2: «Det utviklet seg til noe av en orgie»

Etter at Arne Treholt har innrømmet å ha levert graderte dokumenter til KGB, blir en av de viktigste oppgavene til de to avhørerne fra Overvåkingspolitiet å finne ut hvorfor han har gjort det.

Arne Treholts svar på dette er at han har blitt presset. Når han skal forklare hvordan, sier han noe som må ha fått de to garvede avhørerne til å sperre opp øynene. Her siterer jeg direkte fra avhørsreferatet:

«I forbindelse med havrettsforhandlingene var siktede flere ganger i løpet av perioden 1974–1978 i Moskva.

Ved en anledning, siktede må her nærmere sjekke tidspunktet, men trolig en gang i siste halvår 1975, hadde enkelte medlemmer av delegasjonen en lystig aften. Det hele startet på Hotel Intourist i spisesalen, og fortsatte i baren etterpå.

Tre medlemmer av delegasjonen ble etter at baren var stengt, invitert med til en privatleilighet. Her ble det drukket og festet. Det hele utviklet seg til noe av en orgie.

Noen tid senere, etter at siktede var blitt utnevnt til statssekretær i 1976, hadde siktede middag med Titov. Under denne middagen ble det fremlagt kopier av bilder fra den lystige festen.

Titov gikk raskt på sak, og sa at gjenytelser ville være nødvendig om ikke siktedes kone, Kari, skulle få tilsendt bilder. Bildene viste siktede i en sterkt kompromitterende situasjon. Siktede forsto at han var drevet opp i et hjørne, og spurte hvilke gjenytelser Titov hadde i tankene.

Titov krysseksaminerte siktede om hvilke graderte dokumenter han hadde tilgang til. Siktede svarte at det i første rekke besto av adgang til «UD-rapport». Det er en månedlig publikasjon som inneholder Fortrolig-gradert materiale».

Treholt gir avhørerne navnene på de to andre nordmennene som skal ha deltatt i denne orgien i Moskva, men ber om at navnene ikke blir skrevet inn i referatet fra avhøret. Når den påståtte orgien blir tatt opp igjen en måneds tid senere, endrer Treholt forklaringen og sier at han var den eneste nordmannen som deltok.

Ifølge Treholt presser altså Titov ham til å overlevere graderte dokumenter ved hjelp av kompromitterende bilder fra en lystig fest i Moskva. I to senere avhør skal han fortelle flere detaljer fra denne festen. En rekke ganger under de neste avhørene skal han komme tilbake til hvordan KGB-agentene bruker disse bildene som utpresning.

Etter denne oppsiktsvekkende opplysningen endrer avhørerne tema. Nå forteller Treholt om hvilke sikkerhetstiltak Titov og han selv gjennomfører, for ikke å bli oppdaget. Han forteller om den første gangen han overleverer graderte dokumenter til Gennadij Titov, og om den spesielle teknikken som blir brukt når dokumentene skal leveres tilbake etter å ha blitt kopiert.

Disse tingene kommer han også mer detaljert tilbake til i senere avhør.

I de fem årene fra 1972 til 1976 har de to, ifølge Treholt, 25 møter på restauranter over hele Oslo. I de første avhørene innrømmer Treholt at han overleverer graderte dokumenter til KGB-mannen ved minst seks av disse møtene.

Så – i 1977 – blir Gennadij Titov utvist fra Norge. En mørk kveld på Bråten stasjon på Ekebergbanen arresterer Overvåkingspolitiet en gammel dame som overleverer hemmelige dokumenter til en sovjetrussisk agent.

Damen er sekretær i Utenriksdepartementet, og heter Gunvor Galtung Haavik. Det viser seg at hun har spionert for KGB i nesten 30 år. Titov har vært en av hennes føringsoffiserer. Derfor blir han kastet ut.

Utenfor de frostede vinduene på avhørsrommet på politihuset kryper temperaturen ned mot 15 minusgrader. Det er natt, men Treholt nekter å avslutte avhøret. Han vil gjøre seg ferdig.

At Titov ble utvist, var en lettelse, sier han.

«Med Titov utvist så siktede en mulighet for å få være i fred».

Nå går Treholt inn i det han selv kaller «to gode år». Det er vanlig prosedyre at KGB legger alle sine kontakter på is, når en spion blir avslørt.

I løpet av 1977 og 1978 sier Treholt at han ikke hører noe som helst fra KGB.

Det mangler bare to dager på at det har gått to år etter arrestasjonen av Haavik, når KGB kommer tilbake på banen.

Det er 25. januar 1979, og Treholt og kona Kari pakker flytteesker i rekkehusleiligheten i Bølerbakken. Treholt har fått ny jobb som ambassaderåd ved den norske FN-delegasjonen i New York.

Det har KGB fått med seg.

Plutselig står KGB-sjefen ved den sovjetiske ambassaden, Leonid Makarov, på døra. Han vil gjerne overbringe de beste hilsener på veien til New York. Treholt forteller hva som skjer videre:

«Makarov presenterte seg for Kari og ba henne unnskylde et øyeblikk. Makarov ba siktede følge med på en liten tur, da han hadde en viktig beskjed fra «Henry». Siktede var da klar over at det gjaldt en beskjed fra Titov».

Henry var et navn Titov av og til brukte – en slags vestlig versjon av det egentlige fornavnet hans, Gennadij.

Beskjeden går ut på at Titov vil møte Treholt igjen. Men siden han er uønsket i Norge må det skje et annet sted. Treholt får en lapp der det står navnet på en restaurant i Helsinki i Finland.

«Siktede følte seg presset. Situasjonen ble også vanskelig å håndtere overfor Kari, som undret seg over dette møtet».

Treholt forteller til avhørerne at han reiser til Finland og møter Titov. Russeren har med seg en ny person, som skal bli svært viktig i Treholts liv de neste årene. Vladimir Zjizjin er en ung KGB-offiser. Han har vært presseattaché ved ambassaden i Oslo, og snakker flytende norsk.

– Det hadde vært hyggelig om dere kunne samarbeide i New York, sier Titov.

Dermed er Treholt på full fart inn i den gamle karusellen, med hemmelige restaurantmøter og overlevering av dokumenter. Treholt skal fortelle mer om dette spesielle møtet i Helsinki i et senere avhør.

Et snedig møte

Kort tid senere er Treholt og familien på plass i de norske FN-kontorene i New York. Nyttårsfeiringen er over, og det har blitt 1980 når Vladimir Zjizjin gjør sitt første trekk.

«Det første møtet ble ganske snedig lagt opp», sier Treholt.

I New York ringer nemlig Zjizjin til annen bekjent i den norske FN-delegasjonen for å avtale lunsj. I samtalen kommer det fram at Treholt har kommet til byen, og Zjizjin spør om ikke også han kan bli med på lunsjen. Dermed er kontakten i gang på helt legal måte.

En trussel fra Zjizjin

Bare et par uker etter denne lunsjen, møtes Treholt og Zjizjin alene på restauranten Captains Table i Greenwich Village. Ifølge Treholt blir det ikke like hyggelig som på forrige lunsj.

«Zjizjin gjentok at de «hadde noe på siktede». Zjizjin spurte nøye om siktedes forhold til sin hustru, og om dette forholdet var like godt. Zjizjin var også veldig opptatt av Thorstein, siktedes sønn. Dersom siktede fortsatt viste samarbeidsvilje, ville det være til alles fordel».

Det Treholt beskriver til avhørerne er en utilslørt trussel fra KGBs side. Det er en tydelig henvisning til bildene fra orgien i Moskva, som Treholt har fortalt om tidligere.

De to fortsetter med å diskutere sikkerheten til Treholt. Zjizjin kommer i tillegg med en bestillingsliste på hvilke temaer han ønsker dokumenter om.

«Under dette første lunsjmøtet, der siktede og Zjizjin var alene, understreket siktede at han helst så at kontakten var direkte med Titov. Siktede kjente ikke Zjizjin, som for det siktede visste godt kunne være dobbeltagent.

Zjizjin gjorde det klart at siktede ikke hadde noe å frykte, dersom han opptrådte rimelig. Zjizjin understreket at han var særlig interessert i materiale vedrørende Afghanistan og Midtøsten. Notater vedrørende FN-avstemninger og vestlige holdninger var også av interesse».

Og Treholt forteller at han leverer ganske raskt. I månedsskiftet mai/juni 1980 treffer de to hverandre igjen, på restauranten i Sheraton-hotellet på 8. avenue.

«Ved denne anledning ga siktede Zjizjin en del notater gradert Fortrolig», står det i avhørsprotokollen.

«Fortrolig» er den laveste graderingen i den såkalte «beskyttelsesinstruksen» i Norge.

– En ren plage

Klokken har nå passert 2 på natten på det lille avhørsrommet på politihuset. De tre mennene tar en kort pause, spiser litt mat og drikker kaffe. De er langt fra ferdige.

Noen timer tidligere under avhøret har Treholt hatt besøk av forsvareren sin – Ulf Underland. Underland spør om det er riktig av Treholt å fortsette avhørene i den tilstanden han er i. Advokaten lurer på om han husker for godt om møter som ble avholdt for mange år siden. Men Treholt føler seg på høyden, og vil gjerne gjøre seg ferdig. Han føler at han er på parti med politiet nå.

«Jeg skal legge alle kort på bordet. Jeg skal forklare hva denne saken inneholder. Da vil de forstå at jeg ikke er noen spion», skriver han.

Det er fem timer siden Underland gikk. Mat og kaffe ryddes bort, og Treholt tar fatt på en siste økt.

Nå forteller han at han de neste to årene møter Zjizjin hver tredje-fjerde måned. De to har et system der de møtes i et bestemt rom i FN-bygningen, der Zjizjin gir Treholt en lapp med tid og sted for neste lunsjmøte.

«Ved enkelte av disse anledningene ga siktede Zjizjin meldinger som var gradert Fortrolig. Stort sett dreide dette seg om Afghanistan-situasjonen, Midtøsten og den generelle øst-vestsituasjonen».

Selv om dette er graderte dokumenter, mener Treholt at de ikke inneholder store hemmeligheter. Med noen få unntak avviker ikke innholdet fra det aviser som New York Times kunne skrive, hevder han.

Selve møtene har også blitt en ren plage, sier Treholt til avhørerne. Restaurantene som Zjizjin velger er ofte dårlige, og ligger så langt fra FN-bygningen at Treholt får dårlig tid når han skal tilbake.

– En snikende følelse

Fra det første avhøret benekter Treholt at han har fått penger for dokumentene han leverer. De pengene han får, er kun til å dekke reise og opphold når han møter Titov i Wien og Helsinki, sier han.

Avhøret kommer nå inn på det siste møtet med Titov som Treholt var på vei til da han ble arrestert på Fornebu flyplass. Han hevder nå at han hadde vært sterkt i tvil om han skulle gjennomføre.

«Egentlig hadde siktede en snikende forutanelse av at noe galt var fatt. Tilfeldigheter gjorde at siktede nådde Fornebu i tide. Pågripelsen like etter ankomst føltes akkurat i øyeblikket også som noe av en lettelse. Dette er en billig trøst», sier han.

Det nærmer seg slutten på det første maraton-avhøret, og Treholt avslutter med en helt personlig refleksjon:

«Siktede innser først nå det fulle alvor i den situasjon han er kommet opp i. Forholdet til siktedes nærmeste vil alltid følge med. Siktede har bidratt til å sette intetanende og forsvarsløse mennesker i en helt umulig situasjon.

Dette er enkelt for siktede å ta konsekvensen av. For siktedes nærmeste innebærer dette en annen avgrunn. Særlig har siktede vondt av gamle og lille Thorstein. (Faren og sønnen min kommentar.). De er begge en viktig del av siktede».

Før han føres inn på cellen, og døren låses, forteller Treholt at politiet vil finne graderte dokumenter i leiligheten hans – dokumenter som han på urettmessig vis har tatt med hjem fra Utenriksdepartementet. De hadde han tenkt å bruke i et bokprosjekt, sier han.

Disse dokumentene skal senere bli viktige for påtalemyndigheten. Mange av dem er høyt graderte. De inneholder hemmeligheter som kan sette Norges sikkerhet i fare hvis de er overlevert til KGB. I rettssaken skal mye dreie seg om dette: Hvilke dokumenter har Treholt faktisk gitt til Sovjetunionen?

«Siktede innser at det han har gjort har ubotelige skadevirkninger. Siktede er ikke i den situasjon at han har behov for medlidenhet den ene eller andre vei», sier Treholt.

Han hevder likevel at han aldri har gitt dokumenter til KGB som har vært til skade for Norges sikkerhet.

«Avhøret avsluttet 21. januar 1984 klokken 0345», er de siste ordene som blir skrevet den lange dagen.

Avhør nummer 2. Lørdag 21. januar 1984

God tur til Paris

Det er lørdag, og det er fremdeles ukjent for folk flest at politiet har arrestert det de mener er en storspion for KGB og Sovjetunionen. Arbeiderpartiet vaker rundt 40 prosent på meningsmålingene denne helgen. Makt i Arbeiderpartiet er det samme som makt i Norge.

I cellen sin på toppen av politihuset hviler en av partiets skinnende unge stjerner ut etter gårsdagens lange avhør. Dagens avhør begynner klokka 12, og skal bli en mye kortere affære.

De to avhørerne, politiavdelingssjefene Einar Brusletto og Arne Rustad, er klare i det improviserte avhørsrommet i åttende etasje. I dag skal de bare jobbe i et par timer. Temaet er reisen til Wien som Arne Treholt er på vei ut på da han blir pågrepet dagen før.

Treholt forteller at både tid og sted for dette møtet er avtalt sist han møtte KGB-agenten Gennadij Titov i august året før.

Han forklarer hvordan han lurer kona Kari til å tro at han skal en tur til Paris, mens han i virkeligheten bestiller billett til Wien. Kari er mistenksom, og lurer på om det er vanlig å forberede presseopplegg for statsbesøk i helgene. Det er det, hadde Treholt svart.

Den siste tiden har Treholt fungert som pressetalsmann i Utenriksdepartementet. Derfor har han hatt tilgang til en rekke graderte dokumenter. Treholt forteller at han ikke rekker å makulere disse dokumentene. Derfor stapper han dem ned i dokumentmappen sin, før han haster ned i resepsjonen i UD.

Der oppstår det problemer med en få tak i drosje.

«Siktedes forutanelse sa ham at noe var galt. I innskytelsen kunne siktede godt ha funnet på å ta drosjen hjem i stedet. Det ble annerledes».

I drosjen utover til Fornebu grubler Treholt over de graderte dokumentene han har i veska. Titov har, av sikkerhetsgrunner, vært streng på at han ikke må ta med slike dokumenter til de to møtene de nå har hvert år.

Likevel tenker han nå på om han skal gå gjennom dokumentene «med tanke på hva som eventuelt kunne overleveres til Titov».

Klokken er 14 når avhøret avsluttes denne lørdagen, etter bare to timer. Omtrent samtidig sender riksadvokaten ut pressemeldingen som umiddelbart ryster Norge. Arne Treholt er arrestert, siktet for spionasje for Sovjetunionen.

Tre kvarter senere bryter NRK radio det oppsatte programmet med en ekstrasending. På den tiden var det svært sjelden. Nå vet alle.

Avhør nummer 3. Søndag 22. januar 1984.

«Erkjenner seg straffskyldig»

Avhøret dagen etter blir enda kortere – men viktig nok.

Det eneste temaet er de graderte dokumentene som Arne Treholt hadde i vesken sin da han ble arrestert. Treholt bekrefter at han visste at minst to av dokumentene var graderte. Det var et dokument om Konferansen for nedrustning i Europa – forkortet KNE – og et dokument om daværende kronprinsesse Sonjas mulige besøk i Afrika.

«Når det gjaldt KNE-dokumentene, vil siktede ikke se bort fra at de etter gjennomlesing ville ha blitt vurdert interessante for eventuell overlevering til Titov», står det i avhørsreferatet.

Og enda viktigere er det neste avsnittet:

«Siktede erkjenner seg straffskyldig for å ha innlatt seg med representanter for den sovjetiske etterretningstjeneste KGB, og for å ha overlevert graderte dokumenter til disse».

Avhørsreferatet avsluttes med «Opplest og vedtatt:» og Treholts signatur.

Dermed er de første avhørene etter arrestasjonen ferdige. Treholt får nå et par dagers pause.

Men noen som ikke tar pause er norske medier. Gjennom helgen har NRK fått rå grunnen alene. Pressemeldingen kom for sent til at avisene fikk med nyheten i lørdagsavisene, og i 1984 er det ingen aviser som kommer ut på søndager.

Nå tar de igjen i fullt monn. På mandagen har VG alene 17 fulle nyhetssider om Treholt-saken. Avisene er godt informert om saken, men trykker også ganske ville spekulasjoner og overdrivelser. VG hevder for eksempel at Arne Treholt «kan ha hatt adgang til de fleste opplysninger av interesse på toppnivå i norsk politikk». Det er åpenbart ikke riktig.

Arbeiderbladet – som heter Dagsavisen i dag – har en interessant avsløring: Arne Treholt skal ha fått et barn i Tsjekkoslovakia på 1960-tallet. KGB skal ha brukt dette som et pressmiddel overfor Treholt. I 1984 lå Tsjekkoslovakia bak jernteppet, og det ville vært vanskelig for Treholt å besøke dette påståtte barnet, uten hjelp fra Sovjetunionen.

Avhør nummer 4. Mandag 23. januar

Alvorlige konsekvenser

Klokken er halv elleve på formiddagen, onsdag 25. januar når det fjerde avhøret av Arne Treholt begynner. I rettssaken kommer det fram at Arne Treholt fra dette avhøret og framover får diktere innholdet i referatene.

Avhørerne begynner med å stille spørsmål rundt Treholts nye jobb i FN, og hvilke forberedelser KGB gjør i den forbindelsen.

Treholt gjentar hvordan han blir kontaktet av KGB-agenten Leonid Makarov hjemme i Bølerbakken, mens han og Kari pakker og gjør seg klare til å flytte til New York. Treholt følger Makarov tilbake til bilen hans, som står parkert ved Ulsrud stasjon, 15–20 minutters gange unna Treholts bolig.

Makarov sier at Treholts gamle føringsoffiser Gennadij Titov vil møte ham i Helsinki. Denne gangen forteller Treholt at russeren er mer truende enn han fortalte om i det tidligere avhøret.

«Makarov fortalte at det var maktpåliggende for Titov å se siktede så snart som mulig. Siktede visste selv best hvorfor, ifølge Makarov.

Makarov tok fram en liten lapp der det sto skrevet «Restaurant Mestari Talli» samt en adresse som siktede nå ikke erindrer. Restauranten ligger i Helsinki. Dato og klokkeslett for et eventuelt møtetidspunkt sto også oppført.

Makarov etterlot ingen tvil hva angikk ønskeligheten av at siktede møtte frem. Siktede forsto det helt klart slik at det ville innebære alvorlige konsekvenser dersom siktede ikke fulgte opp».

Igjen må det være bildene fra den påståtte orgien i Moskva som Treholt sikter til når han snakker om «alvorlige konsekvenser». Før han kjører, gir Makarov ham en konvolutt med 1500 dollar som skal dekke reiseutgiftene til Helsinki.

Og Treholt gjør som Makarov sier. Ved den avtalte restauranten møter han Gennadij Titov.

«Titov hilste meget overstrømmende på siktede. Siktede hadde nærmest følelsen av at han i siktede så en god, gammel venn som han hadde truffet igjen etter lang tids fravær», står det i avhørsreferatet.

Treholt er på dette tidspunktet klar over at han møter en mann som er uønsket i Norge på grunn av ulovlig etterretningsvirksomhet.

Fordi de to nå bare kan møtes et par ganger i året, har Titov med seg den tidligere presseattacheen ved Sovjets ambassade i Oslo, Vladimir Zjizjin. Han skal nå være Treholts kontakt mens han jobber i New York.

Titov snakker også litt om Gunvor Galtung Haavik. Hun var KGB-spionen i Utenriksdepartementet som ble arrestert i 1977. Titov var en av dem som styrte henne da han var i Norge. Nå skryter han av Haavik, som leverte graderte dokumenter til KGB i nesten 30 år. Hun døde av hjertesvikt i Drammen fengsel etter at hun ble pågrepet av politiet.

«Siktede mener å erindre at Titov gjorde et særlig poeng ut av det forhold at frøken Haavik ikke hadde røpet noe. Siktede fikk nærmest inntrykk av at Titov mente at frøken Haavik hadde vært «lojal» til det siste. Siktede fikk følelsen av at Titov la stor vekt på dette».

Men det viktigste under møtet er å diskutere hvordan Treholt og Zjizjin skal jobbe sammen i New York.

«Titov la ikke skjul på at han etter hvert forutså at siktede skulle forsyne Zjizjin med informasjon/materiale. Dette var det imidlertid god tid for. Titov understreket at det ikke var noen grunn til å forsere kontakten.

Han la stor vekt på sikkerhetsrutiner og sa direkte, som et svar på et litt provoserende spørsmål fra siktede om hva som ville skje dersom siktede ble knepet, at Titov selv var ansvarlig for siktedes sikkerhet».

Den norske ambassaderåden og de to KGB-mennene spiser en hyggelig middag i Helsinki, og på slutten av møtet er de enige om samarbeidsformen framover.

Titov og Treholt skal møtes to ganger i året, i henholdsvis Wien og Helsinki. Av sikkerhetsgrunner skal ikke Treholt ta med dokumenter til disse møtene.

Zjizjin vil ta kontakt med Treholt når han er kommet i gang med arbeidet i den norske FN-delegasjonen. Deretter skal Zjizjin lage en konkret plan for hvordan møte-kontakten i New York skal legges opp.

Zjizjin vil også komme tilbake til hvilke emner og temaer han er interessert i materiale om.

Til slutt diskuterer de hvordan Treholt skal kompenseres for arbeidet.

«Titov lar det helt klart skinne gjennom at det ikke skulle stå på penger. Dette punktet hadde også blitt brakt opp i tidligere samtaler Titov hadde hatt med siktede i Oslo, og ble gjentatt nå».

Men Treholt sier at han avviser dette igjen – slik han har gjort siden det første avhøret. Unntaket er reisegodtgjørelse.

Så avsluttes møtet i Helsinki, og Treholt reiser videre til New York for å gjøre klart til at Kari og sønnen skal flytte etter.

Dagens avhør er også slutt, klokken er 1430.

Avhør nummer 6. Torsdag 26. januar 1984.

Siktede vil gjøre en god jobb

På cellen sin har ikke Treholt adgang til aviser eller nyhetssendinger. Det kommer lite informasjon fra politiet om hva som skjer i saken – og mediene er derfor fulle av spekulasjoner. Noen mener å vite at Treholt var en så viktig spion at Sovjetunionens mektige leder Jurij Andropov blir holdt løpende orientert om saken.

Mye av det som skrives nå er feil og overdrivelser – det er det lett å se med dagens briller.

Men det som foregår på avhørsrommet er spektakulært nok. I dag skal Treholt fortelle om kontakten med KGB i New York, og hvilke dokumenter og opplysninger han leverer til russerne.

Treholt starter med å si at det går nesten et år fra han begynner i jobben i slutten av januar 1979, til Zjizjin tar kontakt. I denne perioden har han likevel samlet sammen materiale som han tror kan være interessant for dem.

«For å unngå ytterligere ubehagelig press i den innledende fase av samarbeidet med Zjizjin, ville siktede ikke utelukke at han var innstilt på å vise at han kunne gjøre en «god jobb» ved å overlevere materiale som russerne ville finne av særlig interesse fra denne perioden», står det i avhøret.

Overvåkingspolitiet har funnet en bunke notater og graderte meldinger fra denne perioden i Treholts private papirer. Treholt antar at dette er dokumenter som han har spart for å gi til Zjizjin. Men fordi det tar så lang tid før KGB-mannen tar kontakt, har dokumentene blitt gamle og uaktuelle. De blir derfor aldri overlevert, sier han.

Etter å ha fortalt i detalj om hvordan graderte dokumenter blir håndtert i FN-delegasjonen, blir Treholt bedt om å gi en vurdering av hva slags opplysninger han gir til KGB mens han jobber i New York.

Han hevder at det meste av materialet han gir fra seg er gradert Fortrolig – den laveste graderingen. Han bruker skjønn, og plukker ut de dokumentene han tror Zjizjin ville være mest interessert i.

«Siktede hadde et visst behov for fornuftsmessig å begrunne sin egen ulovlige virksomhet. Dette avspeilte seg i utvalget av meldinger han overleverte. Dersom det for eksempel innkom meldinger som angikk de generelle øst-vestforbindelser og som siktede antok kunne være med å legge grunnlaget for større innsikt og mer fornuftig dialog mellom supermaktene i en spent internasjonal situasjon, prioriterte siktede dette».

Treholt gjentar også at han er nøye med ikke gi russerne materiale som han mener vil skade norske interesser.

Han mener også at han ikke gir russerne høyere graderte dokumenter, bortsett fra en melding om et økonomisk toppmøte i Mexico.

Men når han får tilgang til referater fra samtaler på statsminister- og utenriksministernivå, tar han av og til notater for hånd. Disse dokumentene kommer i spesielle mapper som ikke kan tas ut av kontoret. Notatene han tar, leverer han senere til Zjizjin, står det i avhørsreferatet.

Treholt lister opp atten slike samtalereferater – alle med framtredende stats- og utenriksministre. Han mener at han leverte syv-åtte av disse videre til KGB.

Til slutt i dagens avhør forteller Treholt om sikkerhetsrutinene som blir laget i forbindelse med at han skal møte Zjizjin og overlevere graderte dokumenter. Dette er noen av dem:

• Treholt må aldri ringe til Zjizjin på kontoret, og vise versa.
• Zjizjin skal operere som vanlig diplomat i FN, og ingen av kollegene hans ved Sovjets delegasjon vet at han har en dobbeltfunksjon som spion.
• De dagene de skal møtes, vil Zjizjin reise rundt i byen i flere timer med bil og T-bane for å riste av seg eventuelle forfølgere.
• Møtestedene skal ligge langt fra FN-bygningen, for at de skal unngå å bli sett av andre kolleger.
• Fotokopiering av dokumenter, der Treholt risikerer å bli overrasket av kolleger, må unngås.
• Når møtene er slutt, skal Treholt og Zjizjin forlate restauranten med fem minutters intervall.

Avhør 6. Fredag 27. januar 1984

Vil skjule reisene bedre

I dag er det en uke siden Arne Treholt ble arrestert i avgangstunnelen på Fornebu flyplass. Fremdeles er det kontakten med KGB i New York som opptar avhørerne. Denne dagen skal avhøret bare vare en drøy time.

Treholt forteller om det neste møtet han har med Vladimir Zjizjin. Det er mai 1980. Treholt sier han husker lite fra dette møtet – ikke engang på hvilken restaurant de møtes. Zjizjin forteller at Gennadij Titov vil møte ham igjen. Denne gangen skal møtet skje i Wien.

Nå har russerne innført enda en sikkerhetsrutine. Møtene med Titov skal legges slik at de passer med Treholts legale møteprogram. Treholt skal på et FN-møte i Sveits i juli, så da passer det med en avstikker til Wien.

Zjizjin gir Treholt en avlang papirlapp med en adresse: Nussdorferstrasse 40. Der skal han og Titov møtes utenfor en butikk som heter «Klima». Dette skal bli et slags fast møtested for de to.

Også denne gangen sier Treholt at han har med seg dokumenter til Zjizjin. Han lister opp fem dokumenter som han mener han kan ha overlevert – blant temaene er boikotten av OL i Moskva etter at Sovjet har invadert Afghanistan, og et dokument om amerikanernes mottiltak etter at ambassadepersonellet deres i Teheran har blitt tatt som gisler av Iran.

Etter at de to har avtalt et nytt møte om en måneds tid, er dette møtet over.

Avhør 7. Lørdag 28. januar 1984.

– Rekecocktailen kom opp igjen

Dagen etter fortsetter Treholt der han slapp – møtet i juni 1980 med Zjizjin.

Det første avsnittet i avhørsreferatet er et godt eksempel på Treholts helt eksepsjonelle hukommelse:

«Siktede møtte Zjizjin til avtalt tid 11.6.1980 klokken 1315.

Siktede husker bestemt at møtet fant sted denne dato da han om kvelden samme dag løp intervaller på stadion til St. Johns University på Long Island. Dette var en meget sjelden foreteelse, og siktede husker at han under intervalltreningen forbannet Zjizjin for hans valg av dårlige restauranter. Siktede fikk hele rekecocktailen opp igjen under treningen».

Hovedtema denne gangen er møtet Treholt skal ha med Titov om en måneds tid. Treholt bekrefter at han kommer, og Zjizjin gir ham nye sikkerhetsinstrukser:

«Zjizjin sa blant annet at siktede aldri måtte bruke drosje direkte til den oppgitte adressen. Det beste var om siktede dannet seg et bilde av hva som foregikk ved møtestedet i god tid før møtet skulle finne sted.

Dersom siktede fant at forholdene var spesielle og ga grunnlag for mistanke om at noe galt var fatt, måtte han umiddelbart trekke konsekvensen av dette, og avholde seg fra å møte fram».

Treholt forteller også at han overleverer «en del materiale» til Zjizjin. Han mener det kan ha vært dokumenter om syv forskjellige tema, blant annet om den kritiske situasjonen i Polen og OL-boikotten av Sovjetunionen.

Denne gangen gir Treholt også en detaljert beskrivelse av hvordan han overleverer dokumenter til Zjizjin:

«Siktede brakte som regel materialet til Zjizjin med seg i en stor konvolutt (A4-format), dersom det dreide seg om mye materiale. Siktede sørget da alltid for at dette var en «nøytral» konvolutt uten stempel eller påskrift.

Enkelte ganger – dersom det var snakk om å overlevere to til tre spredte notater – var notatene lagt inn i avisen «New York Times». Siktede kom til møtet med avisen tilforlatelig i hånden, slo seg ned ved restaurantbordet, og la avisen der på bordet.

Zjizjin var med et par unntak alltid på plass i restauranten når siktede kom. Under møtet lå avisen urørt på bordet. De gangene siktede hadde materialet i en konvolutt, ble konvolutten også lagt inn i en avis og overlevert på samme måte.

Nesten uten unntak forlot siktede restauranten først. Siktede antok at Zjizjin tok med seg avisen med innholdet når han forlot restauranten».

Treholt mener at han fikk reiseforskuddet for turen til Wien på dette møtet. Det var på 2000 dollar.

Kort tid etter kommer Treholt fram til møtet med Titov i Wien 4. juli 1980. Her gjør han som Zjizjin har sagt – og stopper drosjen et stykke fra selve møtestedet for å gå siste etappe til fots.

Treholt forteller at han ikke har med seg dokumenter til Titov. De to diskuterer hvordan samarbeidet med Zjizjin i New York fungerer, og Titov sier at han er godt fornøyd med dokumentene som Treholt har skaffet. Møtet varer i rundt tre timer, og Titov og Treholt avtaler å møtes om et års tid.

Avhør 8, søndag 29. januar 1984

Spesialoppdrag

I dag fortsetter Treholt å fortelle om KGB-kontakten mens han er ambassaderåd i Norges FN-delegasjon.

I møtet med Zjizjin i september 1980 innfører russeren enda flere nye sikkerhetstiltak for å beskytte Treholt. Antallet lunsjmøter skal nå reduseres fra hver måned til hver andre-tredje måned. Imellom disse lunsjmøtene skal de to møtes inne i FN-bygningen minst en gang.

Disse møtene skal foregå på såkalte leserom, som det finnes mange av i bygget.

«Der skulle siktede slå seg ned ved lesebordet nær Zjizjin. Det siktede eventuelt hadde medbrakt av materiale, skulle tas fram og tilforlatelig plasseres på bordet slik at Zjizjin lett kunne overta dette.

Under slike møter kom gjerne siktede med materialet innlagt i dagsorden, journal, for dagens møter i FN. Når materialet ble lagt på bordet, ble gjerne siktede sittende en fem minutters tid før han forlot rommet. Zjizjin gikk som regel fem-ti minutter senere».

I dette møtet kommer Zjizjin også med en spesialbestilling. Sovjetunionens utenriksminister Andrej Gromyko skal besøke FN. Da skal han ha uformelle samtaler med utenriksministrene fra flere forskjellige land. Zjizjin vil gjerne ha graderte meldinger som kan være av interesse for Gromyko.

«Graderte meldinger, selv om disse var av klart tidsbegrenset informativ art, må i den foreliggende situasjon antas å ha vært av interesse for Gromyko da de ga et visst innblikk i vestlig tankegang på et tidspunkt da det ikke fantes så mange åpne informasjonskanaler», sier Treholt i avhøret.

Treholt lager som vanlig en liste over temaer der han tror han kan ha overlevert dokumenter. Blant dem var situasjonen i Afghanistan, valg av ny generalsekretær i FN og situasjonen i Polen.

Treholt forteller også om det neste lunsjmøtet med Zjizjin, som skjer i oktober 1980. Her hinter, ifølge Treholt, igjen russeren om at KGB har noe på ham.

«Ved passende anledninger kom Zjizjin med hentydninger som siktede ikke kunne tolke annerledes enn «vennlige» påminnelser om at det «nok var best at samarbeidet gikk sin gang».

Under dette møtet får russeren et begrenset antall dokumenter. Det samme får han på et treffmøte i FN-bygningen i november.

Treholt sier at han nå skal forsøke å bryte kontakten med KGB. Det faller mildt sagt ikke i god jord.

FORTSETT Å LESE I DEL 3:

• KGB truer Treholts familie