Arne Treholt – spionen som selv mente han var en misforstått brobygger

Midt i den kalde krigen ble han som høyt betrodd byråsjef i Utenriksdepartementet dømt for å ha spionert for hovedfienden Sovjetunionen. Han ble dømt til fengsel i 20 år for brudd på rikets sikkerhet.

Det var en sensasjon som trumfet det meste av oppmerksomheten i norsk offentlighet på midten av 80-tallet, og saken ble sett på som svært alvorlig.

Daværende forsvarssjef Fredrik Bull-Hansen anslo skadevirkningene til å tilsvare flere norske forsvarsbudsjetter.

Selv var jeg som ung journalist ansatt i NTB den gangen, og det var svært spesielt da daværende riksadvokat Magnar Flornes personlig på en lørdag formiddag ringte på døra til redaksjonen med en pressemelding om at byråsjef Treholt i utenriksdepartementet var arrestert, siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen.

• Les saken: Arne Treholt er død: Arne Strand om Treholt: – Han ga meg aldri noen god forklaring

Gråsoneforhandlinger

Dette var ingen hvem som helst. Særlig var han kjent for gråsoneforhandlingene med Sovjetunionen om retten til havet i nord. Han var statssekretær for havrettsminister Jens Evensen, som sørget for at Norges økonomiske sone ble utvidet til 200 nautiske mil, og dermed ble fire ganger så stor som Fastlands-Norge. Sammen reiste de rundt i verden, med norske journalister på slep.

Fallet var utrolig, og bildene politiet la fram var overbevisende. De viste Treholt sammen med sovjetiske toppdiplomater. En av dem var generalmajor i den fryktede og beryktede sovjetiske etterretningsorganisasjonen KGB og erklært uønsket i Norge, Gennadij Titov.

Treholt nektet selv for å ha vært spion. Hans forklaring var at han forsøkte å være brobygger mellom øst og vest. Et slags kontaktledd i en tid da det var lite direkte kommunikasjon mellom øst og vest, og dermed en forlengelse av hans arbeid som diplomat. Men han holdt det skjult for både arbeidsgiver, medarbeidere og familie og han ble ikke trodd i retten.

I rettssalen var han flink til å ordlegge seg, og hans forsvarstale gjorde inntrykk på mange. Men han måtte også erkjenne flere faktiske forhold. Bildene overvåkingspolitiet hadde tatt av møtet med Titov i Wien var selvsagt viktige. Han hadde også flere hemmeligstemplede dokumenter i kofferten da han ble arrestert. Og ikke bare det. Han hadde fått 280.000 kroner fra Iraks etterretningstjeneste, som han også hadde jobbet for.

Preget av tiden

Ett spørsmål som ble stilt den gang og mange ganger etterpå er hvor alvorlige forbrytelser han egentlig hadde begått. Hvor viktige var dokumentene han ble dømt for å ha gitt til russerne? Var det brudd på paragrafene om rikets sikkerhet, eller hadde han «bare» gitt dem opplysninger som var velkjente selv om dokumentene var graderte?

Rettssaken var selvsagt preget av tiden. I 1985 var det fortsatt kalde fronter mellom øst og vest, og retten var ikke i tvil, heller ikke om brudd på rikets sikkerhet. Treholt ble dømt til 20 års fengsel.

Dommen ble anket, men senere trukket fordi høyesterett ikke ville vurdere skyldspørsmålet, bare straffeutmålingen. Og det var ikke Treholt og hans daværende advokat Arne Haugestad interessert i.

Muren falt i 1989, og klimaet ble annerledes. Treholt ble løslatt fra fengsel i 1992, av helsemessige årsaker. Da startet kampen for gjenopptakelse, men det var en kamp som aldri lyktes.

Arne Treholt var ingen «forfulgt uskyldighet», og spionasjedommen står fast. Men diskusjonen om dommen var for streng vil ikke stoppe selv om hovedpersonen nå har forlatt oss.