Søppelsmuglerne

Gamle biler forsvinner ukentlig fra norske gater. GPS-sporing avdekket en skjult millionindustri med søppeltyveri, drapstrusler og konsekvenser på den andre siden av jorda.

Senvinter 2018

Det høljer ned i Bergen. Et par avregistrerte biler står parkert i et boligstrøk. To menn fyller bilene med pc-skjermer, ledninger og annen elektronikk. Alt står ute i regnet før de lempes skjødesløst inn i bilene.

Få dager senere er bilene fylt til randen av gammel elektronikk. To av bilene har blitt dekket med papp fra innsiden for å hindre innsyn. Et par dager senere forsvinner bilene sporløst.

Så er det plutselig nye gamle biler på plass. Bilskilter tas av og bilene fylles, denne gangen med flatskjermer, harddisker og printere. Så forsvinner de også. Og slik gjentas det.

Naboer i området har spurt hva som foregår, men har fått klar beskjed om å ligge unna.

En rød bil uten skilt står parkert i et boligstrøk
En hvit bil er fullstappet med tekstiler og gammel elektronikk
Gamle riskokere og annet avfall i førersetet på en avskiltet bil
Bildekk, PC-skjerm, høytaler og annet avfall ligger henslengt i passasjersetet på en bil
Koketopper, ledninger, høytalere og annet avfall er stappet inn i en bil
En sølv varebil med teip på vinduene

Plyndring på høylys dag

Høst 2018

Ved returmottaket til Elkjøp ved Lagunen i Bergen, er det høy aktivitet. Her kan folk returnere produkter som gamle vaskemaskiner og batterier. Men ikke alle er her for å levere.

En mann tar en motorsag, ser seg kjapt over skulderen, og forsvinner. Så kommer en til, og henter en kokeplate. En bil stanser. To menn kommer ut og bærer med seg en vaskemaskin. Det er gjort i løpet av sekunder.

To andre menn klatrer mellom avfallet og henger over kurvene med småelektriske produkter. De diskuterer seg imellom. En tredje person kommer til. De ser skeptisk på hverandre. Nå plukker de fort. Nykommeren har tatt en gammel radio, og de småkrangler om hvem som egentlig har rett til den. Det er konkurranse på markedet.

I løpet av en time går seks personer frem og tilbake og forsyner seg grovt av elavfallet.

Ingen ansatte griper inn.

Mann stjeler fra el-returmottak

Elkjøp har ikke tall på hvor mye som stjeles fra returmottakene deres.

Foto: Anette Berentsen / NRK

Drapstruet over en vaskemaskin

Det er ikke uvanlig at folk bryter opp låser og konteinere i jakt på ødelagte el-produkter ved norske returmottak.

– Vi har ansatte som er blitt truet med kniv og glasskår når de har prøvd å stanse tyvene, forteller Madeleine Schøyen Bergly, kommunikasjonssjef i Elkjøp.

Etter en rekke alvorlige henvendelser det siste halvannet året, har de ansatte har fått beskjed om å ikke gripe inn av hensyn til egen sikkerhet.

Det er helt uforståelig for oss at noen er villig til å drapstrue et annet menneske over en ødelagt vaskemaskin.

Madeleine Schøyen Bergly, kommunikasjonssjef i Elkjøp

Elkjøp har ikke tall på hvor mye som stjeles fra returmottakene deres.

Hvert år forsvinner mellom 4000 og 10.000 tonn elektronisk avfall fra norsk forhandlere, viser en rapport fra Miljødirektoratet.

Nordmenn kaster mest elektronisk og elektrisk avfall per innbygger, nesten det dobbelte av snittet i hele EU. Men en fjerdedel av det vi kaster, forsvinner sporløst.

Hvor blir det av?

På sporet av noe

August 2018

Det er en mørk høstnatt i Bergen. Foran oss står en grønn Toyota Hiace parkert. Inni kan vi skimte gammel elektronikk. Det er stille i gatene, men vi er redde for å bli oppdaget.

– Skal vi bare gjøre det?

En holder vakt, mens to av oss legger oss på bakken og ruller inn under varebilen. I lyset fra en lommelykt finner vi en god plassering for sporingsenheten.

«Klank»

Magneten smekker seg hardt til stålet under bilen.

Sporingsenheten skal sende oss oppdateringer av bilens bevegelser på et kart. Sensoren er ømfintlig nok til at den også forteller oss dersom noen åpner dørene underveis.

Få dager senere tikker det inn en melding på GPS-sporingsappen.

«Bil i bevegelse»

Den grønne bilen står på en tilhenger, avskiltet, sammen med andre biler.

Turen går til Bergen havn, og om bord i danskebåten.

Så finner vi bilen igjen på kaien i Stavanger. På kaiområdet er en rekke parkeringsplasser, med flere lignende biler, blant annet to Hiacer, uten skilt, fulle med ting. Her er bilen i ti dager.

Så skjer det endelig noe. Bilen fraktes om bord i danskebåten igjen, og vi får signal når den kjører av i Hirtshals.

Turen går videre, gjennom Danmark, inn i Tyskland til Hamburg havn. Ingen åpner dørene for å sjekk innholdet underveis.

En drøy måned etter at vi festet sporing kjører bilen om bord i båten Grande Dakar. Til sjøs mister vi signalet. Vi håper vi får kontakt når den kjører av igjen.

Dypdykk i tall

Parallelt med GPS-tracking av den grønne bilen, begynner et møysommelig arbeid for å finne flere biler og ikke minst eiere.

Fra Statens vegvesen får vi en oversikt over alle som har eid og avregistrert mer enn fem biler i Norge de siste ti årene. Lista er over 140.000 linjer.

Vi luker ut alle biler som ble vraket, solgt videre eller som eies av bilentusiaster. Videre leter vi opp adresser, firma og bindinger mellom de som er på listen, og dette kontrolleres igjen mot skattelistene.

Etter flere måneders arbeid, sitter vi igjen med en liste over de mest aktive aktørene, hvor noen av dem på papiret eier over flere hundretalls biler hver.

Ti mest aktive aktørene

Ti mest aktive eksportører

Område

Antall biler

Person 1

Oslo

1172

Person 2

Akershus

1096

Person 3

Oslo

1041

Person 4

Akershus

561

Person 5

Hordaland

523

Person 6

Vestfold

291

Person 7

Akershus

242

Person 8

Oslo

237

Person 9

Telemark

222

Person 10

Oslo

210

Sporinger i øst og vest

En mann står ved en hvit Toyota Hiace i en av Bergens gater. Bilen har et klistremerke av en liten elg på døren.

I hånden har mannen et nøste med ledninger. Når døren glir opp, ser han litt oppgitt ut. Bilen er allerede smekkfull av ting, i all hovedsak elektronikk. Han dytter inn ledningene, før han sliter lenge med å få igjen døren. Så går han sin vei.

Det er midt på dagen, på offentlig vei, men dette er vår ene sjanse. Venter vi til kvelden, så kan elg-bilen være borte. Vi skynder oss bort og kryper under bilen.

«Klank»

I løpet av fire måneder fester vi sporingsenheter på ni biler i Bergen, Oslo, Stavanger og Haugesund. Reporter Kjersti Knudssøn blir god til å krype under varebiler.

Og snart vibrerer det kontinuerlig fra sporingsappen på mobilen.

GPS-tracking Brennpunkt

Mange av bilene vi har sporet, følger samme rute som den grønne bilen ut av Norge. Ingen av bilene blir åpnet eller kontrollert på veien.

Kart over bilenes reiserute - Søppelsmuglerne

En etter en fraktes bilene vi tracker til havna i Hamburg. Og her blir de fleste stående i flere døgn.

Havna i Hamburg

Humbug i Hamburg

Januar 2019

En sen kveldsstund dukker det opp billys i en dunkel havnegate i Hamburg. Det er hustrig og regn i luften. Jevnlig kommer smell fra lastebiler som dundrer over brosteinene. Svært mange har tilhengere fulle av biler, med tildekkede vinduer.

To biler med hengere passerer. På lasteplanet blant en rekke norske biler, står det en velkjent hvit Toyota Hiace. Bilen har et klistremerke av en liten elg på døren.

Utenfor bommen til kaien korker det seg med sjåfører som venter på klarering.

Inne på kaiområdet står norske, svenske, danske og tyske biler side om side, klar til videretransport med skip som tilhører rederiet Grimaldi.

Bilene er gjennomgående gamle. Noen er forseglet med byggeskum mens andre er dekket av papp innvendig for å hindre at noen ser inn.

Mange av bilene ser ikke ut til å være kjørbare og må skubbes rundt av andre kjøretøy. NRK får ikke bekreftet om disse bilene fraktes videre eller om de blir sendt tilbake til eksportøren.

Rederiet: – Ikke vårt ansvar

Neste morgen står vi i toppetasjen hos Grimaldi. Rederiet har 24 skip, spesialbygget for transport av containere og biler til Afrika. Hver uke legger tre skip ut på ruter som tar dem fra Europa til alle afrikanske land fra Senegal til Angola. Hvert skip tar 2500 biler og 800 containere.

Operasjonsleder Stefan Schneider mener bilfrakten er viktig for afrikanske land, og viser til at det er mulig å reparere biler som har mangler og defekter.

– Tilstanden på bilene varierer en del, men regelen er at de skal være i god nok stand til å kjøres om bord. Det er allerede strenge regler for kontroller. Bilene skal ikke inneholde elektrisk eller elektronisk avfall, sier Schneider.

Dirk Peters, sjef for Hamburg-kontoret er også tydelig på hva de mener er deres ansvar.

Vi er ikke ansvarlig for hva som er inne i bilene eller containerne. Vi har bare ansvar for bilene.

Dirk Peters, sjef for Hamburg-kontoret til Grimaldi
Dirk Peters Grimaldi

Dirk Peters sier det er opp til tollmyndighetene i landet til å kontrollere innholdet i lasten.

Foto: Anette Beretsen / NRK

To måneder etter møtet vårt vil Grimaldi selv erfare problemer på grunn av lasten.

En illegal industri

– Det du ser, det er illegal transport av avfall.

Ordene kommer fra Rüdiger Kühr, forsker tilknyttet FN og ekspert på elavfall.

Vi sitter i en bil som humper over brosteinene i Billstrasse i Hamburg. Han peker på en gruppe mennesker som plasserer brukte elektroniske varer i en container langs veien. Containerne skal om bord på skip som skal til afrikanske land.

– De tingene kommer aldri frem i brukbar stand. Det er jo ingen emballasje, sier Kühr.

Mange av varene kommer fra bruktbutikker i Tyskland, men det kommer også en strøm med varer fra Skandinavia.

Rüdiger Kühr

Kühr er bekymret for at dette fyrer opp under en økende og ulovlig avfallsindustri.

Foto: Anette Berentsen / NRK

– Myndighetene vet om dette, men lite skjer. De skal egentlig kontrollere og teste at produktene virker før eksport, men dette blir gjort i liten grad, sier Kühr.

Tollmyndighetene i Hamburg vil ikke fortelle om kontrollrutinene sine til NRK.

Bakgårdene i den flere kilometer lange gata er fulle av mer eller mindre slitne kjøleskap, vaskemaskiner, frysere og brukt elektronikk, svært mye oppbevart ute, uten beskyttelse.

– Ender disse produktene i land uten mottaksanlegg, så er de til stor skade for mennesker og miljø, forklarer Kühr.

Samtidig får vi beskjed på mobilen om at elg-bilen som vi sist så ved havnen i Hamburg, har blitt fraktet om bord i et stort Grimaldi-skip på vei mot det afrikanske kontinentet.

Et etterlengtet pip

Det vibrerer nok en gang i mobilen. Det er signal fra den grønne bilen som vi festet den første sporingen på en mørk høstnatt i Bergen.

Vi har ikke hørt noe siden bilen forlot Hamburg og nå forteller appen at bilen er på et marked i Lagos, Nigeria.

Frilansfotograf Dan Ikpoi får i oppdrag å finne bilen.

– Dette er ikke et veldig hyggelig sted, sier han på telefon fra markedet i Lagos.

På markedet er det mange «areaboys». Unge menn som jobber som uformelle vakter, og som man ikke vil komme på kant med.

Ikpoi får kartposisjonen til stedet hvor bilen skal befinne seg. Minuttene går, og blir til over en halv time. Så ringer telefonen.

– Fant den!

Ikpoi er kontrollert begeistret. Han har funnet ut at bilen er til salgs for 7000 dollar, noe som tilsvarer 64 000 norske kroner.

Han har også tatt noen bilder i smug. Men situasjonen har blitt ubehagelig fordi Ikpoi spurte eieren av bilen om å få filme og gjøre et intervju.

Vi blir enige om at han skal gå derfra. For hans sikkerhets skyld.

«Mayday, mayday»

11. mars 2019 sender Grimaldiskipet Grande America ut en nødmelding. Det har brutt ut brann i en container, den sprer seg og kommer helt ut av kontroll.

Britiske Royal Navy berger mannskapet, mens den franske marinen prøver å slukke brannen. Men det nytter ikke.

12 mars, på ettermiddagen synker skipet som var på vei fra Europa til Vest-Afrika, med 2500 biler og nær 400 containere.

Ulykken granskes fremdeles av den italienske og franske havarikommisjonen. Grimaldi sier i en pressemelding at de ikke har grunn til å tro at lasten var feildeklarert.

Brannen om bord Grande America var den fjerde i et containerskip/roroskip på bare tre måneder.

Assurandør for skipet er bergenske Norwegian Hull Club. Aage Solberg, havaridirektør i Norwegian Hull Club, sier at det har vært en markant økning i branner om bord i container/roro-skip de siste to årene.

– Fellesnevneren for de brannene vi har sett de siste to årene er at brannene har startet i lasten, sier Solberg.

Men problemene er ikke over for rederiet Grimaldi.

I mai begynner det å brenne på ny. Denne gangen i skipet Grande Europa. Brannen starter i to biler, og mannskapet må evakueres utenfor Mallorca. Denne gang blir brannen slukket i tide, og skipet slepes til kai i Spania.

Saken etterforskes fremdeles. Tre av mannskapet er siktet for ildspåsettelse.

Nå ønsker rederiet at det innføres et internasjonalt forbud mot å fylle biler med brukte produkter. I en pressemelding ber de om bedre regler for kontroll av containere.

En elg i Nigeria

I Nigeria rykker Ikpoi ut nok en gang. Sporingsappen viser at også elg-bilen har kommet i land.

Den hvite Toyota Hiacen står nå på et marked i Lagos. Til salgs for 48 000 kroner.

– Det er vanlig pris. Hiace-bilene står svært høyt i kurs i Nigeria, forteller Ikpoi.

Vi ringer mannen som opprinnelig eide bilen i Norge.

– Elgen, ja, det er min bil, sier han. Han ler når han får se bilder av bilen som har havnet i Nigeria.

– De må være veldig dårlige sjåfører, for så bulkete var den ikke da jeg solgte den, ler han.

Elg-bilen solgte han for 10 000. Han fikk kontant betaling. Nå er den til salgs for nesten fem ganger denne prisen.

På samme marked finner vi to andre biler fra Norge. Sendt ut av samme mann som kjøpte elg-bilen. Hver av bilene er til salgs for 48 000 kr. Bilene ble solgt i Norge for 8000 og 10 000 kroner.

Laster kart, vennligst vent...

Store summer

NRK har sporet til sammen ni biler fra Norge. Tre biler har endt opp på markeder i Nigeria og to i Gambia. De fire andre ble stående så lenge på havna i Hamburg at batteriet gikk tomt et sted mellom Hamburg og endelig destinasjon. Felles for alle bilene var at de ikke ble kontrollerte på vei fra Norge til Tyskland.

Snittet av prisen på bilene vi har fulgt ut av landet er 12 000 kroner. Speditører på både vest og østlandet forteller at frakt til Vest-Afrika er 9000 kroner. Minimums salgspris vi har funnet i Vest-Afrika er fire ganger innkjøpspris, altså 48 000.

Med dette regnestykket blir den mulige fortjenesten svært stor for enkelte aktører.

Den største aktøren kan ha tjent 31 millioner. Mannen fra Oslo-området kan ha sendt ut så mange som 1172 biler. De neste på listen kan ha tjent 28 millioner. De større aktørene på Vestlandet kan ha tjent mellom 5 og 14 millioner.

Vi har kontaktet personer som har sendt ut bilene. De vil ikke intervjues, men sier de anser virksomheten som mer eller mindre lovlig, for de blir ikke stanset.

Søppel til salgs

På markedet i Lagos er også innholdet som var i bilene til salgs. Blant dem brukte kjøleskap og frysere. Begge på listen over produkter som er forbudt å importere til Nigeria, fordi produktene sluker strøm og inneholder miljøgifter.

Ved havnen i Lagos kontrollerte man hva som faktisk kom inn til landet i løpet av et år, og de testet også om produktene faktisk virket.

En fjerdedel av det som kom inn, 15 000 tonn, var elavfall som aldri skulle fått forlate Europa. Studien viste seg også at 70 prosent av avfallet kom i stappfulle biler, og ikke i containere, som tidligere antatt.

Store mengder av dette avfallet som ikke blir solgt på markedene, ender opp på uregulerte søppelfyllinger slik som på Agbogbloshie i Ghana.

Når alt liv dør

Agbogbloshie, Ghana

Svart, tykk, giftig røyk velter utover et stort område, før den stiger til værs og langsomt løses opp.

Søppeldynga i Ghana

Midt i røyken står unge gutter, med jernstenger. De løfter på nøster av ledninger, dreier dem rundt, mater flammene med plast og isolasjonsmateriale

Mohammed Awal på søppeldynga i Ghana

Langsomt kommer det verdifulle kobberet til syne. For ett kilo får de 40 kroner.

Brann på søppeldynga i Ghana

Ingen har maske, ingen har hansker. Vi jobber hele dagen. Vi vet arbeidet vil gjøre oss syke, men vi har ikke noe valg.

Mohammed Awal
Mohammed Awal jobber på skrap-plassen Agbogbloshie, j Accr

4000 mennesker jobber her, og 100 000 bor i slummen like ved. De fleste er migranter fra nord i Ghana.

Agbigbloshie, Ghana

Sykepleier Akuaku Ezekiel Tetteh jobber ved lokalsykehuset.

– Folk kommer daglig med lungebetennelse, bronkitt og brannsår. De unge kommer til å bli alvorlig syke i fremtiden, sier han.

Sykepleier Akuaku Ezekiel Tetteh i Ghana

I luften er det målt bly, 7 ganger over anbefalt grense i Norge. I aske og jordsmonn er det ekstreme verdier av kobber, bly, tinn og zink. I tillegg til arsen og kvikksølv.

Det er også urovekkende høye nivåer av kreftfremkallende flammehemmende stoffer og ulike dioksiner.

Agbogbloshie, Ghana

Millioner av tonn blir aldri borte

Mellom høye tårn av pc-konsoller, stabler med gamle tv-apparat, dekk og bilvrak møter vi Mohammed Aminu. Han har jobbet her i 19 år.

– Jeg begynte med å samle inn avfall fra markedene og husholdningene i Accra. Etter hvert begynte jeg med demontering.

Mohammed Aminu i Ghana

– Jeg forsøker å endre på måten vi jobber på. Det vil berge liv, sier Mohammed Aminu

Foto: Anette Berentsen / NRK

Han har nå bygget seg opp, og har en liten bedrift, og flere unge gutter jobber for ham.

I bakgrunnen er en av guttene i ferd med å demontere et gammelt tv-apparat. Han slår løs med en slegge. Aminu griper inn. Han samler noen unge gutter rundt seg, og viser hvordan de kan demontere mer skånsomt.

– Hvis vi lager et lite hull, så vil ikke skjermen implodere, forklarer han.

Glasset i det gamle tv apparatet inneholder bly. Det må ikke spres, men samtidig jakter de på verdifulle metaller.

Aminu sin metode er skånsom, men langsom. Også her er tid penger. Kobber, aluminium, messing og kretskort med gull blir solgt til oppkjøpere fra Dubai og Kina. Jo mer de henter ut, desto mer tjener de.

Derfor er bakken teppelagt med glass og metallbiter. Og emballasje og deler uten verdi ligger i enorme avfallshauger.

Den viktigste jobben

Agbogbloshie var et grønt rekreasjonsområde frem til 1980-tallet. En levende elv, med fisk slynget seg gjennom et frodig landskap. Men så kom den digitale revolusjonen, med økende import av brukt, delvis utslitt og ødelagt elektronikk.

Skraphandlerne slo seg ned, og Agbogbloshie ble etter hvert landets mottak for elavfall.

I dag er Agbogbloshie en miljøkatastrofe.

Forurensingen sprer seg til matmarkeder og fisk. I tillegg er vannkilder forurenset og grunnvannet truet, forteller Carl Osei fra helsemyndighetene i Ghana.

Nylig ble det gjort målinger av dioksiner i egg i Agbogbloshie. Resultatene er de høyeste nivåene noen gang målt, 200 ganger over anbefalt dose i Europa.

Osei mener myndighetene nå må gripe inn, men han er opptatt av at man ikke tar levebrødet fra dem som jobber der.

Han får støtte fra professor Martin Oteng Ababio.

– Jobben de gjør, er avgjørende for landet. De samler inn brukte dekk, kasserte kjøleskap og frysere, som ellers bare ville blitt stående på gaten. I regntiden fylles de med vann og blir klekkeri for malariamygg.

– Sånn sett hindrer folkene i Agbogbloshie spredning av malaria ved at de samler inn avfall. Og det er til og med gratis for myndighetene, sier Ababio.

Ababio mener det er på høy tid myndighetene anerkjenner arbeidet de gjør, regulerer området, slik at gjenvinning av metaller kan foregå på en sunnere og mer miljøvennlig måte.

– Afrika er ikke en dumpingplass

Henry Okine sitter på muren, utenfor porten til kaianlegget. Han jobber for miljøorganisasjonen PENAf, som arbeider for bedre kontroll og samarbeid mellom afrikanske havner. Han har også skrevet masteroppgave om EE-avfall.

– Det er sant at vi ikke har råd til å kjøpe ny elektronikk, eller nye kjøleskap, men det betyr ikke at det er fritt fram for Europa å sende oss avfall.

Okine snakker engasjert, med en klar og tydelig stemme. Miljø har alltid vært viktig for ham.

Henry Okine

Ved havnen her gjør de sitt beste, men de klarer ikke alt, forteller Okine.

Foto: Anette Berentsen / NRK

– Vi har fått en egen lov om EE-avfall. Containere med elektriske og elektroniske produkter er regnet som høyrisiko, og skal kontrolleres. Men mengden som kommer inn er for stor, sier Okine.

Han peker mot selve havneområdet. Det er tårn med containere.

– Det er på tide at Europa også gjør sin del av jobben, altså utfører kontroller av det som sendes ut. Funksjonalitetstester er et godt verktøy, forteller han.

– Disse mengdene av delvis ødelagte og gamle produkter hjelper ikke Afrika. Slik det er nå, så er vi en dumpingplass for avfall. Det er ikke rett, sier Okine.

Søppel og håp

I Agbogbloshie er det blitt kveld. Arbeidstiden er regulert. Før mørket pakkes alt ned. Innimellom går menn med små vesker. De kjøper opp kretskortene som inneholder gull.

Det brer seg matlukt, og barna kommer innom på vei hjem fra skolen.

Mohammed Aminu ser tenksomt utover området. Stedet gir håp til hele hans slekt.

– Ja, folk blir syke her, men jeg har ikke noe valg, forteller Aminu.

Pengene han tjener har han brukt til å sende en bror på universitetet og en annen bror til Tyrkia, for å prøvespille for et fotballag.

– I tillegg forsørger jeg mine foreldre, mine søstre og deres familier, og min egen familie, med to barn. De er alle avhengige av meg, sier Amniu.

Håpet er at de alle skal lykkes, slik at de en gang kan ta vare på ham. For Aminu er krystallklar på én ting.

– Mine barn skal aldri jobbe her.

I sidegater i norske byer står gamle biler og fylles med elektronikk. Så forsvinner de. I over et år sporer Brennpunkt bilene, og avdekker en omfattende skjult millionindustri. Det handler om tyveri, trusler og smugling over landegrenser. Og et annet sted bærer noen miljøkonsekvensene.

I sidegater i norske byer står gamle biler og fylles med elektronikk. Så forsvinner de. I over et år sporer Brennpunkt bilene, og avdekker en omfattende skjult millionindustri. Det handler om tyveri, trusler og smugling over landegrenser. Og et annet sted bærer noen miljøkonsekvensene.