360 graders bilde av et nedbrent kjøkken. Alt rundt er forkullet. I stekeovnen ligger det en fiskegrateng.

Ekteparet i det brennende huset

Eksplosjonen knuser flere vinduer på kjøkkenet.

Jan (81) tar opp telefonen og ringer brannvesenet.

– Dere må komme fort, det eksploderer alt innpå her, sier han.

Da brannbilen kjører opp på gårdsplassen noen minutter senere, står flammene ut av ytterdøren.

10. desember 2018, en time før brannen:

«Hvordan er formen i dag, Jan?»

Hjemmesykepleieren har nettopp gått inn i et grått bolighus på Gjøvik. Jan Austdal sitter som vanlig klar i godstolen i stuen.

«Formen er som den pleier å være», svarer han mens hun setter medisinvesken på bordet.

81-åringen har kols og er avhengig av rullator. Det er kona Marie (84) som får det til å gå rundt hjemme, med hjelp fra hjemmesykepleien. De kommer med medisiner annenhver uke.

Da hjemmesykepleieren senere er i avhør hos politiet, husker hun at hun hadde kommentert hvor varmt det var i huset.

Etter omkring tjue minutter må hun videre til neste pasient. På vei ut går hun forbi Marie, som kommer gående mot huset med en halvfull Rema 1000-pose i hånden.

«Det er så mye snø ute» sier Marie, før hun går inn verandadøren.

En time senere, etter nok et hjemmebesøk, ser hjemmesykepleieren røyk stige opp over hustakene. Hun skjønner at det må være huset til Marie og Jan, og skynder seg å ringe politiet.

Brannrisiko

Ekteparets tre barn, Vigdis, Laila og Morten, tror ikke foreldrene var klar over at de som eldre tilhørte en spesiell risikogruppe.

Personer som er fylt 70 år har fire til fem ganger så høy risiko for å dø i en brann enn resten av befolkningen, viser tall fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB).

– Brannsikkerhet hører man veldig lite om, selv om politikerne vil at eldre skal bo hjemme lengst mulig, sier Morten Austdal.

Jan og Marie har alltid vært nøye med å sjekke brannslukningsapparatet, sikringsskapet og bytte batterier i røykvarsleren.

Etter at han pensjonerte seg fra jobben som sveiser har Jans helse gradvis blitt verre. Dårlig helse gjør det vanskelig for ham å bevege seg rundt, men han får god hjelp av kona Marie.

Hun er pensjonert hjelpepleier og har stor omsorg for ektemannen og alle rundt seg. Marie kan ligge våken om nettene og tenke på hvordan andre har det.

Paret tilbringer mye tid sammen i stuen. Der er Marie i gang med å pynte med all julepynten barna og barnebarna har laget.

Jan og Marie Austdal var gift i nesten 60 år. De trivdes godt i huset på Gjøvik som Jan bygget på 1960-tallet.
Foto: Privat

Jan er ikke noe glad i å kjøre lenger, så nesten hver dag tar Marie bussen til butikken for å handle og kjøpe dagens VG.

Paret har vært gift i nesten 60 år og har sine faste rutiner. Hver dag spiser de måltidene sammen til samme tid.

Men denne desemberdagen skiller seg ut fra alle andre.

10. desember 2018, 10:56

«Å herregud, hva er det som skjer her!»

Marie snakker med datteren Laila i telefonen, slik hun pleier å gjøre tre ganger om dagen.

Hun har tatt med Rema 1000-posen inn på kjøkkenet og er i gang med å lage fiskegrateng og poteter til seg selv og ektemannen.

«Det brenner!» roper Marie.

Hun hoster og roper på mannen Jan. Så legger Marie fra seg telefonen på kjøkkenbenken. Alt Laila hører er lyden fra røykvarsleren.

– Så ble alt stille, sier hun.

Samtalen mellom mor og datter er brutt. Laila tenker at det sikkert ikke er noe alvorlig. Kanskje bare noe mat som har kokt over. Hun trykker på «Mamma» under kontakter igjen, men Marie svarer ikke.

Laila begynner å bli redd.

Hun ringer fasttelefonen, hun ringer farens mobiltelefon og så morens mobil en gang til.

Fortsatt ikke noe svar.

Det brenner

Se for deg at røykvarsleren går. Det piper konstant, og skaper gjenklang mellom veggene.

Lyden får ørene til å verke, men du vet ikke hva den betyr fordi du har begynt å glemme.

I 2060 vil antallet personer over 70 år fordobles, viser SSBs fremskriving. I tillegg vil den eldre befolkningen oftere enn før måtte bo hjemme eller i omsorgsboliger.

Ifølge Skadeforebyggende forum, en organisasjon som jobber for å redusere ulykker med personskade, er eldre den største gruppen i statistikken over personer med høyest risiko for å dø i brann.

Andelen eldre i dødsbrannstatistikken gjorde at Jens Stoltenbergs andre regjering allerede i 2010, åtte år før det brant hos Jan og Marie, oppnevnte et offentlig utvalg for å gjennomgå brannsikkerheten til risikogrupper.

De mente det var behov for flere tiltak:

«Den demografiske utviklingen med stadig flere eldre vil antakelig bety flere branndødsfall i de nærmeste tiårene» står det i utredningen som ble levert i 2012.

Om 7 år er det flere eldre enn unge i Norge.
Grafikk: Ole-Morten Ødegaard / NRK

Siden den gang har brannvesenet jobbet mer målrettet med å beskytte eldre hjemmeboende, rusavhengige og personer med psykiske helseutfordringer.

De har større risiko for å dø i brann, blant annet på grunn av faktorer som røyking, demens, overbruk av alkohol og rus.

Eller nedsatt bevegelighet.

Klokken 10:59

«Dette er brannvesenet».

Jan har fått kontakt med 110-sentralen. Han har hørt Maries rop og selv ringt brannvesenets nødnummer. NRK har fått tilgang til telefonloggen.

«Men ta pulverapparatet, da!» roper Jan til Marie, før han introduserer seg selv.

«Det brenner på kjøkkenet her».

«Si at de må komme med en gang», roper Marie i bakgrunnen.

Brannvesenet er allerede på vei fra Gjøvik brannstasjon åtte minutter unna. Flere naboer har sett den mørke røyken som velter ut av eneboligen på høyden.

«Jeg har sendt brannvesenet til deg» svarer operatøren.

«Dere må komme fort tror jeg. Det eksploderer alt, innpå her» sier Jan.

«Du må komme deg unna ... så du ikke blir ...» sier operatøren, før han avbryter seg selv.

Jan sier at brannvesenet må forte seg. Han får ikke puste.

«Da må du gå ut» svarer operatøren.

«Ja ja, gå ut ... Jammen herregud, jeg er ikke ... jeg får ikke gått ut» svarer han.

Flere dunkelyder høres i bakgrunnen.

«Ja, jeg får prøve å komme meg ut – men jeg er handikappet», sier Jan.

«Hæ? Hva sa du for noe?» svarer operatøren.

Så blir samtalen brutt.

Dårlig magefølelse

Alle som bor hjemme og får hjelp av hjemmetjenesten har rett på forsvarlig helsehjelp. Å forebygge brannskade inngår under kommunens ansvar.

De plikter blant annet å kartlegge hvem i kommunen som er sårbare for å omkomme eller bli skadet i brann.

En DSB-analyse av dødsbranner i Norge i perioden 2005–2014 viser at om lag halvparten av de som omkommer i brann er mottakere av hjemmebaserte tjenester.

– Reaksjonsevne, syn og hørsel svekkes med alderen. Det er helt andre krav til brannsikkerhet i omsorgsboliger enn i private hjem, men brukergruppen er den samme, sier Rachel Buchmann Shah.

Hun jobber som Trygg hjemme-koordinator i forebyggende avdeling i Nedre Romerike brann- og redningsvesen, en stilling som er et resultat av utredningen fra 2012.

Shah er en del av en Trygg Hjemme-gruppe som har som ansvarsområde å forebygge brann hos sårbare personer. Det innebærer blant annet undervisning, samarbeid med kommunen og hjemmebesøk hos eldre hvor det er bekymring rundt brannsikkerheten.

Hun og kollegaene drar ofte fra leiligheter og bolighus med en dårlig magefølelse.

– Fordi vi er redde for at vedkommende ikke vil forstå hva de skal gjøre, eller ikke vil klare å komme seg ut i tide, hvis det begynner å brenne, sier Shah.

Som en del av Trygg Hjemme-gruppen har Shah ansvar for å lære opp ansatte i hjemmetjenesten om brannsikkerhet.

–  Det er de som har mulighet til å fange opp personer med forhøyet risiko for å omkomme i brann, men det er flere utfordringer. Det er blant annet en del utskiftninger i hjemmetjenesten og de har ofte begrenset med tid. I tillegg begynner det sjelden å brenne akkurat når hjemmetjenesten er til stede, sier Shah.

Klokken 11:09

Operasjonssentralen i Gjøvik gjør flere forsøk på å ringe Jan opp igjen, men de får ikke svar.

I senere avhør med politiet sier operatøren på 110-sentralen at brannen har spredt seg «fryktelig fort».

Da brannvesenet kjører opp utenfor huset til Jan og Marie ni minutter over elleve er den første politipatruljen allerede parkert på gårdsplassen. Blålysene reflekteres i snøen rundt huset.

Det er svart røyk i gangen og dårlig sikt da to røykdykkere tar seg inn inngangsdøren. De vet ikke hvor kjøkkenet er og prøver å orientere seg ved å kjenne etter langs veggene.

Det er vanskelig å komme seg frem.

Telefonen fra politiet

Vigdis kjører.

Bilen raser nedover Fylkesvei 33 i retning Gjøvik. Tankene er helt andre steder enn motorveien i ruten foran henne.

Søsteren Laila har nettopp ringt og fortalt at noe alvorlig har skjedd hjemme hos mamma og pappa. Barndomshjemmet brenner.

«Tuller du?», sier Vigdis i telefonen, før hun løper ut døren.

Hun vurderer å ringe foreldrenes naboer for å be dem løpe bort til huset, men husker ikke navn eller adresser. Det er over førti år siden hun flyttet ut. I stedet ringer hun broren Morten, han bor lenger unna Gjøvik og vet ikke hva som har skjedd.

«Jeg klarer ikke høre hva du sier. Nå stopper du bilen!», sier han i telefonen.

De tre søsknene har vært sammensveiset siden de var små, og er det fortsatt.

Vigdis kjører til siden og stopper foran en kirke, det er den samme kirken hun konfirmerte seg i for mange år siden. Den gangen satt foreldrene stolte i benkeradene og så på.

Kroppen skjelver, og hun trenger noen minutter til å summe seg, men får fortalt broren hva som skjer.

Så ser hun at politiet ringer.

«Jeg må legge på», sier Vigdis til broren før hun svarer.

«Hvor er du?» spør stemmen i den andre enden.

Nødetatene er fortsatt parkert foran huset til Jan og Marie. Bilder av huset med røyk og politisperrebånd er allerede publisert på forsiden av lokalavisen.

Brannvesenet i Gjøvik jobber med å slukke brannen hjemme hos Jan og Marie 10. desember 2018.

Brannvesenet i Gjøvik jobber med å slukke brannen hjemme hos Jan og Marie 10. desember 2018.

Foto: Asbjørn Risbakken

«Jeg er på vei til huset», svarer Vigdis.

«Det synes jeg ikke du skal», sier politibetjenten.

Han ber Vigdis kjøre til politistasjonen i Gjøvik i stedet. Og så sier han: «Vi har gjort funn av én død person».

«Er det mamma eller pappa?» roper Vigdis i telefonen.

Klokken 11:34

Jan Austdal blir funnet på stuegulvet av røykdykkere. Da kriminalteknikere senere skal sikre spor finner de en rullator få meter unna.

«Avdøde ble hentet ut av brannmannskaper fordi det var fare for at huset kunne rase sammen», står det i politiets dokumenter.

Marie er fortsatt savnet, men de kan ikke gå inn igjen i boligen fordi temperaturen i huset er for høy.

Vann fra brannvesenets slanger tar opp kampen mot flammene.

Da Laila kjører opp foran politistasjonen fire kilometer unna er Vigdis sin bil allerede der. Hun står på parkeringsplassen og gråter.

«De har funnet en død person» sier Vigdis til søsteren. Laila klarer nesten ikke å ta innover seg det hun hører.

– Vi bare holdt rundt hverandre, helt fortvilet, sier hun.

Inne på politistasjonen får Vigdis og Laila mange spørsmål fra de ansatte. Var begge foreldrene hjemme? Hvor i huset var de? Hvordan ser huset ut på innsiden? Hvordan var helsen deres?

De har nettopp fått meldingen om at en forelder er død og en savnet. Det er vanskelig å tenke klart eller å huske akkurat hvordan rommene i barndomshjemmet så ut.

Mannen med blomstene

En mann smiler på et bilde i lokalavisen i august 1994. Rundt ham er det fullt av blomster som ligner vanndråper. Blomstene, som på norsk er kjent som «tårer», er Jans lidenskap.

De har lyst opp pensjonisttilværelsen for ham og kona Marie, og gitt ham noe å sysle med i sine eldre dager. Selv om Jan har bygget huset selv, er det hagen han er mest stolt av.

«Jan Austdal har en hage utenom det vanlige, der står 70 egenproduserte fuchsiaer i full blomst» står det ved siden av svart-hvitt bildet i avisen.

Da parets barn Vigdis, Laila og Morten vokste opp, vokste hagen sammen med dem.

Tre personer på plen.

Morten, Laila og Vigdis på høyden ved utsikt over Gjøvik, ikke langt fra huset hvor de vokste opp.

Foto: Nima / NRK

Vigdis husker at det kom busslass med blomsterinteresserte fra andre byer for å se tårene utenfor bolighuset på Gjøvik.

Både barn og barnebarn i Austdal-familien pleide å få en tåre av Jan da de kom på besøk. Morten flest av alle, siden han ikke hadde arvet farens grønne fingre.

Men nå tråkker brannslukkere rundt i det frosne gresset. Det er bare dager siden Jan og Marie fikk besøk av barnebarna og forberedte hva de skulle få til jul.

60 år gamle hus

Tall NRK har hentet fra Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap viser at rundt en av tre av dem som opplevde brann i huset sitt i 2021 var i risikogruppen.

Koordinator Rachel Buchmann Shah er blant dem som jobber med å forebygge brann hos eldre og andre sårbare grupper. Hun erfarer at Trygg hjemme-arbeidet som det kalles, organiseres ulikt i de forskjellige brannvesenene.

– Noen kan for eksempel ha en brannforebygger i en 10 prosent stilling, andre en egen trygg hjemme-koordinator eller ingen dedikert stilling til Trygg Hjemme-arbeidet. Noen brannvesen samarbeider godt med kommunen, andre ikke, mener Shah.

Selv søkte hun over 100 ulike prosjekter for å få midler til arbeidet, før hun fikk inngått et samarbeid med Norske Kvinners Sanitetsforening.

– Det må være penger til å hjelpe disse menneskene, hvis politikerne bestemmer at de skal være hjemme, sier hun.   

Selv om det nå er strengere krav til brannsikkerhet i nye boliger hjelper dette lite for denne gruppen, ifølge Shah.  

– De fleste av våre eldre bor ikke i flunkende nye brannsikre boliger. De bor i hus de kjøpte for 60 år siden, sier hun.

Klokken 15:20

Morten kjører opp bakkene og inn i gaten der han vokste opp.

Det tar en og en halv time å kjøre fra jobben i Valdres. Hele veien har han tenkt på brannen. Han har snakket med politiet flere ganger. Bare dagen før snakket han med foreldrene.

Fremme ved barndomshjemmet ser han brannbilen og politibilene, som står parkert foran huset. Nå er blålysene slått av. Brannvesenet rydder noen slanger inn i bilene.

Morten går rett under sperrebåndene og gjennom snøen. På verandaen ser han to menn i hvite dresser, før han blir stoppet av en politimann.

«Hvem er du?», spør han.

«Jeg er sønn her», svarer Morten.

Politimannen tar ham svakt i den ene armen.

«Du kan ikke være her nå. Reis ned til politistasjonen der søstrene dine er. Det er avsperret her».

«Jeg måtte bare hit for å se om det var virkelig», svarer Morten. Så snur han seg for å gå.

Mens han er der, gjør politiet et nytt funn.

En melding blir sendt til politistasjonen. Marie Austdal er ikke lenger savnet.

– De hadde vært sammen 24 timer i døgnet i så mange år, og døde ved siden av hverandre. Det høres kanskje dumt ut, men jeg synes det er en liten trøst, sier Morten.

Morten Austdal.
Foto: Nima Taheri

Klokken 15:45

På politihuset i Gjøvik avhører etterforskningsleder Iselin Munkelien Wangsmo naboene til Jan og Marie og andre som kan ha informasjon om brannen.

Når hun får beskjed om at begge savnede er funnet døde endrer etterforskningen seg.

– Vår høyeste prioritet er alltid å redde liv og begrense skade. Da det ble bekreftet at det var gjort funn av omkomne, ble arbeidet mer rettet mot å etterforske hva som hadde skjedd, sier hun.

De ulike hypotesene blir notert på en tavle på politihuset.

Wangsmo bestemmer seg tidlig for å be Kripos sin branngruppe om hjelp med etterforskningen.

– Det var en veldig alvorlig sak som krevde omfattende tekniske undersøkelser, sier hun.

Brannfare

NRK Brennpunkt har de siste to årene undersøkt tilstanden til eldreomsorgen i Norge. Denne uken kom dokumentarserien «Brennpunkt: Omsorg bak lukkede dører» samt flere nettsaker om hvordan de eldste i Norge behandles.

I Norge bor det 17000 eldre hjemmeboende med omfattende omsorgsbehov, det viser tall fra SSB.

Hvert år får brannvesen over hele Norge inn tips om brannfare. Det kan være fra ansatte i kommunen, bekymrede naboer, eller familie og venner.

NRK har vært i kontakt med 15 ulike brannvesen rundt om i landet og bedt om å få se noen av disse bekymringsmeldingene.  

Meldingene gjengitt nedenfor er hentet fra et brannvesen tidlig i 2022:   

Bekymringsmelding 1:

«Eldre ektepar som har glemt å slå av koketopp noen ganger. Har blitt oppdaget av tilfeldig besøk og avverget så langt. Skjedd 3 ganger over det siste året. Dem bor alene uten naboer eller pårørende i umiddelbar nærhet».

Bekymringsmelding 2:

«Eldre dame som bor i et veldig rotete hjem. Branntilløp i går da hun benyttet komfyr som oppvarmingskilde og papir fra overfylt koketopp falt ned på åpen ovnsdør og inn i ovnen. Skal også ha vært branntilløp i leiligheten for 3 uker siden. Naboer er svært bekymret over sikkerheten».

Bekymringsmelding 3:

«De er bekymret for brannsikkerheten hos beboer. Hele leiligheten hennes er full av søppel og mye av det er papp/papir. Kjøkkenet er fullt av søppel og mye brennbart materiale ved komfyren. Røykvarsler lå knust på gulv. Politiet har varslet fastlege via mail».

Bekymringsmelding 4:

«Begge er i 90-årene og en er blind. Brannslokningsapparat har gått over service-dato og de klarer ikke å sende på service selv, og heller ikke kjøpe nytt. De har heller ikke komfyrvakt. De har hjemmesykepleie og en har trygghetsalarm».

Bekymringsmelding 5:

« ... Bruker har overfylt leilighet, hun klarer ikke rømme ut fra soverom, men kommer seg på svalgang med gå-hjelpemiddel. Bruker klarer ikke benytte slokningsutstyr, har ikke trygghetsalarm tilknyttet røykvarsel. Har ikke komfyrvakt».

– Dette er bekymringsmeldinger de fleste brannvesen vil kjenne seg igjen i, sier Shah.

Det svarte huset

Vigdis går inn.

Barndomshjemmet føles fremmed. Rester av taket har falt ned på gulvet i første etasje. Det er ikke lenger den samme gangen hvor hun og søsknene la skolesekken, stuen de feiret jul i, eller kjøkkenet hvor moren alltid sto og laget mat.

– Det var svart. Alt var bare svart, sier hun.

Vigdis, Morten og Laila blir fulgt rundt i ruinene av politiet. Vigdis holder skjerfet sitt over nesen. Lukten er intens, og minner henne om altfor mange timer tilbrakt ved et bål. Det setter seg i nesen og svelget så hun nesten ikke får puste.

Hun har brukt flere dager på å klare å komme seg inn hit.

– Jeg drømte at mamma lette etter utgangen mens hun sto i flammer, fordi hun ble funnet sist. Den snille, gode mammaen min skulle ikke ha dødd på den måten, sier hun.

Det er vanskelig å kjenne igjen rommene de går inn i.

– Alle rommene er krympet. Hvordan var det plass til alt før? tenker søsknene.

«Det er sånn det blir når det er brent» forklarer en representant fra forsikringsselskapet som er med dem.

I ukene som følger går Vigdis og søsteren gjennom ruinene. I skapet på soverommet finner de servise fra foreldrenes bryllup. I et annet et familiebilde av dem som på en eller annen måte har overlevd flammene og eksplosjonen.

Tre små festkledde barn smiler foran juletreet i stuen.

Vigdis og Laila på hver side, og minstemann Morten i midten. Nå er det bare de tre igjen.

– Hvis mamma hadde tenkt tanken på å komme seg ut hadde hun kanskje klart det, men jeg er sikker på at det ikke falt henne inn å gå fra pappa, sier Laila.

13. desember 2018, mellom 10:00 og 16:15

Branngruppen til Kripos går inn i huset til Jan og Marie. Sammen med dem er etterforskningsleder Iselin Munkelien Wangsmo og flere andre politibetjenter.

De har på hvite dresser og gassmasker for å beskytte seg mot farlige partikler i luften.

Alt de finner i de svarte ruinene blir undersøkt og fotografert.

Maten Marie holdt på å lage står fortsatt i ovnen, en aluminiumsform med fiskegrateng. Potetene som skulle serveres står på kjøkkenbenken ved siden av en mobiltelefon.

I vasken finner branngruppen en liten kjele og en brent gryteklut. Kripos bærer komfyren ut av det brente huset, over dørkarmen og inn i en bil.

Alle spor skal analyseres på laben deres i Oslo.

Basert på opplysninger fra vitnene konkluderer de med at brannen mest sannsynlig må ha startet på kjøkkenet.

Denne teorien bekreftes senere på Kripos sin lab i Oslo.

For tung brannslukker

Det er ikke tilfeldig hvem som omkommer i brann.

– Statistikken lyver ikke. I denne saken må man tørre å omtale eldre som gruppe, sier Elisabeth S. Aarsæther.

Hun er direktør i Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB). De har oversikt over risiko og sårbarhet i samfunnet og fører brannstatistikk i Norge.  

For mange eldre er pulverapparatet for tungt å løfte. Kanskje husker man heller ikke hvordan det virker. Direktøren oppfordrer alle pårørende til å hjelpe dem de er glade i med enkel brannsikring.  

Har man foreldre i risikogruppen eller selv er i risikogruppen er det grep man kan ta.

– Vi har gransket dødsbranner hvor det viser seg at røykvarsleren er tom for batterier. Å sjekke at røykvarsleren faktisk virker, ved å trykke på den slik at den piper, er derfor et enkelt og viktig tiltak, sier hun.

Hun opplever at mange pårørende bekymrer seg for fall, ensomhet og feilbruk av medisiner. Det at brann er en så stor fare for eldre er ikke like kjent.

– Jeg forstår godt at familier ikke tenker på at dette kan skje. Det er så mye annet å være redd for, sier hun.

Den største utfordringen for brannsikkerhet nå er ifølge Aarsæther at den eldre gruppen blir større og større i årene som kommer.

– Nå som målet er at folk skal bo lengre hjemme blir ikke dette noe mindre viktig.

– Politifolk er også mennesker

Røyk stiger opp fra det snødekte taket. Et øyeblikk av tiden er frosset på et svart-hvitt bilde.

I mappen på Iselin Munkelien Wangsmos kontor er dokumentene fra brannen i Jan og Maries hus sirlig sortert.

– Det var rett og slett en tragisk ulykke, sier Wangsmo.

Etterforskningsleder Iselin Munkelien Wangsmo.

Etterforskningsleder Iselin Munkelien Wangsmo.

Foto: Nima Taheri / Nima Taheri

Etter lange dager på jobb da etterforskningen pågikk dro hun ut og kjøpte branntepper, nye røykvarslere og annet utstyr til sine nærmeste.

Brannsaken kom til å endre henne både som etterforsker og person. Fire år etter har hun fortsatt kontakt med Morten, Vigdis og Laila og får julehilsen fra dem hver desember.

– Politifolk er også mennesker som blir berørt. Noen menneskemøter og situasjoner gjør meg mye mer ydmyk og takknemlig over livet.

– Hvorfor det?

– Fordi jeg vet hvor fort det kan snu.

Minner om natten

Årsaken til brannen kom ikke som noen overraskelse på de tre barna. Fortsatt kan Laila våkne om natten og høre morens ord: «Det brenner!»

– Det har preget meg. Jeg synes det er fælt at det var den siste samtalen jeg hadde med mamma, sier hun.

Laila Austdal

Laila Austdal.

Foto: Nima Taheri

Vigdis ser for seg at moren, som alltid var den som ordnet opp, forsøker å finne brannslukningsapparatet i all røyken. Men når hun kommer inn i stuen til Jan er det for sent.

– Et magedrag med sånn giftig røyk er nok til at man segner om, sier Vigdis.

Dagen de mistet foreldrene har endret de tre søsknene. De forteller sin historie for å øke bevisstheten rundt eldres brannsikkerhet og for at ingen andre skal oppleve det de har vært gjennom.

– Det er så viktig å ha fokus på dette. Det er så fort gjort, sier Laila.

Hun peker på at hjemmesykepleien har dårlig tid når de er hos pasientene sine, og at brannsikkerhet derfor sannsynligvis ikke er førsteprioritet.

– Men det er like viktig som medisin, påpeker hun.

Søsknene mener eldre og pårørende burde få en egen instruks de kan ha på veggen hjemme. Spesielt siden dagens politikk går ut på at man skal bo hjemme lengst mulig.

– Det er ikke mange minutter man bruker på det, og det vil være spesielt nyttig for de eldre som ikke husker så godt. På institusjoner har man brannøvelser. Det har ikke de som bor hjemme, sier Vigdis.

Ingen av de tre lader mobilen om natten lenger. Ser de bilder av en brann på nyhetene bringer det dem tilbake til den dagen i desember.

– Jeg får flashbacks og føler meg uvel i hele kroppen, sier Morten.

Vigdis, Laila og Morten går på rekke på en høyde, foran er det utsikt over Gjøvik og Glomma.
Foto: Nima Taheri / Nima Taheri

Januar, 2019

Kjelleren til Jan og Marie er fylt av vann.

Vigdis, Morten og Laila trenger ikke å åpne kjellerdøren, fordi den er brent opp. Så de går rett ned de bratte trappene.

Vigdis ser for seg at alt er svart. Bare svart. Men da de kommer inn i kjellerrommet er det et helt annet syn som møter dem.

– Det var blomster overalt, tårer for det meste. De var i dvale for vinteren fordi de ikke tåler kulde.

Rosa og rødt, over hele kjelleren. Hit har ikke de glovarme flammene nådd.

I hyllen står saftflasker og hjemmebrygget øl som Marie har lagt der noen uker i forveien.

De tre søsknene får hjelp av politietterforskeren til å bære stiklingene opp den bratte trappen, én etter én, og ut i lyset.

Fire år senere står det en blomst i trappen utenfor huset til Vigdis.

Den siste tåren fra mamma og pappa.

Hei! Har du innspill til meg?

Hei!

Har du innspill, tips, eller informasjon til denne saken, eller våre andre saker om eldreomsorg?

Ta gjerne kontakt med meg på e-posten nedenfor.

Kari (90), Sverre (96) og Lilly (90) får ikke plass på sykehjem og må bo hjemme. Får de en verdig behandling?

Kari (90), Sverre (96) og Lilly (90) får ikke plass på sykehjem og må bo hjemme. Får de en verdig behandling?