Livvakten

I en sokkelleilighet i Bergen sitter Ingebjørg og følger med på det skjulte nettverket på Instagram. Ei ung jente har satt seg i bilen og legger ut en melding: «Jeg har lyst til å ende alt. Jeg tror ikke jeg orker mer.»

Trigger-warning-banner

Ingebjørg Blindheim bøyer seg over mobilskjermen og blir stille. Munnen blir smal mens fingrene flyr over tastaturet.

22-åringen må handle raskt.

– Nå kan det hende jeg må ringe politiet, sier hun uten å se opp.

Hun svelger og beina tripper urolig i sokkelesten på stueteppet. Ingebjørg sender en melding om at det er mange der ute som bryr seg om jenta, og at hun ikke må gjøre noe dumt.

– Jeg vet at hun skal til psykologen i morgen, så skal spørre om hun klarer å holde ut til da.

Ingebjørg er rask og rutinert.

Det som skjer nå, skjer ofte flere ganger hver uke. Hun redder mange liv, men er verken psykolog eller sykepleier.

Halvtotalt bilde av Ingebjørg som står i en gate. Bergen by er i bakgrunnen.

Veien inn

Ingenting tydet på at Ingebjørg skulle bli en slags livvakt på nettet for unge, suicidale jenter.

Hun sliter selv psykisk, allerede fra barneskolen med angst og selvskading. 11–12 år gammel finner hun nye venner på nettet. Først i et stort miljø av spiseforstyrrelser og deretter i det skjulte nettverket av selvskading og selvmordsforsøk på Instagram.

– Alle klarte sosiale settinger og skole. Jeg slet og var ensom og passet ikke inn i den vennegjengen jeg hadde, sier hun.

Hjemme isolerer hun seg, og på nettet er hun lenge anonym. Hun vil ikke at noen skal vite hvem hun er. Hun legger ut bodychecks, bilder av kroppen sin, for å få tilbakemeldinger på om den er tynn nok og ikke minst tynnere enn før.

– I miljøet fikk jeg vite at jeg ikke var alene om ha det sånn. Jeg følte at jeg var en del av noe og fikk venner som forsto meg på ekte, forklarer hun.

Men her lærer hun også, ved å observere andre, hvordan hun skal gå mest mulig ned i vekt og skjule det. Når hun er i behandling og må veies får hun tips om å legge vekter i lommene for å lure legene. Hun lærer hvordan hun kan få opp igjen så mye som mulig av maten hun må spise.

Ingebjørg gir støtte til andre som sliter og får masse oppmerksomhet tilbake. Samtidig sulter hun seg så mye at hun blir innlagt på sykehus flere ganger. På denne tida er hun like høy som en normal 16-åring, men veier ikke mer enn ei på 11–12. Hun begynner også å skade seg selv.

Ingebjørg blir ganske stor. Mindre og mindre i kroppsvekt, men stor i miljøet.

– Jeg fikk så mange ideer om selvskading, om hvordan kutte dypere og skjule det, hvordan gjemme ting inne på avdelinger og hvor jeg kunne få tak i de beste barberbladene.

Som flere andre i nettverket, forsøker også hun å ta sitt eget liv flere ganger.

– Jeg hadde ikke blitt så syk hvis det ikke var for dette miljøet.

Ingebjørg er fortsatt aktiv i nettverket. Hun legger ikke ut noe om sin egen psykiske helse lengre, for rollen hennes blant jentene er blitt en ganske annen.

Smitten

Det er vår i lufta og helgene er ovale, men det er mange som har det vanskelig nå. Det er om våren flest selvmord skjer, ifølge statistikker. I løpet av bare noen uker er det minst 10 selvmordsforsøk blant jentene i nettverket.

Det er en slags dominoeffekt: Hvis en forsøker å ta sitt eget liv, forsøker flere andre det samme.

«Ha det»

«Takk for alt»

«Jeg orker ikke mer»

Bilde av Ingebjørg som sitter på en trappeaktig benk i skogen

Innleggene kommer jevnlig, og Ingebjørg klarer ikke skru av mobilen. Den er med overalt og alltid på. Ofte kommer også meldingene midt på natta. Fra Sogn og Fjordane, Østfold, Oppland og hele landet. Ingebjørg har sett det mange ganger før. Mens andre logger av, klarer ikke 22-åringen sove.

– Det har bare blitt verre og verre, spesielt de siste årene. Folk får ideer av hverandre, og trender skapes. Før handlet det om hvordan de hadde det, men nå handler det mer om hva de gjør mot seg selv.

Derfor scroller Ingebjørg konstant gjennom poster fra miljøet, for å se om det er noen hun «må ringe på», som hun sier. Hun må raskt finne ut hvem som skjuler seg bak de ofte anonyme profilene og varsle lokalt politi, legevakt, psykiatriske institusjoner eller andre som kan finne og hjelpe jentene.

Det handler om liv eller død. Det er et stort og tungt ansvar jentene i miljøet legger over på hverandre.

For noen år siden gjorde Ingebjørg det samme selv.

Hun tok en overdose og la ut en beskjed om hva hun hadde gjort. Så gjorde hun seg utilgjengelig og var helt sikker på at hun kom til å dø.

Men nettverket så beskjeden hennes og varslet helsevesenet, og Ingebjørg ble kjørt på sykehus.

– Underbevisstheten min ville nok at noen skulle varsle, men målet mitt var å dø.

I dag følger Ingebjørg 430 norske jenter i nettverket. Det er mange, men bare en del av miljøet. Det er de medlemmene som godtar Ingebjørgs nye rolle og lar henne få se.

– Jeg sender dem meldinger og spør hvordan det går, og prøver å motivere dem til å si ifra til noen. Jeg vil ufarliggjøre det å be om hjelp. Jeg føler et stort ansvar for om folk overlever.

En ny melding fra jenta i bilen tikker inn. Hun har kommet seg i sikkerhet, men er veldig fortvila.

– Hun skriver hun skal prøve å holde ut.

Ingebjørg taster raskt tilbake.

Ingebjørg:
Det er virkelig ikke verdt det å ende alt. Tro meg, jeg er så glad jeg ikke klarte det da jeg prøvde. Trodde aldri jeg kom til å få det noe bedre, men jeg har det mye bedre nå. Kan du love meg å holde ut?

– Nå sier hun at hun skal klare det. Da stoler jeg på det.

– Føler du at du har gjort nok nå?

– Nei.

For Ingebjørg er alene og kan ikke redde alle. Hun klarer ikke å stoppe eller hjelpe alle som trenger det.

Vår vakre engel

Det er kaldt i skyggen, men varm vår hvis du stiller deg i sola og blir der. Men kirkeklokkene slår langsomt og kaller folk inn i Tanum kirke i Larvik. En annen jente i det skjulte nettverket har tatt sitt eget liv.

Plantepotter kalte hun seg i miljøet på Instagram, men for de fleste var hun bare Cecilie. Hun var ikke den mest aktive i nettverket, men på påskeaften i år tok hun sitt eget liv. Hun ble bare 20 år gammel.

Bilde av Cecilie ved siden av en hvit kiste med masse gule blomster

Inni kirka lyser det av gule blomster, sånne som Cecilie elsket. «Vår vakre engel» står det på kransen av tulipaner på kista. Ved siden er det satt opp et svart-hvitt bilde av den spede jenta som ser alvorlig inn i kamera.

– Dette er helt meningsløst. Dette er et mareritt det ikke går an å våkne fra. Det var sånn Cecilies virkelighet var, et mareritt hun måtte se i øynene altfor mange dager og timer, sier presten.

På første rad sitter Cecilies pappa, tvillingsøster, storebror og mamma. De lener hodene inntil hverandre og tvinner armene rundt hverandre bortover benkeraden. De som helst ville levd Cecilies smerter for henne, men aldri nådde helt inn.

– Hvis vi prøvde å spørre, svarte hun ikke og trakk seg unna. Vi turte ikke spørre for mye for da ble hun borte for oss. Hun var ikke til å komme innpå, sier Ole Jørgen Nesset.

Foreldrene til Cecilie lener hodene inntil hverandre. I bakgrunnen er de gule blomstene

Foreldrene har alltid fryktet, helt siden de første gang oppdaget at Cecilie skadet seg selv og kastet opp mat, at det skulle gå galt en dag. Cecilie hadde alvorlige spiseforstyrrelser, store psykiske problemer og angst og droppet raskt ut av videregående. Hun forsøkte å ta sitt eget liv flere ganger. Hver gang meldte hun selv fra om hva hun hadde gjort. For hun ville bli frisk og ropte om hjelp mange ganger. Cecilie gikk inn og ut av psykiatrien, helt fram til den dagen hun ikke orket mer.

Og da sa hun ikke fra til noen.

– Jeg tror kanskje at hun tenkte at vi ville få det bedre etterpå, sier Anne-Lise Olsen. Hun følte kanskje at hun var en byrde fordi hun var syk.

Familien til Cecilie bærer kisten ut mens de ser ned på gulvet.

Jeg klarer

Cecilie kunne fylle et helt rom med hjertet sitt, men tok bare opp et lite hjørne av sofaen, sier venner. Hun tenkte alltid på andre først.

Hun kunne også skrive tekster og elsket å strikke, helst i vinduskarmen. Hun ble kalt Bakermester Harepus, for hun lagde de mest fantastiske kaker, helt uten oppskrift. Sånne høye konditorfine med delikat pynt og spiselige blomster som hun serverte familie og venner.

Cecilie hadde alltid på seg store klær og et skjerf helt opp til nesetippen. Hun frøys alltid og ville skjule kroppen. Men armene, som var fulle av spor etter den vanskelige kampen hun kjempet, skjulte hun ikke. I stedet tok hun flere tatoveringer oppover armene, som hun var stolt av. «Jeg klarer» stod det på det ene håndleddet, i hennes egen håndskrift. Den modigste av dem alle, sa hun selv om tatoveringen, men den ble en av de siste hun tok.

Instagram-post fra Cecilie som viser tatovering på håndleddet som sier "Jeg klarer".

Alle foto: Privat

Bilde av Cecilie som smiler med kule solbriller og platinafarget hår
Bilde av en tankefull Cecilie som sitter ute i lav sol
Bilde av Cecilie med nystekte kanelsnurrer
Bilde Cecilie som poserer og smiler til kamera

Visste ikke

Foreldrene til Cecilie visste ikke noe om hennes hemmelige liv i det destruktive nettverket på Instagram, men har de siste ukene fått mer innsikt i hva det kanskje innebar for dattera.

– Jeg synes det er fælt at dette finnes, rett og slett grusomt. Jeg skulle ønske disse jentene fikk hjelp en annen plass, sier mammaen til Cecilie Anne-Lise Olsen.

De mener det skjulte nettverket må fram i lyset, så flere kan forstå og hjelpe.

– Alle jentene er jo i samme situasjon og greier ikke hjelpe hverandre. Jeg er redd for at Cecilie ble påvirket av andre, men jeg vet jo ikke. Hun lette etter en utvei, siden hun hadde det så vondt, noe som kunne hjelpe henne, sier Ole Jørgen.

Bilde av foreldrene til Cecilie som står foran graven hennes. De har en alvorlig mine over seg.

You snitch, you die

Mange jenter blir en del av det skjulte nettverket for å få og gi hjelp til andre. De bryr seg om hverandre i et rom der de kan være seg selv og trygge på at andre forstår. Noen blir nære venner.

Men den indre justisen i miljøene kan være hard. For en del av brukerne går en selvpålagt taushetsplikt over alt annet.

«You snitch, you die» skriver noen på sine kontoer. Tyster du, til behandlere eller politiet for eksempel, om hva du har sett på nettet, risikerer du å bli frosset ut. Ryktene om hvem som varslet begynner å svirre. Den det gjelder får ikke følge andre lenger eller blir blokkert.

Ingebjørg bryter ofte taushetsplikten og ringer politiet. Slik har hun stoppet mange selvmordsforsøk og reddet flere liv. For det handler om liv eller død når jenter i miljøet sier de ikke vil leve lenger, ofte i innlegg der de deler bilder eller film av plassen og metoden de har valgt for å avslutte livet.

– Jeg tenker alltid at jeg kunne gjort mer. At jeg kunne handlet fortere.

Skyldfølelsen

Ingebjørg har også mistet mange jenter i nettverket som har tatt sine egne liv. En av dem var hennes beste venninne, som døde bare 15 år gammel. Ingebjørg og venninna snakket sammen på nett den kvelden hun tok sitt eget liv. Det voldsomme sjokket og tapet har formet Ingebjørg i alle år siden.

– Jeg følte at jeg hadde drept henne, at det var min feil. Jeg stolte på henne og ringte ikke politiet eller moren hennes.

Ingen andre skulle sitte igjen med en slik skyldfølelse, lovet Ingebjørg seg selv. Så lenge helsevesenet ikke følger opp jentene bedre, blir det hennes ansvar å stoppe og forsøke å hjelpe dem, sier 22-åringen.

– Lenge satt jeg bare på sidelinja og observerte. Det  var  jo  ikke noe bra i det hele  tatt, men det er også helt feil at jeg skal ha dette ansvaret. Jeg er ikke en fagperson, jeg går på videregående liksom, og jeg har mitt.

Bilde av Ingebjørg som sminker seg og smiler

Når det blir for mye for Ingebjørg setter hun seg ofte foran sminkebordet sitt, for å få tankene vekk fra alt det vonde som skjer i nettverket.

Manglende kunnskap

Helsevesenets fravær på nettverket er åpenbar. Det er ingen voksne her, ingen fagfolk av noe slag, som nok vet bedre hvordan de skal hjelpe suicidale.

Kunnskap om miljøene er dermed svært mangelfull. Helsepersonell vet ikke nok om hva nettverket egentlig består av og tar det ifølge Ingebjørg ikke seriøst.

– Derfor fordømmer de på sviktende grunnlag. Det nytter ikke å overvåke oss på nett eller bare ta fra oss mobilen og si «dette får du ikke holde på med».

Hun vil at ansatte i for eksempel psykiatrien setter seg inn i miljøene. Spør hver enkelt pasient om de har slike kontoer og hvorfor, er hennes klare råd. For miljøene blir ikke borte av seg selv, men psykisk helsehjelp til de unge må bli bedre.

– Vær åpne og nysgjerrige. I stedet for å fokusere på hva vi gjør, spør heller hvorfor vi gjør det. Så fort jeg ble tatt seriøst av de rundt meg, sluttet jeg å poste til følgerne, for da trengte jeg ikke dem lenger.

Som et motsvar til de mest destruktive delene av Instagram, der syke jenter konkurrerer om å være sykest, har Ingebjørg selv startet en videoblogg. På PsyktÆrlig tar hun og andre som er eller har vært syke opp et nytt tema om psykisk helse hver dag. Fokuset er kunnskap om lidelser og hva som kan fungere når livet er som vanskeligst. Det er en positiv kanal, med mål om å bryte ned tabuer om psykisk helse for unge.

Tap etter tap

Men Ingebjørg er alene og kan ikke redde alle.

Ansvaret sliter på henne. Aldri når det står på som verst med selvmordsmelding etter selvmordsmelding fra jenter i nettverket, men etterpå, når hun har tid til å kjenne etter.

Da kjenner Ingebjørg på tap etter tap. Hun rekker ikke bearbeide den ene sorgen før den andre kommer dundrende, og hun må begynne i behandling igjen.

– Det blir altfor mye oppi hodet til at du klarer å kjenne på noe, ikke det som mer fint i livet en gang.

Om natta, når underbevisstheten får fritt spillerom, har hun mareritt. Da drømmer hun om begravelser og ser for seg alle familiene i sorg og smerte. Men Ingebjørg får ikke komme inn.

Hun må stå på utsiden av kirken, sammen med skyldfølelsen, og se inn.

– Det føles veldig håpløst. Uansett hvor mye jeg gjør for at ting skal bli bedre ..., har det ingenting å si da?

Les mer om det skjulte nettverket her: Trigger Warning

Bilde av Ingebjørg som sitter på en huske laget av et slags gummihjul. Husken er festet i et trestokk.

Slik kan du hjelpe en som sliter

Har du behov for å snakke med noen etter å ha lest denne saken?

  • Kirkens SOS hjelpetelefon: 22 40 00 40
  • Mental helses hjelpetelefon: 116 123
  • Chattetjeneste fra Kirkens SOS: soschat.no
Norsk dokumentar.

Norsk dokumentar.