda.

– De er av tre, tilstår hun.

Christiane Hübner der hytta hennes pleide å stå på Svalbard

Flere meter med jord og stein forsvant da dønningene slo mot bredden høsten 2016.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Inn i det ukjente

Hytta står fortsatt når flyet vårt letter. Den forsvinner raskt under oss, sammen med Polargirl, Huset og kirkegården, som nettopp er blitt stengt på grunn av et nytt skred. Langt der nede blander våre to hvite flystriper seg med røyken fra cruiseskipene og Norges eneste kullkraftverk.

Fortsetter vi å slippe ut like mye klimagasser som i dag, vil denne øya forandre seg enda mer. Miljødirektoratets nye rapport varsler om mer regn og erosjon, flere flommer og skred. Men den sier ikke mye om hvordan planter, dyr og mennesker vil bli påvirket.

Kanskje samfunnet vil miste sitt særpreg. Kanskje polarlomvi og polartorsk forsvinner. Kanskje Bjørnsletta under oss vil farges grønn av fjellbjørk, einer og lyng.

At vi ikke vet, eller kan vite, er det beste argumentet for å ta vare på det vi har. Det var Kim Holméns konklusjon da han viste oss rundt der nede for en knapp uke siden.

– Hvordan forbereder du deg i møtet med en uviss framtid? spurte han mens skjegget blåste i alle retninger.

– Med mangfold. Er du spesialisert, om du bare kan dyrke poteter og hvete, hva skjer da om det ikke lenger er mulig å dyrke poteter og hvete? Da må du ha noe annet. Vi trenger diversitet, og da er ekstreme miljøer som det på Svalbard også viktige.

– Et mangfold av dyr og planter, kulturer og mennesker. Det er vår beste beskyttelse mot det ukjente.

En snøscooter på Svalbard

Bar bakke om sommeren er vanlig, men snart blir det mer bar bakke om vinteren også, advarer Meteorologisk Institutts nye rapport. Dyr og mennesker på Svalbard må tilpasse seg nye tider.

Foto: Patrick da Silva Sæther / NRK

Mer fra NRKs klimareise: