Tom Bob Peru Aronsen

– De presset meg som en sitron

Politihuset i Oslo, 20. januar 1984. I åttende etasje står en mann krumbøyd over en toalettskål. Han brekker seg. På kontoret tvers over gangen har livet hans nettopp falt i grus.

Han klarer å holde seg rolig da den høye mannen med ørnenese stopper ham på vei til flyet på Fornebu flyplass, og sier: «Arne Treholt! Du er arrestert, siktet for spionasje til fordel for Sovjetunionen».

Han klarer å holde seg rolig gjennom hele bilturen fra Fornebu til politihuset på Grønland, ansikt til ansikt med fire alvorlige politifolk i den iskalde kassevogna.

Og han klarer å holde seg rolig da avhøret begynner på et av kontorene i Overvåkingspolitiets lokaler.

Men nå sprekker det snart.

Høyt spill

Nordmenn som spionerer blir nesten aldri tatt. Det har bare skjedd noen få ganger de siste 60 årene. Det er derfor nesten ufattelig mye som står på spill de første minuttene i det lille avhørsrommet.

Arne Treholt spiller om resten av livet sitt. Overvåkingspolitiet spiller om sin profesjonelle ære.

Det er ennå mange timer til skandalen skal bli kjent for offentligheten. En politikerkjendis er arrestert og siktet for spionasje. En av Arbeiderpartiets unge stjerner – en mann som lå an til en stor karriere i norsk politikk. En byråsjef i Utenriksdepartementet. En mulig statsråd.

Under den kalde krigen er det å spionere mot sitt eget land en av de verste forbrytelsene som tenkes kan. For nordmenn som i dag er under 50 år gamle er det nok vanskelig å forestille seg det iskalde hatet som skal slå mot Treholt når arrestasjonen blir kjent – i mediene og blant folk flest.

Men foreløpig er det bare noen få som vet hva som skjer. Og nesten alle er her i toppetasjene på politihuset.

Fellen

Politiinspektør Ørnulf Tofte og hans to erfarne kolleger har forberedt seg nøye. Nå skal de lokke Arne Treholt i en av politihistoriens mest dramatiske feller.

Her er det som skjer – slik det er beskrevet i et dokument du aldri skulle fått lese:

En av etterforskerne legger et fotografi på skrivebordet foran Arne Treholt.

– Kjenner du denne mannen?

Fotografiet gjør tilsynelatende ikke inntrykk på Arne Treholt.

– Ja, det er ambassaderåd Gennadij Titov ved den sovjetiske ambassaden i Oslo. Jeg har sett ham sist i oktober 1976, svarer han.

– Hva med denne mannen?

Et nytt fotografi blir lagt fram.

– Det er Aleksandr Lopatin – en annen sovjetisk diplomat. Jeg kjenner ham så vidt – så ham sist i 1975/76, sier Treholt.

På dette tidspunktet må de tre avhørerne fra Overvåkingspolitiet ha kjent på både lettelse og triumf. Slik de ser det, har Arne Treholt spasert rett inn i fellen de har lagt.

Begge mennene på fotografiene jobber for Sovjetunionens fryktede spionorganisasjon KGB. Politifolkene vet at Treholt har møtt de to. Og de vet at Treholt ikke snakker sant når han sier han ikke har hatt noe med dem å gjøre på nesten ti år.

De vet at han nettopp har møtt begge to. Og de har bilder av det.

Treholt 25

Dette ikoniske bildet fremkaller, ifølge politiet, en sterk reaksjon hos Arne Treholt. Treholt går til venstre, sammen med KGB-agentene Gennadij Titov og Aleksandr Lopatin.

Foto: Politiet

– Skal vi ta de svina?

Sjokktaktikken deres fungerer til hundre prosent. For når de legger fram det neste bildet, sprekker den rolige og kontrollerte fasaden til Arne Treholt.

Her overlater vi ordet til det hemmelige politinotatet:

«Treholt ble forevist et foto tatt i Wien 20. august 1983, som viser Treholt sammen med Titov og Lopatin.

Han satt en stund og stirret på fotoet, ble urolig, og begynte å brekke seg. Han ble spurt om han ville gå på toalettet. Han løp så ut, med en politivakt som satt utenfor avhørsrommet, i hælene. Han kom forbausende fort tilbake og roet seg ned.

Han ble spurt om hva han hadde å si til det siste fotoet han hadde sett. Han svarte rolig: «Ja, hva skal jeg si?». Han ble anmodet om å fortelle som det var. Treholt uttalte: «Skal vi ikke slå oss sammen og ta knekken på de svina?».

På spørsmål om hva han mente med det, tilbød han å gjennomføre møtet med russerne og arbeide for oss som dobbeltagent.

Politiinspektør Tofte bemerket til dette: «Hvis du hadde kommet til oss for cirka 10 år siden, kunne vi ha diskutert det».

Treholt begynte da å gråte, og sa: «De presset meg som en sitron».

Han virket oppriktig fortvilet, gikk frem og tilbake på gulvet, og fortsatte å gråte. Etter en stund roet han seg ned, og sa seg villig til å fortsette sin forklaring. Han ble på ny anmodet om å fortelle sannheten, noe han sa seg villig til. Vi har inntrykk av at han da hadde bestemt seg for å avgi en uforbeholden tilståelse».

Dramatisk historie

Historien du nettopp har lest står beskrevet i et såkalt egen-notat. Det er signert av politiinspektør Ørnulf Tofte og de to politiavdelingssjefene som gjennomførte alle avhørene av Treholt. Det er det eneste dokumentet i denne saken som ikke er signert av Arne Treholt selv. Det er fordi det ble skrevet da alle avhørene var over – rundt ett år etter at det skjedde. Treholt selv bestrider innholdet i dette notatet.

Disse minuttene på Overvåkingspolitiets avhørsrom rommer uansett en av de mest dramatiske hendelsene i moderne norsk historie. Detaljert beskrevet på kjølig politispråk. Sammen med referatene fra selve avhørene av Treholt – flere hundre sider – gir de et helt unikt innblikk i den største spionsaken vi har hatt her i landet.

Men til tross for den åpenbare historiske interessen, har det aldri vært meningen at noen skulle få lese disse papirene. Øverst i høyre hjørne på hvert eneste ark står ordet «Hemmelig». De åtte magiske bokstavene har sperret effektivt for innsyn for alle andre enn en svært liten krets med klarerte mennesker.

Treholts forbløffende hukommelse

For mange år siden fikk jeg og en kollega overlevert kopier av alle referatene fra avhørene. Det skjedde i det Overvåkingspolitiet ville kalt et «konspirativt møte». Vi har lovet å aldri oppgi hvem som var kilden, og det skal vi stå ved.

Jeg husker godt hvordan det var å lese disse hemmelige dokumentene for første gang. Side opp og side ned med detaljerte forklaringer om møter med KGB, overlevering av dokumenter og forskjellige sikkerhetstiltak for ikke å bli oppdaget. Hvilke datoer Treholt møtte KGB, og på hvilke restauranter det skjedde. Hvilke dokumenter han overleverte til russerne.

Som de fleste andre hadde jeg også gjort meg opp en mening om Arne Treholts skyld. Spørsmålet alle stilte seg, var om Arne Treholt hadde vært en storspion – en av KGBs aller viktigste. Eller om han bare var en velmenende diplomat som i ubetenksomhet hadde pleid litt for nær omgang med russerne. Eller kanskje noe midt imellom.

Dag etter dag, uke etter uke, sitter Treholt på det lille kontoret og forklarer seg. Detaljnivået er ekstremt høyt. Det vitner om en mann med en helt usedvanlig god hukommelse.

Tilståelses-syndromet

Som du skal få se, forklarer Treholt seg i forbløffende detalj om sin kontakt med KGB gjennom over 15 år. Så, etter over åtte måneder med avhør, skriver Treholt et brev der han trekker tilbake viktige deler av det han har forklart seg om tidligere. Han sier nå at han har hatt færre møter med KGB enn han har sagt, at han har levert færre dokumenter, og at flere sentrale hendelser han har forklart seg om ikke har skjedd.

Treholt sier at den sjokkartede arrestasjonen og de harde avhørene ga ham et tilståelsessyndrom, der han prøvde å gi avhørerne det han trodde de ville ha.

Dette er det viktig å ha i bakhodet når du leser denne saken.

Jeg tror det er umulig å lese de nesten 300 sidene med avhør og dokumenter, uten at det får en avgjørende betydning for hvordan du ser på Treholt-saken. Det er det aller viktigste dokumentet for å skjønne denne helt spesielle spionsaken.

Likevel er det nesten ingen som har fått lese. Det er nettopp det som grunnen til at vi nå publiserer denne saken.

Det gir referatene fra avhørene ekstra troverdighet at Arne Treholt ikke bare har signert hver side. Ifølge dommen har han også fått diktere ordlyden i referatene fra og med det fjerde avhøret. Jeg har sitert mye direkte fra referatene – da er det skrevet i kursiv.

Og for ordens skyld: «Siktede» betyr Arne Treholt.

Arne Treholt har fått oversendt utkastet til denne saken, men han ønsker ikke å bidra med sine kommentarer.

Den første natten

Sånn så det ut på kontorene til overvåkingspolitiet. Det er et kontor av denne typen som i 1984 blir bygget om til avhørsrom for Arne Treholt. Politiet har hatt god tid til å forberede seg på at Treholt skal komme. Vinduene har blitt frostet, slik at det ikke er mulig å se hverken ut eller inn. Den store safen i stål er standardutstyr på kontorene til det hemmelige politiet. Den får stå – den er for tung til å flyttes på.

Et av Overvåkingspolitiets kontorer i 8. etasje på politihuset i Oslo.

Slik så kontorene til Overvåkingspolitiet i politihuset i Oslo ut. Et av kontorene blir bygget om til avhørsrom – og nabokontoret til fengselscelle for Arne Treholt. Bildet er tatt i 2005.

Foto: Ståle Hansen / NRK

Nabokontoret til avhørsrommet gjør tjeneste som celle og soverom. Et vaktlag passer på den arresterte byråsjefen 24 timer i døgnet. Fangen som er for viktig til at han kan plasseres i et vanlig fengsel.

Treholt er nedbrutt og sterkt preget etter sjokkbehandlingen han får da avhøret begynner.

Nå er han innstilt på å forklare seg. I over et halvt døgn blir han sittende på det trange rommet, sammen med de to avhørerne. De er to av overvåkingspolitiets mest erfarne menn, politiavdelingssjefene Einar Brusletto og Arne Rustad.

Erkjenner kontakt med KGB

Referatet fra det første avhøret er på 18 tettskrevne sider. Alle sidene i referatet er gjennomlest og signert av Arne Treholt selv. De to første setningene er helt sentrale – det som skal bli grunnmuren i Treholt-saken i all tid fremover. Antakelig er det også det første som blir sagt etter den sjokkartede framvisningen av fotografiene av Treholts KGB-kontakter:

«Siktede erkjenner at han har hatt flere møter med representanter som siktede etter hvert ble kjent med var tilknyttet den sovjetiske etterretningstjeneste KGB.

Siktede erkjenner videre at han ved flere av disse møtene har overlevert til de sovjetiske representanter graderte dokumenter og herunder å ha mottatt penger som siktede oppfattet som dekning av oppholds- og reiseutgifter i forbindelse med møtene».

En ansatt i Utenriksdepartementet skal ikke møte folk man vet er spioner for et fremmed land, og gi dem graderte dokumenter. Når dette er avklart fra første stund, handler resten av avhørene om å finne ut hvor alvorlig det Treholt har gjort er.

Da er det viktig å huske på at graderte dokumenter ikke er det samme som hemmeligstemplede dokumenter. Å gi fra seg et gradert dokument er ikke det samme som å være spion. Det er spørsmålet om hvor farlige dokumentene er for landets sikkerhet – om man har avslørt en hemmelighet – som avgjør om man kan dømmes som spion.

Siden dette første avhøret har Treholt stått fast på at han ikke har gitt fra seg dokumenter som har skadet Norges sikkerhet. Det betyr at selv om han har innrømmet å ha gitt KGB gradert informasjon, har han ikke innrømmet spionasje.

Retten har ikke trodd ham på dette – og han er derfor dømt som spion.

Arne Treholt, fotografert av VG inne på cellen i Drammen kretsfengsel. Treholt ble plassert her etter de første avhørene på politihuset i Oslo.

Arne Treholt, fotografert av VG inne på cellen i Drammen kretsfengsel i 1985. Treholt blir plassert her etter de første avhørene på politihuset i Oslo.

Foto: Dag Bæverfjord / VG

Kraftanstrengelse

Nå gjør Treholt det han kan for å avklare. I time etter time, dag etter dag, uke etter uke og måned etter måned forklarer han om kontakten med russerne og KGB.

Det første avhøret er spesielt. Det er en kraftanstrengelse av en forklaring der Treholt forteller om hele perioden han har hatt kontakt med KGB. Nesten uten pauser og mat varer avhøret til nesten klokken 4 på morgenkvisten.

Treholt har fortalt om hvordan han tenkte i boken «Alene»:

«Hva om jeg arbeider hele natten for å bli ferdig? Kanskje vil de tro meg?».

Cocktailselskapet

Det formelle avhøret starter klokken 1500, 20. januar 1984. Fra nå er det aller meste i denne saken basert på referatene fra det Treholt forklarer i avhøret:

Historien han forteller starter allerede i 1967, da Treholt er en 25 år gammel journalistspire i Arbeiderbladet. Han blir invitert til et cocktailselskap i den private boligen til en sovjetisk diplomat, sammen med flere andre unge journalister.

I rekkehusleiligheten på Fornebu treffer Treholt en andresekretær ved ambassaden til Sovjetunionen, Evgenij Beljajev. Beljajev er KGB-agent, men det vet ikke Treholt ennå.

Beljajev tar snart kontakt igjen, og inviterer på lunsj. Og i de neste tre-fire årene møtes de to en rekke ganger. Treholt og Beljajev snakker om norsk politikk, og krangler om Sovjets invasjon av Tsjekkoslovakia.

Evgenij Beljajev, KGB-agenten som startet vervingen av Arne Treholt i 1967.

Møtet med KGB-agenten Evgenij Beljajev i 1967 blir starten på saken som endte med en spiondom mot Arne Treholt i 1985.

Foto: PST

Et par ganger dukker Beljajev uanmeldt opp hjemme hos Treholt med vodka og russisk kaviar. Treholt forklarer at selv om russeren var klønete og ubehjelpelig, mistenkte han ham ikke for å være spion.

Alvoret begynner

Men på høsten i 1970 oppstår en spesiell episode.

Det er lørdag formiddag da Beljajev ringer på døra hjemme hos Arne Treholt. Han har med seg en liste over 40–50 nordiske politikere og journalister. Russeren vil at Treholt skal kjøpe boken «Juntaen ut av Nato», som handler om militærjuntaen som styrte i Hellas på denne tiden. Bøkene skal han sende til navnene på listen.

Boken er kritisk til Nato. Sannsynligvis vil russerne påvirke politikerne og journalistene på listen. I tillegg kan det være et forsøk på å teste hvor hjelpsom Arne Treholt vil være.

«Siktede ble støtt og meget brydd da Beljajev ga ham 1000 kroner for å dekke bokkjøpet. Siktede sa til Beljajev at dette kunne godt Beljajev gjøre selv. Beljajev ble nærmest dyttet ut av døren, men hadde etterlatt en konvolutt med kr 1000, og navnelisten».

Nå begynner alvoret å gå opp for Treholt. Han forteller til avhørerne at han føler at han har kommet i en «svært pinlig situasjon». I et senere avhør sier han at han nå får mistanke om at Beljajev «hadde oppgaver utenom de rent diplomatiske».

«Siktede var selv inne på tanken om å melde fra til politiet, men kjente ingen han personlig kunne henvende seg til. De tusen kronene gjorde situasjonen ytterst delikat, slik siktede da så det, og det ble med tanken».

I stedet for å kontakte politiet, gjør Treholt som Beljajev vil. Han kjøper rundt 40 bøker for tusenlappen han har fått, og sender dem til personer på KGB-mannens liste.

I et hemmelig tilleggsnotat – som Arne Treholt ikke har signert – skriver Overvåkingspolitiet at Treholt kommer med en viktig innrømmelse i en pause i avhøret:

«På spørsmål om når han for alvor begynte sin virksomhet som agent for Beljajev, svarte han: – Jeg vet faktisk ikke selv når jeg passerte terskelen. Det var en myk overgang».

– Titov var sjarmerende og intelligent

Sommeren 1971 møtes Beljajev og Treholt på den fasjonable Frogner-restauranten Coq d'Or. Beljajev skal hjem til Sovjetunionen, og vil introdusere Treholt for etterfølgeren hans på ambassaden. Han har med seg en jovial russer, som presenterer seg som Gennadij Titov.

Restaurant Coq D'Or på Frogner, fotografert i 1970

Her på Restaurant Coq D'Or på Frogner møter Treholt for første gang den sovjetiske diplomaten og KGB-mannen Gennadij Titov i 1971.

Foto: John Myhre / NTB Scanpix

Treholt liker den nye mannen mye bedre enn Beljajev. Titov, som senere skal bli forfremmet til general i KGB, er sympatisk og kjenner godt til Norge og nordmenn. De to får raskt et godt forhold.

I avhøret spekulerer Treholt på om dette kan ha vært en lur plan:

«Titov var sjarmerende og intelligent. Han var mye mer tilbakeholdende enn Beljajev i sin klumsethet hadde vært. I ettertid stiller siktede seg det spørsmål om ikke dette var vel innstudert».

Han mener at Beljajev kan ha fortalt til Titov at Treholt hadde reagert sterkt da han ba ham om å kjøpe inn bøker for tusen kroner.

«Titov kan ut fra dette ha sluttet at det overfor siktede ville være riktig innledningsvis å bygge opp et vennskapelig, hyggelig forhold for senere å bli mer pågående», står det i referatet.

Treholt blir irettesatt

Treholt forteller at han møter Titov et par ganger i 1972, uten at russeren ber ham om dokumenter eller andre ytelser. Men så, i et møte på sensommeren i 1973, skjer det noe som får Treholt til å føle seg «beklemt».

KGB-agenten Gennadij Titov - Arne treholts føringsoffiser

KGB-agenten Gennadij Titov og Arne Treholt utvikler et nært forhold. Titov blir senere en av KGBs øverste ledere.

Foto: PST

Før møtet ringer nemlig Treholt til Gennadij Titov på kontoret hans i den sovjetiske ambassaden. Han er usikker på hvilket tidspunkt de har avtalt for møtet.

Det skulle han ikke ha gjort.

«Titov beklaget at siktede hadde ringt til ham i ambassaden. Titov forklarte dette med at sovjetiske diplomater sterkt var i Overvåkingspolitiets søkelys, og at han derfor selv foretrakk å ringe fra en telefonboks ...»

På grunn av dette ville Titov at han og Treholt skulle avtale datoen for neste møte muntlig hver gang de møttes, og ikke over telefonen.

Titov sier altså at han ikke vil snakke med Treholt på telefonen, for å unngå at Overvåkingspolitiet skal oppdage at de har kontakt. Burde Treholt ha skjønt allerede her – i 1973 – hva han var på vei inn i?

I avhøret sier han at han synes det nye systemet til Titov er «noe kunstig», men at han går med på det siden det er så viktig for Titov.

«Etter denne middagen følte siktede noe av den samme beklemthet som i tidligere møter med Beljajev. Siktede ble imidlertid nesten umiddelbart kastet inn i håndteringen av oljekrisen…».

Dette skal ikke bli siste gang Titov og Treholt diskuterer slike sikkerhetssystemer.

Men nå skal Treholt detonere en verbal bombe på det trange avhørsrommet. Nå forteller han at russerne har noe på ham som de har brukt til å presse ham til å gi dem graderte dokumenter.

FORTSETT Å LESE I DEL 2:

Hele historien - sakene som preget Norge.

I årevis jakter overvåkningspolitiet på en norsk KGB-spion. Sjokket er stort da Arne Treholt arresteres i 1984. Er den kjente og populære byråkraten skyldig? Hvordan har han i så fall havnet i lomma på Sovjetunionen?