Da Barbara lurte Arne

Bildet over, av to smilende vennepar, er tatt på legendariske Yankee Stadium i New York i 1981. Samlet rundt baseballstjernen Rick Cerone står to av datidens største norske kjendiser. Til venstre, Arne Treholt – ung og fremadstormende Arbeiderpartipolitiker. I 1981 var han ansatt i den norske delegasjonen i FN-hovedkvarteret i New York. Ved siden av står kona hans, NRK-programlederen Kari Storækre.

På den andre siden av den kjente New York Yankees-spilleren, står et like smilende amerikansk par – Barbara og Jim Glennon. To av det norske parets beste venner under oppholdet deres i New York. Det er i alle fall det Arne Treholt og kona hans tror.

Men vennskapet er en stor bløff. Amerikanerne er ikke deres venner, ikke heter de Glennon – faktisk er de ikke engang et ektepar. De er agenter i USAs føderale politi FBI.

De er de viktigste brikkene i det norske overvåkingspolitiets jakt på en mistenkt storspion.

I over 40 år har detaljene i denne undercover-operasjonen vært hemmelige. Men i den nye NRK-serien «Rikets sikkerhet» står de sentrale aktørene fram og forteller for første gang. Det er en av de siste lukkede dørene i Norges mest omtalte spionsak som nå blir åpnet.

Lyssky virksomhet

På 1970-tallet blir Arne Treholt statssekretær i Utenriksdepartementet. Han er ung og fremadstormende Arbeiderparti-politiker, med en karriere som stiger i rakettfart. Mange mener at den utadvendte, intelligente og veltalende hadelendingen kan ende opp som minister – og kanskje mer.

Men mens han gjør karrierebyks, driver han en virksomhet som han ikke snakker høyt om. I hemmelighet møter han representanter fra Sovjetunionens ambassade i Oslo, og har lange samtaler med dem om norsk politikk. På noen av disse møtene har han med seg dokumenter.

Mot slutten av 1970-tallet begynner Overvåkingspolitiet å mistenke at Sovjetunionen har en viktig spion i det norske statsapparatet – nærmere bestemt i Utenriksdepartementet, der Treholt jobber. Et tips fra den britiske etterretningstjenesten sier at denne spionen har jobbet som journalist.

Treholt er en av en av åtte ansatte i UD som passer til denne beskrivelsen. Han hadde vært journalist i Arbeiderbladet noen år tidligere.

Alarmen går

I 1979 blir Arne Treholt sendt til New York som ambassaderåd ved den norske FN-delegasjonen. Da har mistanken om at det er han som er spionen i Utenriksdepartementet vokst seg sterkere.

Overvåkingspolitiet oppdager nå noe som får alarmen til å gå. For omtrent samtidig sender den sovjetiske spionorganisasjonen KGB en ung agent ved navn Vladimir Zjizjin til New York. Zjizjin har tjenestegjort i Oslo og snakker norsk som en nordmann. Hvorfor sender KGB en ekspert på Norge til New York? Skal han være Treholts kontaktmann?

Men hvordan skal man få etterforsket Treholt når han nå flytter utenlands? Den eneste muligheten er å spørre FBI om hjelp.

Hadde nok kvinner

I USA har den nesten nyutdannede FBI-agenten Barbara blitt overført til tjeneste i den såkalte kontraetterretningsgruppen i New York.

– Jeg var så uerfaren at jeg ikke engang visste hvordan «kontraetterretning» skulle staves. Jeg kunne ingenting, ler hun.

Fordi hun er så fersk i spillet, får hun beskjed av sjefen om å bruke den første tiden til å gjøre seg kjent i New York. Den enorme og farlige storbyen er uvant for jenta som har vokst opp i Midtvesten.

I Barbaras avdeling, med over 100 FBI-agenter, finnes det bare én annen kvinne.

– Jeg merket at sjefen ikke var overbegeistret over å få meg på laget. Jeg husker han sa at «jeg har allerede en kvinne her – jeg trenger ikke en til». Så jeg tenkte at, OK, dette kommer til å bli en utfordring, sier hun.

Barbara får tildelt en kontorpult ved siden av en mer erfaren agent. Men hun får ingen sak å jobbe med.

– Sjefen ba meg gå ut og kikke på de store bygningene i byen. Men i stedet spurte jeg sidemannen min, Tim Almon, om jeg kunne få bli med ham på det han jobbet med, om jeg så måtte koke kaffe. Og han sa «Ja, selvsagt. La oss gå ut og spane», forteller hun.

Spaner på KGB

Og tilfeldighetenes spill er slik at mannen de skal ut og spane på er KGB-agenten Vladimir Zjizjin. Mannen som fikk alarmklokkene til å ringe i Oslo da han ble sendt til New York. Mannen som Overvåkingspolitiet tror er Arne Treholts kontaktperson i KGB.

Men det vet ikke Barbara noe om ennå. Sammen med Tim Almon holder hun Zjizjin under oppsikt, uten å oppdage noe spesielt. Det er rutine for FBI å spane på nyankomne diplomater fra østblokken. Men denne russeren går på jobb i FN-bygningen, tar bussen til matbutikken og tilbringer fritiden med familien. Tvilen kommer snikende. Er Zjizjin i det hele tatt spion?

Norge får hjelp av FBI

Omtrent samtidig kommer to av toppsjefene i det norske overvåkingspolitiet på besøk til FBIs hovedkvarter i hovedstaden Washington DC, litt lenger syd på USAs østkyst. Politiinspektør Tore Johnsen og den legendariske spionjegeren Ørnulf Tofte har med seg en bønn om hjelp.

De forteller at de mistenker at Arne Treholt har vært agent for KGB og Sovjetunionen i mange år, og at han har gitt fra seg hemmelige opplysninger som kan skade både Norge, NATO og USA. De forteller også at de tror Vladimir Zjizjin er kontaktmannen hans i New York.

FBI lover nordmennene all mulig hjelp. Og de som skal hjelpe er de som allerede overvåker Zjizjin. Barbara og Tim.

– Nordmennene bekreftet at Zjizjin var KGB-agent. Og vi fikk navnet på den mistenkte spionen. Arne Treholt, forteller Barbara.

«Dont mess it up!»

For FBI er operasjonen med nordmennene et prestisjeprosjekt. Det får Barbara og Tim – og den nye tilveksten i gruppen deres, Jim Downey – høre i klartekst. De har begynt å kalle seg selv «The bad team», på grunn av Barbaras manglende erfaring.

– Men nå var beskjeden at FBIs rykte hos nordmennene hvilte på oss, og denne saken. Dette måtte vi ikke rote til – det ville stille FBI i et veldig dårlig lys.

Overvåkingspolitiet har gitt FBI passbilder av Arne Treholt, og kona Kari Storækre. Bildene er til liten hjelp for dem.

– For meg så han ut som Clark Kent i Supermann. Og det var vanskelig å gå ut og lete etter Clark Kent, ler hun.

Å bygge trehytte

Nordmennene har også fortalt at Treholt bor på Long Island, noen kilometer øst for New York. Det første de tre gjør er å reise ut dit for å finne fram til boligen.

Det viser seg å være en villa i et rolig forstadsstrøk i den lille byen Manhasset. De tar noen bilder av villaen fra forskjellige vinkler. Men huset ligger åpent til. Det er vanskelig å finne en måte å overvåke det på.

Det FBI-agentene trenger, er å kunne observere når Treholt kommer og går fra huset – hva som er de daglige rutinene hans. Da trenger de overvåking 24 timer i døgnet.

– Vi tenkte mye på hvordan vi skulle få det til. Kanskje montere et kamera i et tre – eller til og med å bygge en trehytte vi kunne observere fra, sier Barbara.

Men til tross for den tiden de investerer på Long Island, får de aldri øye på Treholt. Passbildene de har fått – der han ser ut som Clark Kent – er ikke gode nok. Flere ganger ender de opp med å følge etter feil person.

Falsk telefon

Til slutt klekker agentene ut en plan for å sjekke om Treholt befinner seg i huset. Det er søndag i februar 1981 – dagen for den såkalte Superbowl-kampen. Det er tittelkampen i ligaen for amerikansk fotball – en kamp som er minst like stor som cupfinalen i Norge. Titalls millioner amerikanere er hjemme for å følge kampen på TV.

– Man kan jo spørre seg om nordmenn vil se på en slik kamp. Men vi gjorde et forsøk. Vi designet en «spørreundersøkelse». Jeg skulle ringe og utgi meg for å være fra TV-selskapet, og spørre om de så på kampen, forteller Barbara.

Men når hun ringer, får hun en telefonsvarermelding om at abonnenten har flyttet – og det nye nummeret blir opplest. FBI har tilgang på nummerdatabasene i USA, og de finner raskt ut at Treholt nå bor i en leilighet i et nytt bygg på Manhattan.

På hjemmebane

Nå åpner det seg gode muligheter for FBI. Villastrøket på Long Island er uvant territorium for dem, men Manhattan er bokstavelig talt deres egen bakgård. Der er de vant til å operere.

Tim, Jim og Barbara reiser til Treholts nye adresse for å ta en titt. Det viser seg at bygget er så nytt at de fleste leilighetene ikke er leid ut. Nå handler de tre agentene raskt – og helt uten ryggdekning.

– Jim var god på sånne ting. Han sa: «Dette er en glimrende sjanse for oss til å leie en leilighet».

Jim og Barbara spaserer rett inn på utleiekontoret i bygningen. Nå blir det som skal bli en stor undercover-operasjon funnet opp – helt på sparket. De to FBI-agentene presenterer seg som et ektepar på jakt etter leilighet. Navnene må de dikte opp i en fart. Det blir Barbara og Jim Glennon. Fornavnene er deres egne, mens etternavnet er falskt.

– Vi hadde ikke avtalt noe på forhånd – vi gikk bare rett inn. Vi visste at Treholt hadde leiligheten sin i 12. etasje, så vi spurte om vi kunne komme inn og titte. Så gjorde vi det. Da så vi at Treholt hadde en diger leilighet langs hele den ene siden av korridoren. Den leiligheten vi helst ville ha – naboleiligheten hans – var leid ut. Men leiligheten ved siden av var ledig. Den hadde inngang rett overfor heisdøren, forteller Barbara.

Nede på leiekontoret sier det nyslåtte «ekteparet» fra FBI at de vil ha den ledige ettromsleiligheten i 12. etasje. Papirene blir signert der og da.

– Det eneste jeg tenkte på var «kan vi virkelig gjøre dette». Det var jo grenser for hva vi kunne gjøre i FBI. Jeg husker jeg spurte Jim da vi gikk ut: «Kan vi gjøre dette». «Nei, det kan vi ikke», svarte han.

Men det viser det seg at de kan. Sjefene i FBI bruker ikke mange sekunder på å godkjenne utbetalingen på 40.000 dollar. En stor sum i 1981 – selv for FBI. Om de ikke visste det før, forstår Barbara, Jim og Tim nå hvor høyt prioritert denne saken er.

Spaner fra kikkhullet

Men hvordan skal de bruke den nye leiligheten på Manhattan? I motsetning til det som har vært sagt om dette tidligere, var det aldri meningen at «ekteparet» Jim og Barbara Glennon skulle gjøre seg til venns med Arne Treholt og Kari Storækre. Planen var å bruke leiligheten til å skaffe oversikt over Treholts rutiner, hvem han møter, hvem som kommer på besøk. Men slik blir det ikke. Igjen skal tilfeldighetene gripe inn.

Det blir fort klart at det må bli Barbara som flytter inn i leiligheten. Hun er den eneste i teamet som ikke har familie.

FBI leier noen billige møbler, og Barbara tilbringer uke etter uke med å logge Treholts bevegelser inn og ut av bygget. Den første tiden gjør hun dette gjennom kikkhullet i døren – alarmert av plinget som kommer hver gang heisdørene åpner seg. Etter en tid monterer FBI et skjult kamera i korridoren, slik at overvåkingen blir lettere.

Barbara finner raskt ut at Arne Treholt har en rutine han følger mesteparten av tiden. Tidlig om morgenen går han ut i treningstøy for å løpe i Central Park. En times tid senere kommer han tilbake. Etter å ha dusjet, går han ut igjen i dress og med stresskoffert. Gjennom kikkhullet kan Barbara se at han er våt i håret. Vanligvis kommer ikke Treholt tilbake før sent på kvelden.

Rutinen er så fast at Barbara begynner å forlate leiligheten etter at Treholt har gått på jobb i FN-bygget. Da kan hun dra til FBI-kontoret og rapportere.

Uventet møte

Men så – etter at denne runddansen har pågått i flere måneder – skjer det som skal ødelegge FBIs plan og snu Barbaras liv på hodet.

Dagen starter helt vanlig. Arne Treholt har gjort unna den faste joggeturen, dusjet og dratt på jobb. Som vanlig har Barbara pakket sakene og er nå på vei ut gjennom utgangsdøren.

– Da plinger det i heisen og heisdøren åpner seg. Der står han. Det kom totalt overraskende på meg. «Oh – hello», sier han, og jeg svarer «Oh – good morning».

Treholt strekker ut hånda og presenterer seg. Barbara er så forfjamset at hun glemmer det nye navnet sitt. Da hun skal ta den utstrakte hånden til Treholt, slipper hun inngangsdøra, som smekket i lås. Nøkkelen ligger i veska på innsiden. Barbara forteller at Treholt umiddelbart tilbyr seg å hjelpe. Han sier at dørmannen nede har ekstra nøkler, som han kan hente for henne.

Men Barbara vet at dørmannen ikke har nøkler til hennes leilighet. FBI har for lengst satt inn sin egen lås i døra. Hun avslår høflig Treholts tilbud.

– Jeg sa at vi hadde skiftet lås, fordi det hadde vært mange innbrudd i bygget. Det hadde det faktisk vært – så den delen var sant. Treholt ga seg, og sa «så hyggelig å møte deg, Barbara – ha en fin dag».

Bordet fanger

Men nå har det skjedd, det som ikke skulle skje. Den jagede har møtt jegerne. Og nå utvikler tingene seg raskt. Allerede dagen etter banker det på døren i FBI-leiligheten.

Gjennom kikkhullet ser Barbara at det er Arne Treholt, sammen med en kvinne. TV-en står på hos Barbara, så det er ingen tvil om at hun er hjemme. Det er ikke annet å gjøre enn å åpne.

– Treholt hilste, og introduserte meg for Kari – kona hans. Hun hadde akkurat kommet fra Oslo og kjente ingen i byen. Kanskje dere kan gå ut og ta en kaffe i morgen? Jeg svarte hyggelig, og sa «selvfølgelig», forteller Barbara.

Når hun forteller sjefen om det som har skjedd, bestemmer han at dette nå har blitt en fullblods undercover-operasjon. Det var aldri planen, men begivenhetene har tatt styringen. Det betyr blant annet at Barbara ikke lenger kan komme inn på FBI-kontoret. «Ektemannen» Jim må også involvere seg mer i leiligheten. Barbara har fortalt Treholt at hun er gift.

– Kort etter var jeg ute og drakk kaffe med Kari. Hun var veldig vennlig og hyggelig mot meg, sier Barbara.

Den store nøkkeloverleveringen

Kari Storækre får raskt tillit til sin nye amerikanske venninne. Bare to uker senere banker hun på døren, med et spørsmål til Barbara. Et spørsmål som kommer som manna fra himmelen for FBI. Kunne Barbara tenke seg å vanne blomstene i leiligheten deres, mens Kari og Arne er hjemme i Norge? Kari leverer nøkkelen til inngangsdøren til en innvendig måpende Barbara.

I månedsvis har FBI grunnet på hvordan de skal skaffe seg lovlig adgang til Treholts leilighet. Leiligheten er eid av den norske stat – og i Norge vet bare et fåtall mennesker om spionmistankene mot Arne Treholt. Derfor kan man ikke be eieren om tillatelse til å ransake. Det er heller ikke mistanke om at Treholt bryter amerikansk lov – bare norsk. Så dette er en nøtt de ikke har klart å knekke.

Nå løser altså Kari Storækre selv det problemet. Hvis man er invitert inn, trenger man ikke en «warrant», som det heter i USA. Ransaking kan det ikke bli snakk om – men Barbara kan observere hva som er i leiligheten, og hun kan ta bilder. Det er uhyre verdifullt for FBI.

– Da jeg fortalte til teamet at jeg hadde fått nøkkelen deres, ble det helt stille. Total stillhet. Alt hadde bare falt på plass, sier hun.

– En stor løgn

Nå har ekteparet Glennon og Treholt/Storækre blitt venner – og forholdet blir stadig tettere. De er ofte sammen flere ganger i uka, går ut og spiser og besøker hverandre i leilighetskomplekset på Manhattan.

En kveld skaffer Jim billetter til en baseballkamp på Yankee Stadium – det er da bildet i starten av saken blir tatt. Som gjengjeld inviterer Arne Treholt Jim og Barbara til den norske FN-delegasjonen i New York. Der får de hilse på Norges FN-ambassadør Tom Wraalsen, som er helt uvitende om «ekteparets» virkelig rolle.

All interessant informasjon som Jim og Barbara plukker opp, blir logget og skrevet ned i etterforskningsdokumentene.

Barbara forteller at hun ofte syntes jobben var tung og vanskelig.

– Vi bygget opp en stor løgn. Vi spilte et ektepar, kjøpte ringer og tok bilder sammen. Det var ikke lett for meg å lyve, og spesielt ikke til Kari, som jeg etter hvert så på som en ekte venn – en jeg beundret. Jeg følte ikke den samme nærheten til Arne. Men jeg var fast bestemt på å gjøre jobben. Å gjøre det som skulle til for å skaffe beviser som bekreftet det vi var blitt fortalt. Det var jobben min, selv om det ikke var lett.

Endelig ransaking

Observasjonene Barbara gjør mens hun vanner blomster for Arne Treholt blir viktige når FBI til slutt får tillatelse til å ransake leiligheten. Det skjer mens Arne og Kari er hjemme i Norge. Det er en stor operasjon, med minst 15 FBI-agenter involvert. Overvåkingspolitiet i Oslo har sendt to medarbeidere for å være med. Deres jobb er å gå gjennom norske dokumenter i leiligheten, og vurdere hva som kan være interessant i spionsammenheng.

Barbara brifer FBI-teamet før de låser seg inn hos Treholt – forteller dem om leiligheten og hvor ting befinner seg. Agentene bærer store lass med dokumenter ut fra Treholts leilighet og inn i Barbara og Jims «hjem». Der sitter de norske politifolkene og leser det som blir funnet. Dokumentene blir avfotografert og lagt tilbake nøyaktig slik de hadde ligget.

Når de norske politifolkene reiser hjem har de med seg kopier av 38 kilo dokumenter fra Treholts leilighet. De forteller senere at de måtte kjøpe et eget flysete til esken med dokumenter.

Gullfunnet

Men det viktigste funnet blir gjort senere – da Arne Treholt er tilbake i New York.

– Det norske overvåkingspolitiet fortalte oss om en spion som ble arrestert i Norge i 1977 – Gunvor Galtung Haavik. Hun hadde også jobbet i UD. KGB hadde bedt henne om å ha en almanakk i lommen, der hun kunne notere stikkord om framtidige møter med dem. Jeg visste at Arne hadde en sånn, forteller Barbara.

Problemet er at Treholt har denne almanakken med seg overalt. Derfor var den ikke i leiligheten da den ble ransaket. Men det finnes et håp. Kanskje Treholt lar den ligge hjemme når han er på sin daglige joggetur?

Straks Treholt er tilbake i New York setter FBI i verk planen. En rekke spanere følger med når Treholt går ut for å jogge. De vil varsle dersom han kommer tidlig tilbake – mens Jim og Barbara er inne i leiligheten hans.

– Det var en fin dag, og Arne gikk heldigvis ut for å jogge. Vi låste oss inn, og så jakken hans henge over en stol. Der fant vi almanakken, som vi tok med oss til vår leilighet. Så tok vi bilder av alt – fra første til siste side. Så la vi den tilbake akkurat slik vi fant den.

Jim og Barbara har også et annet oppdrag inne i leiligheten.

– Vi ble bedt om å lete etter penger. Arne hadde en stresskoffert, og den åpnet vi. Der fant vi amerikanske dollar og noen sedler vi ikke visste hva var. De viste seg senere å være greske drakmer. Vi fant også nummeret til en bankkonto i Sveits. Vi telte pengene, men fotograferte dem ikke. Vi var ikke sikre på om det var innenfor tillatelsen vår. Det vi hadde funnet var uansett svært viktig. Bilder av almanakken var akkurat det nordmennene hadde bedt om, sier Barbara.

Det som ble funnet under ransakingen blir senere viktige opplysninger i etterforskningen av Arne Treholt. I almanakken står opplysninger om flere møter Treholt hadde hatt med KGB-offiseren Vladimir Zjizjin på restauranter i New York. Det står også tid og sted for et møte Treholt skal ha med sin tidligere føringsoffiser, Gennadij Titov, i Helsinki. Dette møtet skal senere bli et svært sentralt bevis for Overvåkingspolitiet.

– Et bedrag

Barbara har blandede følelser da hun tar farvel med Kari Storækre og Arne Treholt, når de kort etter reiser hjem til Norge for godt. Spesielt har hun blitt veldig glad i Kari – som hun vet at ikke har noe å gjøre med spionasje.

– Vi hadde fått et så nært forhold at jeg glemte at hun var kona til en vi etterforsket for spionasje. Samtalene våre var sånne som jeg ville hatt med en vanlig venn. Men jeg måtte jo rapportere når hun sa noe som var viktig for etterforskningen. For meg var det et slags bedrag. Det likte jeg ikke, sier hun.

Den dagen Kari reiser, gir Barbara henne et kort med denne teksten:

«Uansett hva som skjer i fremtiden, vit at jeg alltid vil være din venn».

– For meg var jo dette slutten. Det visste ikke Kari. Hun inviterte oss til Norge flere ganger. Og jeg visste at det aldri ville skje, sier Barbara.

EPILOG:

Arne Treholt ble arrestert 20. januar 1984, på Fornebu flyplass. Da var han på vei til et møte med KGB-offiseren Gennadij Titov i Wien.

Treholt ble avhørt på politihuset i Oslo i mange måneder. (Du kan lese inngående hva han sa i avhørene her) Han innrømmet å ha hatt møter med sovjetiske representanter som han visste var etterretningsfolk, og at han hadde gitt dem graderte dokumenter. Han har aldri innrømmet at han ga Sovjetunionen informasjon som skadet Norges sikkerhet, og han har aldri sagt seg skyldig i spionasje.

Fram til sin død i februar 2023 bodde Treholt i Moskva, der han arbeidet med å forvalte aksjer og investeringer i det russiske markedet. Etter at han ble løslatt, bodde Treholt i København, Abu Dhabi, Aten og på Kypros.

Kari Storækre ble skilt fra Arne Treholt etter spiondommen. Hun sluttet i NRK i 1984, flyttet til Sverige, og jobbet som programleder i flere TV-programmer. Hun bor i dag i Oslo.

Barbara Verica pensjonerte seg i 2009. Hun hadde da jobbet 30 år i FBI – 15 av dem som spionjeger.

• Se dokumentarserien Rikets sikkerhet her: