– Forstår ikke at menn kjøper sex av mindreårige

Rudolf Christoffersen er en av Norges fremste eksperter på menneskehandel. Han mener mange nordmenn er naive i møte med jenter som selger sex.

– Man ønsker ikke å tro at det er menneskehandel, for da blir man konfrontert med at man er med på å opprettholde utnyttelsen av de menneskene man gir penger til. Man er en bidragsyter til organisert kriminalitet.

Han mener dette gjelder både de som gir til tiggere og de som kjøper sex.

– Jeg har ikke hatt én eneste sak med sexkunder som sier det at de har kjøpt sex av et offer for menneskehandel. Alle sier de er helt sikre på at den kvinnen de kjøpte seksuelle handlinger av, gjør dette frivillig.

Han forteller at mennene begrunner dette med at kvinnen smilte og ikke fremsto som om hun var under tvang.

– Så glemmer man at denne kvinnen kanskje jobber dag og natt for å betale gjelden hun har til bakmennene, for å komme seg ut av prostitusjonen. Det er klart at hun smiler til hver eneste kunde, for det er ingen kunder som vil gå til en sur og gretten prostituert.

– Vet aldri om man overlever

For drøye to år siden hadde en jente vi kaller Anna arbeidsplassen sin på strøket i Oslo sentrum. NRK Brennpunkt møtte henne på hemmelig adresse et annet sted i Norge. En smilende, lattermild, energisk jente, med et stolt og klart blikk. Men når intervjuet starter, dør glansen i øynene.

– Jeg var alltid redd. Man vet ikke hvem man drar sammen med og hva vedkommende kan gjøre deg. Det har skjedd at man har blitt slått, påkjørt, at man er blitt frastjålet penger eller papirer, at man får en pistol mot hodet, og så en kniv. Du må bare ordne opp i dette selv.

Volden møtte hun både på gata, og når hun kom hjem til han som tvang henne til å prostituere seg. Hun forteller at bakmannens beskjed var krystallklar.

– Selv om kundene banker deg opp, eller slår deg, så skal du ikke gi noen penger tilbake.

Hennes historie starter i en større by i Bulgaria. Hun var bare tre år gammel da hun ble forlatt.

– Foreldrene mine forlot meg, moren min forlot meg på jernbanestasjonen og faren min skulle i militæret.

Anna vokste opp på et barnehjem. Da hun ble 18 måtte hun flytte ut. Hun hadde ingen steder å reise til, men på trappen til barnehjemmet satt det en mann. Hun kjente ham litt fra før, og ble kjæreste med ham.

– Han solgte meg videre, for en bil og for penger. Etter hvert ble jeg tvunget til å jobbe på gaten.

– Det eneste jeg håpet på, var å få et hus, for han hadde lovet meg et hus.

Menneskehandel er en økende industri

– Det er en stund siden menneskehandel passerte narkotikakriminalitet hvis man måler det i profitt. Det er vel stort sett bare ulovlig våpensmugling som genererer større profitt enn menneskehandel i dag, sier Rudolf Christoffersen.

– Hvis du selger heroin i Bergen, får du ca. 1000 kroner for ett gram. Selger man en kvinne vil hun ta ca. 1500 for hvert oppdrag. Narkotikaen kan du selge én gang, mens kvinnen selger du om igjen og om igjen og om igjen, forklarer han.

De fleste som utnytter mennesker til prostitusjon, tvangsarbeid eller tigging, har lite å frykte fra politiet.

– Alt dette er kriminalitetsformer som politiet og påtalemyndighet må bli mye bedre på å etterforske. Risikoen for å bli tatt er relativt liten, og hvis du blir tatt, så er straffenivået dessverre fremdeles for lavt til at det har den tilstrekkelige preventive effekten som vi skulle ønske at det hadde.

Christoffersen jobber i Eurojust, et internasjonalt samarbeid mellom påtalemyndigheten i Europa og USA. Interessen for menneskehandel startet den gang han traff en 17 år gammel jente på gaten i Bergen.

– Jeg hadde problemer med å forstå at mennene i Bergen, i vårt opplyste samfunn, kunne gå ut og kjøpe seksuelle tjenester fra en mindreårig som gikk på gaten i Bergen.

Historiene til ofrene gjør sterkt inntrykk. En annen han aldri glemmer, var en 13 år gammel jente som ble utnyttet til tigging og tyverier av et familienettverk. I avslutningen av avhøret spurte han henne om hva hun ønsker i livet.

– Hun sa «jeg ønsker å bli et normalt barn, og så ønsker jeg å gå på skole». Så hun hadde akkurat de samme drømmene om fremtiden som alle andre barn hadde, og for oss ble det også et viktig bevis i saken.

– Disse barna drømmer om nøyaktig de samme tingene, som alle andre barn. Det var ikke slik at fordi de var romfolk drømte de om å sitte på gaten og tigge resten av sitt liv. Det var ikke sånn.

• Se Brennpunkt-dokumentaren «Lykkelandet»
• Les mer: Kriminelt nettverk i Bergen håver inn millioner på prostitusjon, narkotika og organisert vinningskriminalitet
• Les mer i Bergensavisens nettdokumentar «Prisen for et barn»

Utsatte jenter

I forbindelse med Brennpunkt-dokumentaren «Jenter til salgs», som kommer på NRK i neste uke, reiste vi gjennom Bulgaria. Målet var å finne ut hva som får tiggere og unge jenter til å søke lykken på gatene i Norge og i resten av Europa.

Rom-barna vi traff i slummen i Bulgaria er blant de mest utsatte i Europa, det viser alle statistikker. De vokser opp i et miljø der det ikke er uvanlig at jenter blir solgt som bruder. Majoriteten av dem som blir trafikkert fra Bulgaria er rom. Det er ikke engang sikkert at noen melder dem savnet.

Bulgaria fikk tilbake 200 ofre for menneskehandel i fjor. De kom også fra Norge. På et krisesenter der de får hjelp, forteller sosialarbeider Yordanka Gencheva om en jente som rømte fra et voldelig ekteskap.

Hun endte alene på en busstasjon. Det finnes knapt noe mer ensomt, når du ikke har noe sted å dra.

– En mann med en fin bil stoppet, og spurte hvorfor hun var trist, og hvor hun skulle. Hun følte at hun fikk sympati fra denne mannen.

En dag får hun beskjed om å ha sex med en annen mann. Når hun sa nei, banket han henne til hun ga etter. Dette er metode som går igjen hos bakmennene.

– Menneskehandlerne og hallikene er ekstremt dyktige til å finne disse jentene. Sårbare jenter som prøver å rømme fra voldelige hjem. Så går de inn i et uklart eller usikkert forhold som viser seg å være en alvorlig felle for dem.

– De truer med å drepe barnet deres. Og de er villige til å gi opp alt, på grunn av barnet.

Minnene forsvinner aldri

Mannen som solgte Anna var gift og hadde en voksen sønn. Hele familien var med på å selge henne. Hun ble tvunget til å jobbe hver eneste dag. Veien gikk så fra Bulgaria til gatene i Polen, og deretter videre til Oslo. Hun fikk beskjed om hvor hun skulle stå, hva prisen var, og hun var under oppsikt.

– De tok pengene våre, de slo oss og mishandlet oss akkurat som de ønsket.

En dag traff hun noen som hun turte å åpne seg litt for. De fikk henne til et senter for ofre for menneskehandel. Men hun var redd.

– Jeg stolte ikke på noen.

– Hvorfor ikke?

– Fordi han kjenner folk over alt. Da jeg bestemte meg for å begynne å fortelle, var da jeg fikk vite at det eksisterte krisesentre. At det var et sted jeg kunne dra til og få fred og ro.

Det er bare et fåtall som våger det Anna gjorde. Hun vitnet mot bakmennene, og de ble dømt i alle rettsinstanser. Og Høyesterett bestemte at bakmennene skulle betale tilbake penger hun hadde tjent på gaten.

– Akkurat nå er jeg fornøyd, men jeg har det vanskelig.

– Kommer minnene tilbake?

– Ja, de forsvinner ikke. De blir igjen resten av livet. Jeg tar piller mot stress og søvnproblemer, forteller hun.

Men hun er svært takknemlig for hjelpen hun fikk, og øynene gnistrer av engasjement når hun snakker om krisesentrene.

– Jeg vil at alle disse jentene skal få vite, uansett om de kommer fra Bulgaria eller om de kommer fra andre land, at det alltid er noen som kan hjelpe dem, at de ikke skal være redde for å snakke. Det finnes krisesentre ikke bare i Norge, men også i andre land, og de kan dra dit, om det så er i skjul. De skal ikke være redde, for det er hjelp å få.

Få våger å vitne

Mildrid Mikkelsen er leder av Rosa-prosjektet, som hjelper ofre for menneskehandel.

– Den største utfordringen er å bygge opp tillit. De skjønner ikke hvorfor jeg skulle ha ønske om å hjelpe dem, og det har jo noe med at det er ingen som har hjulpet dem før.

Rosa-prosjektet har prøvd å hjelpe over 500 kvinner, men de færreste av sakene kommer for retten. Kvinnene må våge å vitne, men bakmennene har metoder for å stanse dem.

– Det er ganske mange som gjøres gravide, som en kontrollmekanisme. For at kvinnen skal ha et barn, så hun hele tiden må leve med trusselen om at hvis hun ikke gjør som de sier, tar de barnet.

– Det er det eneste jeg er virkelig glad for, at jeg i hvert fall ikke fikk barn, bekrefter Anna.

Anna har sin egen leilighet, hun går på skole og er begynt i jobb.

– Det er det jeg har kjempet for hele tiden, sier hun.

Livet hennes er her, for hun kan ikke returnere til Bulgaria.

– Jeg vet hva han er i stand til å gjøre. Kanskje drepe meg. Han har ingen skrupler.

Men Anna er ikke trygg i Norge heller. Mildrid Mikkelsen forteller at hun ikke bør være i Oslo.

– En gang ble hun oppsøkt og truet på gaten av en hallik fra et annet nettverk, et såkalt vennenetterk av dem som satt inne i varetekt. Det var på den korte turen opp fra bussterminalen og til kontoret vårt. Noen så henne, og så gikk det en eller annen varsling dem imellom. Så det med å aldri kunne føle deg helt trygg, det sitter i veldig lenge.

Veien til et normalt liv er lang. Rettsprosessene tar lang tid, og straffene er for lave, sier Mikkelsen. Og så handler det om å bygge opp livene på nytt, sier hun.

– De har vansker med å lese og skrive, så du må starte allerede der. De har vært utsatt for ekstrem vold, spesielt de østeuropeiske, og det gir jo også problemer som depresjon og søvnvansker. Bare det å komme inn i en rutine er krevende.

For mange kommer det sterke reaksjoner når de endelig er trygge og rettssakene er ferdige.

– Det er en veldig vanskelig situasjon, fordi da er det plutselig ingen som har ansvaret for å følge dem opp. De trenger gjerne en oppfølging for å kunne håndtere å gå på skole og komme seg videre i livet, sier Mikkelsen.