Det er stille i Barentsburg. Det har sluttet å snø, vinden har løyet og fjorden ligger urørlig under den fiolette kveldshimmelen.

Nede ved sjøen går en mann og trekker på et akebrett. Bak ham kaver en gutt i nysnøen.

– Hvordan er det å bo her? spør vi.

Han lar blikket gli over de spredte bygningene av tre og mur. Mange vinduer er mørke eller dekket med spon­plater, og det er knapt et menneske å se.

Jo da, det er bra her, nikker den unge faren, som virker interessert i å fortelle mer om denne delen av Sval­bard. Så spør vi om hvordan krigen i Ukraina påvirker livet her. Da begynner blikket å flakke, og smilet blir usikkert.

– No politics, sier han kort.

Og før vi rekker å følge opp, tar han sønnen sin i hånda og går.

Den spesielle byen

Det ligger to byer på Svalbard. Den ene er Longyearbyen, som er sentrum for Norges tilstede­værelse. Den andre er Barentsburg og ligger fire mil sørvest. Selv om den er bygget på norsk jord, er dette i praksis en russisk by.

For nitti år siden overtok Sovjet­unionen kull­gruvene innerst i Grønfjorden. I fjell­skråningen bygget det statseide gruve­selskapet Trust Arktikugol opp et helt lite samfunn med skole, idrettshall, kraftverk, fjøs, drivhus og boligblokker.

Arbeiderne ble hentet inn fra ulike deler av Sovjet­unionen, og det har gjort at byen nå befinner seg i en ganske spesiell situasjon.

Det bor 370 mennesker i Barentsburg. Nesten alle er fra Russland eller Ukraina, to land i krig. Her bor de, side om side på et bitte lite stykke norsk jord.

Moskvas mann

– La oss starte, sier konsul Sergei Gushchin.

Den dresskledde diplomaten har tatt plass i sofaen og rettet på sin fyldige, grå­sprengte hestehale. På den ene veggen henger et reinsdyrgevir over en mørke­grønn peis. På den andre ruver et flere meter høyt teppe med opp­dagerne Fridtjof Nansen og Vladimir Rusanovs profiler foreviget i stoffet.

For å lodde stemningen i Barentsburg er dette stedet å starte. Fra det russiske general­konsulatet kan Gushchin se det meste som rører seg i byen.

Brøytebiler, snøskutere og polstrede barentsborgere som krumnakket trosser blesten på vei mot gruva, barne­hagen eller felles­kantina.

Noen kommer innom kon­sulatet med praktiske spørsmål. Russiske bank­kort er sperret, rubelen har stupt og flyene til Russland er innstilt. De fleste foretrekker uansett å bli.

– Jeg tror situasjonen i Barents­burg er unik. Jeg ser ingen splittelse, bare solidariske handlinger, sier konsulen.

Naboskapet som Gushchin beskriver, er slett ingen selvfølge. For her i Barents­burg er hele spekteret av meninger om krigen representert:

Du har gruvearbeiderne fra kulldistriktet Donbas, hvor mange snakker russisk og har sterke bånd til Russland.

Du har ukrainere fra byer som bombes sønder og sammen av russiske styrker.

Du har konsulen og hans kollegaer, som kaller krigen en «militær spesial­operasjon».

Og du har unge, utdannede storbyrussere som fordømmer alt sammen.

– Folk snakker ikke om essensen i konflikten, hvilken side som er riktig, hva som er rett. De er enige om å ikke berøre disse dype temaene, sier konsulen.

For en utenforstående virker det litt merkelig. Ikke bare slåss befolkningens hjemland mot hverandre. Barents­burg har, i likhet med Longyearbyen, alltid vært en brikke på det geopolitiske spillbrettet. Og Svalbards strategiske plassering øverst i Barents­havet blir neppe mindre viktig i årene som kommer.

Likevel er det altså ingen som vil snakke politikk. Gushchin tømmer kaffekoppen, lener seg fram i sofaen og sier:

– Det er klart, dere står fritt til å snakke med folk her om hva de mener.

Dritredd

Utenfor konsulatet stopper vi en ung kvinne med neonrosa bukser og en lue i blått og gult. Vi forklarer hvem vi er og hva vi vil. Hun lytter og rister på hodet.

– Jeg skulle gjerne ha snakket med dere, men jeg er «scared as shit».

Så forsvinner hun.

Hun er ikke den siste. Mange styrer unna når de ser oss, eller hører hva vi vil. Én vi møter mener at vestlig presse «vrir på alt som sies 180 grader».

Men etter hvert møter vi noen få som vil fortelle hvordan krigen - eller «situasjonen» som flere kaller den - påvirker dem.

Helikopterpiloten Alexander reiste til Svalbard for å fly gjester og innfødte mellom Longyear­byen og Barents­burg, som ikke har sin egen flyplass. Nå er det nesten ingen som kommer og nesten ingen som drar, og den unge russeren må tilbringe tiden på hybelen eller det ned­slitte trenings­studioet isteden.

– Jeg savner å fly, sukker han.

Den tidligere læreren Vselovod dro nordover for å jobbe som hunde­slede­fører. Nå har han hele flokken for seg selv. En og annen nabo kommer innom for å låne en firbent turvenn, men de russiske turistene er borte, og reiselivs­næringen i norske Longyear­byen har bestemt seg for ikke å legge igjen penger i Barentsburg.

– Sesongen har gått i vasken, men jeg er mer bekymret for hvordan den økonomiske krisen skal ramme foreldrene mine. Og for at mine tidligere elever må i militæret, sier han.

Katja er 17 år. Hun ble født på Krim, men har bodd i Barentsburg i femten år. De er bare tre på hennes alder her, og hun gleder seg til å flytte til fastlandet. Til høsten vil hun begynne å studere, først i Russland, deretter i Norge.

Hun smiler når hun snakker om fremtiden, men vet at det ikke blir lett slik verden er nå. Bare det å komme seg til Moskva for å ta avgangseksamen er et logistisk mareritt.

– Jeg håper det blir fred. Men jeg vet ikke. Jeg vet ikke.

Krigen angår alle, men ingen diskuterer den. Ikke med to utenlandske journalister på snar­visitt, forståelig nok. Men tydeligvis ikke seg imellom heller.

Helikopterpilot Alexander hverken vet eller bryr seg om hvor folk er fra. Han snakker med alle uansett.

Hundepasser Vselovod kjenner til folk med ulike meninger, men har ikke hørt om konflikter.

17 år gamle Katja forteller at Barentsburg rett og slett er et «upolitisk, internasjonalt sted».

– Vi snakker ikke så mye om denne situa­sjonen, det er ikke bra for for­holdet vårt, sier hun.

– Det er barn fra Ukraina, Russland, Donetsk og Luhansk her. Jeg tror de fleste nå mener at fred er viktigst, at menneske­liv er viktigst. Det er vi enige om.

Mordor

Spørsmålet er hvor mye folk får lov til å si. Barentsburg ligger på norsk jord, hvor norsk ytrings­frihet gjelder, og konsul Gushchin forsikrer om at innbyggerne kan si og mene akkurat hva de vil på gata og i sosiale medier.

Men andre vi snakker med minner om at byen i praksis er russisk, og at når demokratiet strupes på fastlandet, så merker de det her oppe også. I gruva som på skolen.

– For mange russere har Svalbard i nyere tid vært en frihetens øy. Et sted hvor man kunne leve i et annet type samfunn og snakke friere, sier russiske Timofej Rogozhin.

I 2015 reiste han til Barentsburg for å lede reise­selskapet i byen. Stedet hadde vært preget av forsøpling, korrupsjon og forfall etter at Sovjet kollapset og strømmen av subsidier tørket inn. Folk flyttet, melke­kuene forsvant og driv­husene med reddiker og poteter ga etter for vær og vind.

Men så begynte russerne å satse på turisme. De pusset kull­støvet av Lenin-bysten, renoverte hotellet og startet mikro­bryggeriet Den røde bjørn. På ett tids­punkt var det til og med planer om å bygge en italiensk restau­rant i pipa på et nytt, super­moderne kraftverk.

Det skjedde aldri. Men turismen ga nytt liv og menings­mangfold til den gamle Sovjet-utposten. Selv etter at russerne annekterte Krim og uroen i Donbas startet i 2014, var det ifølge Rogozhin greit å si hva man mente. Men slik er det ikke lenger, mener han.

I fjor ble den frittalende russeren kalt inn på teppet etter å ha kommet med kraftig kritikk av sine egne myn­digheter. Til Dagbladet forteller Aleksandr Veselov i Trust Arktikugol at han stilte reiselivs­lederen et ultimatum.

«Etter fornærmende uttalelser om russiske myndigheter, informerte det russiske Utenriks­departementet meg om at slike uriktige uttalelser var utillatelige. Jeg sa til Timofej at han måtte over­holde retnings­linjene eller gå av».

Rogozhin valgte å si opp jobben og flytte til Longyear­byen, hvor han nå har blitt en av Svalbards mest fremtredende krigsmotstandere.

– Mange andre har også reist. På grunn av pan­demien, og fordi de ikke ønsker å jobbe for et statseid russisk selskap, forteller Rogozhin.

Selv om han likte arbeidet og naturen i Barents­burg, er det de mest dystopiske avkrokene av Ringenes Herre-universet han henter referanser fra når han omtaler sin gamle hjemby.

– Barentsburg er i ferd med å formørkes og bli til «Mordor», sier han.

En hendelse: Vi går inn i kantina. Det er et stort koronautbrudd i byen, og mange bord står tomme. En mann spiser alene i et hjørne. TV-en sender russiske musikk­videoer på full guffe. En ung kvinne står bak disken. Vi kommer i snakk.

Hun er fra Donbas og er den første i sin familie som har reist til Svalbard for å jobbe. Moren sitter i bombe­rom i Ukraina, forteller hun. De snakker sammen hver dag, men linja brytes ofte.

– Jeg bekymrer meg veldig for familien og usikker på om jeg kan dra hjem. Det er vanskelig å komme seg hjem og ...

Hun blir avbrutt av en ringelyd, tar telefonen og lytter konsentrert. Så forsvinner hun inn på kjøkkenet. Etter noen minutter kommer hun ut igjen. Det var sjefen som hadde ringt.

Sjefen liker ikke at vi snakker om krigen, sier hun, og ber oss gå.

Miru mir

Noen prikker oss på ryggen. Og der, i snøføyka utenfor kantina, står den unge kvinnen med den blågule lua. Hun som nektet å snakke med oss fordi hun var livredd.

– Jeg har ombestemt meg, sier hun.

– Jeg vil snakke likevel, men jeg gjør det som privatperson, ikke som en ansatt.

Hun forteller at hun heter Natalia og at hun har vært nødt til å tenke seg om før hun oppsøkte oss. Hun har fortsatt ikke lært seg «Putin-språket», som hun kaller det. Å måtte si «militær spesialoperasjon» og andre sminkeord istedenfor «krig».

Nå slipper hun uansett ut alt på én gang.

– Jeg synes krigen er forferdelig, grusom, den kan ikke forties, jeg er imot, jeg er opprørt, den burde aldri blitt startet!

Natalia kom egentlig til Svalbard for å jobbe som guide. Hun var inspirert etter å ha skrevet masteroppgave om sovjetiske nybyggere. Vanlige mennesker som drømte om å bygge idealsamfunn i nord, store byer med T-bane i permafrosten.

Noen tryglet staten om å bli sendt så langt nord som mulig, så lenge som mulig. Selv ba Natalia om å få bli til mai.

– Men nå har jeg ingen hast med å dra, medgir hun.

Oppholdet er blitt et slags politisk sølibat for 32-åringen. For hjemme i St. Petersburg ville hun garantert ha demonstrert mot krigen. Hun hadde risikert juling, fengsel og strenge bøter - uten at hun tror det ville hjulpet stort.

– Jeg tror virkelig på sanksjonene mot regimet og oligarkene. Håpet mitt er at folkene i Putins innerste krets slutter å støtte ham. Det er der forandring kan skje, ikke på gata, sier Natalia.

I Barentsburg holder hun uansett munn. Fordi hun er redd for å bli straffet, men først og fremst av praktiske årsaker. Til Svalbard kommer folk for å jobbe, ikke krangle. Klimaet er ugjest­mildt, arbeidet farlig og folk bor tett i tett. Det er ikke rom for distrak­sjoner og politisk uenighet.

– Samtidig kan det være frustrerende, innrømmer hun.

– Folk kan glemme sanksjonene og si: «La oss drikke øl på Den røde bjørn, og jeg bare: «Vi kan ikke betale der mer. Kortene våre er sperret». Noen ganger føler jeg at jeg er den eneste som tenker på krigen.

Men noe «Mordor» er byen overhodet ikke, det mener nesten ingen vi snakker med. Natalia kjeder seg aldri, hun føler seg verdsatt. Folk ser henne i øynene, og alle har lært seg navnet hennes.

– Jeg har aldri vært mer lykkelig enn jeg er her. Jeg føler at jeg endelig er på riktig sted, sier hun.

Snart kommer våren til Svalbard. Da vil sola smelte fram et gammelt sovjetisk slag­ord som er tegnet inn i fjellet over byen. Det samme slag­ordet som mange russiske demonstranter bærer på bannerne sine.

«Miru Mir». Fred til verden, fred på jord.