– Jeg kommer til å dø her!

Juni 2016:

– Jeg vil ikke være som de andre her. Jeg vil lære å lese og skrive. Jeg vil skrive pent, sier Lidia.

Hun er annerledes enn venninnene og de andre jentene i landsbyen. De er allerede gift, og har barn. Men det vil ikke Lidia.

– Jeg vil gjøre noe med livet mitt. Jeg vil bli noe, sier hun og smiler.

Hun får støtte fra foreldrene. Moren er en sterk dame på 44 år. Hun heter Vaska og er senete etter år med hardt sesongarbeid på markene og i skogen.

– Jeg kan ikke lese og skrive, sier hun og trekker på skuldrene.

Både hun og faren ønsker at Lidia skal fortsette på skolen, slik at hun kan få utdannelse og lønnet arbeid.

• Se Brennpunkt: Jenter til salgs
• Se Brennpunkt: Lykkelandet

Vil ikke selge Lidia

– Jeg har fått tilbud om å selge henne som brud fire ganger, forteller Todor, far til Lidia.

Men han sier nei.

– Hun skal gifte seg av egen fri vilje, av kjærlighet.

Han forteller at alle jentene i landsbyen er solgt. Ekteskapene er inngått uten papirer. Det er helt vanlig her.

Familien tar oss med oppover den støvete veien i landsbyen. Utenfor ett av husene er det pyntet over portalen, i bakgården er det fest.

– De feirer fremdeles, sier mor til Lidia.

Hun forteller at en av hennes slektninger giftet seg dagen før, og at bruden var ung.

Kontrollert av en lånehai

Familien til Lidia er helt avhengig av den lokale butikkeieren. Det er også de andre landsbyboerne.

– Vi jobber på markene og i skogen om sommeren. Men når vinteren kommer, er det ikke arbeid. Vi kan gå sultne én eller to dager, men så må vi til ham og handle på kreditt, forteller Lidia.

– Livet vårt her er slik. Om sommeren arbeider vi for å betale ned gjeld, om vinteren opparbeider vi ny gjeld i butikken, sier Vaska.

Hun er redd for butikkeieren, for han truer når de ikke kan betale.

– Mange reiser til andre land for å jobbe, for å betale ned gjeld. Andre prostituerer seg, forteller hun.

Brennpunkt har oppsøkt butikkeieren. Han bekrefter det Vaska og Lidia forteller. Han lar dem handle på kreditt, og sier at han ofte må bli sint for å få dem til å betale.

Han bekrefter at mange reiser ut for å tjene til å betale ned gjelden. Men han sier han ikke har noe valg. Han gjør dette for å hjelpe dem gjennom vinteren, og han må jo også drive butikken.

Les også:

• Der guttene vil bli hallik – og jentene blir solgt
• – Forstår ikke at menn kjøper sex av mindreårige
• Sex, dop og tiggerkopp

Muligheten

Familien til Lidia er heldige. De er med i et prosjekt, drevet av organisasjonen Initiative for Social Empowerment. Familien har fått en åkerlapp der de skal dyrke og tørke urter. Disse blir igjen solgt i butikker.

Målet er at de skal klare å bli uavhengige, og tjene sine egne penger. Prosjektleder Renne Traicova følger opp familien, og har spesielt omsorg for Lidia.

– Første gang jeg var her, var det bryllup med en 13–14 år gammel brud. De kom ut og viste fram blodet på lakenet. I realiteten ble jenten voldtatt. Da tok Lidia meg i hånden og sa: «hvis du ikke satser på oss, blir dette min skjebne», forteller Traicova.

Mannen på nettet

Men når NRK er hos familien, er alle litt bekymret. Lidia har nettopp truffet en mann på Facebook, og er forelsket.

– Vi må sjekke ham, sier Renne Traicova til Todor.

Far er enig. Han har ikke møtt denne kjæresten.

Lidia drømmer om å gifte seg med ham, men understreker at det ikke skal stoppe henne fra å gå på skolen.

– Jeg vil ikke skuffe min mor og min far, og jeg vil ikke skuffe deg, sier hun til Traicova.

I en sofa utenfor huset snakker de to sammen. Renne Traicova forklarer Lidia at ikke alle hun treffer på nettet snakker sant, og at mange ender med å bli trafikkert.

Men Lidia er forelsket, og avslutter samtalen med at han har snakket om å vise henne andre land, som Nederland eller Italia.

– Han har vist meg fine bilder, sier Lidia og smiler.

September 2016:
I løpet av sommeren gifter Lidia seg. Mannen er i begynnelsen av 20-årene. Sammen flytter de til byen Pleven. Hun tilhører nå hans familie. Men på sensommeren får Renne Traicova flere meldinger, der Lidia sier hun angrer.

En septemberdag møter vi Lidia igjen. Hun kommer hånd i hånd med mannen sin i en park i sentrum av Pleven. Hun vil vise bilder fra bryllupet, men mannen tatt fra henne telefonen, så hun må låne vår.

Hun viser bilder fra bryllupsfesten som hun har på sin Facebook-side, og forklarer. Mannen kjøpte to fine kjoler til henne. Men festen har kostet.

– I morgen må vi reise klokken 05.00. Vi har fått jobb med innhøsting. Vi må ha penger, forklarer Lidia.

Etter at hun giftet seg har livet stort sett handlet om å hjelpe svigermor. Hun har ikke vært på skolen siden hun kom hit. Når vi spør om det blir Lidia irritert.

– Jeg har jo sagt det, jeg kan ikke gå så ofte på skolen som før. Jeg har ikke råd til reisen.

En dramatisk vending

November 2016:
Noen måneder seinere får vi dramatiske opplysninger om hva som har hendt med Lidia. Vi får vite at hun har ringt til Renne Traicova og at hun ikke vet hvor hun befinner seg. Samtalen er tatt opp, og vi får den avspilt:

«Hva ser du rundt deg? Hvor er du? Hvor bor du?» spør Renne Traicova.

«Her er bare en vei, forteller jeg deg. Det er noen hus, vi er i en landsby. Vi kan ikke reise hjem, jeg kommer til å dø her, kommer til å bli gal her», svarer Lidia.

Lidia har ingen telefon, men låner av de andre i gruppen hun er med. Noen i mannens familie har gjennom bakmenn organisert en tur til Italia for å plukke neper.

Men ingenting er som det skal være. På telefon forteller Lidia at de jobber fra tidlig morgen til midnatt. Lønnen er rundt 200 kroner dagen.

Ved ankomst hadde de opparbeidet 3000 kroner i gjeld for reisen. I tillegg skal de betale for kost og losji. Lidia er redd, og vet ikke hvor hun er.

Gravid og redd

Gjennom nye samtaler med Renne Traicova kommer det informasjon som gjør det mulig å spore henne. Men det er også telefoner som viser at det haster.

«Det var en mann, han ville ha sex med meg. Han klorte meg på halsen, men jeg kom meg vekk», forteller Lidia i telefonopptaket. Hun er gravid, og frykter for barnet.

Renne Traicova befinner seg i USA, og er hele tiden i kontakt med Brennpunkt. Vi diskuterer hva vi kan gjøre, og studerer kart over regionen hvor hun befinner seg. Hun er i et område nær en by som heter Casserta.

NRK har kontaktinfo til ledelsen i menneskehandel-kommisjonen i Bulgaria, fordi vi har intervjuet dem tidligere. Vi formidler dette til Renne Traicova, og hun får kontakt med dem.

Når systemet virker

I løpet av kort tid kontakter kommisjonen i Bulgaria myndighetene i Italia. Lidias situasjon tas på alvor, og italienske myndigheter starter etterforskning. Selv om Lidia er gift og gravid, så er hun fremdeles et barn.

Den 30. november, drøye to uker etter nødmeldingene, går politiet til aksjon. Bulgarske myndigheter har snakket med henne, og gitt instruksjoner. Det er satt i gang et stort apparat. Lidia snakker ikke noe annet enn bulgarsk, og leser ikke annet enn kyrilliske bokstaver. Hun er helt ukjent med landet hun er i.

I mellomtiden har noen oppdaget at Lidia er i kontakt med folk utenfra, og hun kastes ut. Hun møter politi og ambulanse i porten, og fraktes til sykehus. Politiet starter etterforskning mot bakmennene, og den er ikke avsluttet ennå. Også mannens familie etterforskes for deres rolle.

Lidia kom hjem til Brestnitsa like før jul.

– Skulle aldri reist

Februar 2017:
– Jeg gledet meg til å se Italia. Hadde jeg visst, så hadde jeg aldri reist. Jeg kommer aldri så lenge jeg lever til å reise igjen, sier Lidia.

Hun sitter i oppholdsrommet i barndomshjemmet. Her holder hele familien til, for det er det eneste rommet de kan varme opp. Lidia er tydelig preget av det som har skjedd. Vi intervjuer henne sammen med moren Vaska.

Hun forteller at reisen gikk med minibuss, via Hellas og over til Italia. Arbeidet var ikke som hun hadde trodd, boforholdene var elendige.

– Vi var i kjelleren, og der var det rotter.

Nevøen til sjefen krevde sex

Men det var ikke rottene som skremte henne. Det var sjefene.

– En mann ville ha sex med meg. Han var nevøen til sjefen. Han ville ha sex. Jeg sa nei, og da sa han at jeg ikke skulle jobbe på markene mer.

Hun forteller at hun ble innelåst i en kjeller som straff.

– Det var helt forferdelig.

Hva som skjedde der, vet bare Lidia.

– Vær så snill og spør om noe annet. Jeg orker ikke å snakke om det.

Ved siden av sitter moren og stryker henne varsomt på hånden. Lidia fikk først komme hjem etter at bulgarske myndigheter hadde forsikret seg om at de ikke hadde medvirket til å sende henne ut, og at det var trygt for henne å vende hjem.

– At noen har ønsket å trakassere jenten min, at hun er blitt låst inne og plaget. Jeg er veldig lei meg for at jeg ikke kunne hjelpe barnet mitt, sier Vaska.

– Jenten min har fortalt meg fæle ting. Og selv nå, når vi er alene, så sier hun at det er best at vi ikke snakker mer om det. Hun orker ikke.

Det var vennskapet med Renne Traicova som berget Lidia. Hun hadde noen å ringe til, som kunne varsle myndighetene.

– Hvis det er håp, og noen strekker ut en hjelpende hånd, hvis de vet at noen bryr seg, så blir de ikke så lett ofre for menneskehandel, sier Renne Traicova.

Uten henne kunne denne historien ha endt helt annerledes.