5-åring utsatt for vold som «terapi»

Søndag 16. oktober 1994 ble det kjent for verden. Under en pressekonferanse i Trondheim forkynte politimester Per Marum at en dramatisk sak var løst:

Bare ett døgn etter at Silje Marie Redergård (5) ble funnet delvis avkledd, mishandlet og død, konkluderte politiet med at tre gutter på fire, fem og seks år sto bak.

Men de tre «gjerningsmennene» fikk hverken rettssak eller dom. De var mindreårige og kunne ikke straffes.

Guttenes videre skjebner ble derfor overlatt til andre:

– Nå vil vi snarest mulig avslutte denne saken som en politisak og få den overført til helse- og sosialmyndighetene for at de kan følge den opp behandlingsmessig, sa politimester Marum.

I årene som fulgte fikk Norge skryt i utenlandsk presse for hvordan lokalsamfunnet og hjelpeapparatet hadde hjulpet guttene og deres familier: I stedet for straff og kriminalisering, skulle de vises omsorg og bli tatt vare på.

Men halvannet år etter Siljes død mottok barnevernet et urovekkende brev om 5-åringen, en av guttene som ble pekt ut som skyldige. Det var ikke oppløftende:

Hva hadde skjedd med gutten etter han ble stemplet som «gjerningsmann»? Hvorfor hadde han «ikke vist tegn til anger eller skyldfølelse»?

Frykter nye voldsepisoder

Barnevernsdokumentene til 5-åringen og 6-åringen viser at det raskt ble tatt grep.

Bare noen uker etter Siljes død – ble det sørget for at guttene fikk plass i hver sin barnehage. Barnevernets psykolog, Trond Andreassen, hadde ansvaret for den faglige oppfølgingen av guttene.

– Vi satte inn egne personer som skulle følge opp guttene i barnehagen, og jeg fikk oppgaven med å veilede dem, forteller Andreassen, som i dag er pensjonist.

I barnehagen fryktet de konsekvensene av å ta inn guttene som ifølge politiet hadde forårsaket ei lita jentes død. I et intervju med BBC i 2000 forklarte Andreassen at de ville unngå at guttene ble utstøtt og isolert:

– Vi var opptatt av å gjøre alt vi kunne for å forhindre at disse barna utviklet seg til å bli enda mer farlige og kriminelle individer.

Foreldre og ansatte i begge barnehager fikk på forhånd vite om guttenes bakgrunn.

Tilbake på åstedet

5-åringens tid i barnehagen fram til han starter på skolen høsten 1996 er godt dokumentert. Jevnlig rapporterte de voksne som ble ansatt for å passe på gutten til psykolog Andreassen.

Det er i disse rapportene det kommer fram: Sammen med en av de voksne var 5-åringen tilbake på åstedet der Silje ble funnet en rekke ganger. Bare de to første månedene i barnehagen skjedde dette sju ganger. Gutten ble også tatt med til Siljes grav.

– Guttene har vært ved Siljes grav for å få dem til å forstå at Silje virkelig er død, sa Andreassen til BBC.

Ifølge Andreassen skulle de voksne «ikke foreta seg noe spesielt for å få 5-åringen til å snakke om hendelsen med Silje».

Det stemmer dårlig overens med barnehagens rapporter fra åstedet, Siljes grav og fra situasjoner i barnehagen i årene som fulgte.

Den voksne spør 5-åringen i detalj om hva som skjedde med Silje:

5-åringens mor reagerer sterkt når Brennpunkt viser henne dokumentene.

– Ungen min … Jeg visste ikke dette. Han var fem år. Jeg skjønner ikke at de kunne gjøre noe sånt, sier hun.

– Jeg gjorde ikke noe

I politiavhør forklarte 5- og 6-åringen at de hadde sett ungdommer som var slemme med Silje.

Men etter at de ifølge eksperter ble utsatt for ulovlige og manipulerende metoder, bukket guttene under for press og tilsto mishandlingen av Silje.

Fra rapporten til psykolog Andreassen går det frem at 5-åringen ofte fastholder sin første forklaring:

De som fulgte opp gutten var ikke fornøyde med at han «bagatelliserer […] sin egen delaktighet i mishandlingen av Silje og skylder på andre».

I rapporten til psykolog Andreassen kan vi lese at gutten under samtaler med psykologen ved BUP poliklinikken ikke har «vist tegn til anger eller skyldfølelse».

Professor i psykologi ved Universitetet i Oslo, Tine Jensen, har fått lese referater av samtalene med 5-åringen.

– De er veldig opptatt av at han må kjenne på anger og ansvar for det han har gjort. At det er en viktig del av hans helbredelsesprosess. Så lenge han ikke gjør det, blir han oppfattet som en gutt med dårlige moralske evner.

– Det blir en del av sykdomsbildet hans, sier Jensen.

– 5-åring har svak moral

Våren 1995 – et halvt år etter Siljes død – ble rapporten fra fagfolkene som hadde foretatt en «full barnepsykiatrisk utredning» av gutten lagt fram.

Ekspertenes omtale av hans moral og personlighet er svært kritiske:

At det også ble sådd tvil om morens evne til å ta vare på ham, fikk senere store konsekvenser for livet til gutten, og hans seks år eldre søster.

Oppfordres til å slå og sparke

Utover høsten 1995, ett år etter Siljes død, hadde gutten stadig oftere store atferdsproblemer i barnehagen.

Psykolog Andreassen lister i sin rapport opp voldsepisoder som gutten er involvert i. Det er situasjoner der gutten har slått eller sparket andre barn, kastet «en leke i øyet på et annet barn» eller «skaller til et annet barn».

Oppførselen ble møtt av en spesiell metode veiledet av psykolog Andreassen. Den oppfordret 5-åringen til bruk av vold.

Og metoden ble ofte brukt:

– Det må være veldig forvirrende for det lille barnet. Det blir bedt om å slå og sparke et annet menneske. Akkurat det han i forkant har fått beskjed om at han ikke skal gjøre, sier professor Jensen.

I barnehagens rapport til psykolog Andreassen i april 1996 ble det veldig tydelig hvordan gutten fikk føle «metoden» på egen kropp:

Så ledet den voksne samtalen inn på Silje og spurte gutten hvem som kvelte henne.

Vold mot et barn

– Dette reagerer jeg veldig negativt på. Dette er faktisk å utøve vold mot et barn. Og den eneste konsekvensen det kan få, så vidt jeg kan skjønne, er at barnet blir veldig redd og kjenner økt uro og stress i kroppen, sier professor i psykologi, Tine Jensen.

– Dette vil jeg si er et overgrep, sier hun.

– Det bekymrer meg at de påfører ham denne smerten i et forsøk på å få ham til å kjenne på skyld og anger, sier professor Jensen.

Når moren til 5-åringen får lese om metoden som ble brukt mot 5-åringen i barnehagen, begynner hun å gråte. Hun sier hun ikke har visst om dette tidligere.

– Det er ikke mulig … Det er ikke sant. Hva er det som skjer? Hva er det de har holdt på med!

– Herregud, stakkars gutt, ungen min, sier 5-åringens mor.

Professor i psykologi, Tine Jensen, mener det som skjer er spesielt skadelig fordi de som utøver volden har som jobb å beskytte og ha omsorg for gutten.

– Når barnet har mange traumepåminnere i løpet av en dag, går de rundt og har en fysiologisk beredskap av frykt. Det kan føre til at de har en lavere toleranse for usikkerhet og utrygghet. I en situasjon hvor de blir redde, kan det gjøre at de utøver vold tilbake, sier professor Jensen.

Innrømmer at behandlingen kan ha vært skadelig

Psykolog Trond Andreassen sier at han i dag ikke husker detaljene om behandlingen av 5-åringen som Brennpunkt legger fram for ham.

– I den grad han ble utsatt for vold fra den voksne, så er det selvsagt et overgrep, sier psykologen.

Når Brennpunkt lar ham lese utdrag av sin egen rapport om hvordan de voksne brukte vold som metode, sier Andreassen følgende:

– I dag ville jeg være veldig i tvil om det var en riktig måte å gjøre det på.

– Kan opplegget ha vært skadelig for 5-åringen?
– Det kan det ha vært, ja, svarer psykolog Andreassen.

Parallelt med at metoden ble brukt mot 5-åringen, rapporterte barnehagen om en bekymringsfull utvikling hos gutten. Han begynner å skade seg selv.

6-åringen ble sett på som farlig

I desember 1996 la barnevernet fram forslag for fylkesnemnda om omsorgsovertagelse av den andre gutten som ble mistenkt i Silje-saken – 6-åringen – så vel som hans to søstre.

I sakspapirene står det riktignok stort sett positive ting om gutten. Ifølge barnehagen hadde han «normal status i barnegruppa» og «viste omsorg for barn, men også for voksne».

Og ikke minst: 6-åringen ble oppfattet som «lite aggressiv og ga sjelden uttrykk for sinne over noe»

Men tonen var en helt annen i rapporten fra det som ble betegnet som en «full barnepsykiatrisk utredning». Her ble guttens moral vurdert som alt annet enn god:

Før han begynte i 1. klasse høsten 1995, sørget psykolog Trond Andreassen for at 6-åringen også på skolen ble passet på av en voksen. Han skriver i sin rapport:

«Dersom 6-åringen kommer opp i situasjoner der han opplever seg sterkt provosert eller truet, er det en viss risiko for at han kan gripe til farlige handlinger overfor andre barn.»

– Ble ertet for det han hadde gjort mot Silje

Moren fikk først i ettertid vite at foreldrene på skolen hadde blitt innkalt til møte før hennes sønn begynte på skolen. Der ble det fortalt at hennes sønn var en av guttene i Silje-saken.

– Noen syntes det var tragisk å skulle ha en drapsmann blant sine små, søte. Enkelte fikk han ikke leke med, fordi han hadde gjort det han hadde gjort, sier moren, som samtidig sier hun også skjønner skepsisen som var blant foreldrene.

Hun synes det var vanskelig at alle på skolen visste hvem sønnen hennes var. Og at deres syn på ham var preget av «de store krigstypene» i avisenes omtale av Silje-saken.

Barna på skolen visste også godt om bakgrunnen til 6-åringen. Noe denne episoden referert av barnevernet kan tyde på:

«… han ble ertet for det han hadde gjort mot Silje og ga i denne sammenheng uttrykk for at han var redd for at han ble satt i fengsel for dette når han fylte 16 år.»

Samtidig ble 6-åringens moral knyttet til mishandlingen av Silje. 6-åringens mor, som var alenemor, sto nå en langvarig kamp for å få beholde omsorgen for sine barn.

– Det var starten på ti års helvete, sier 6-åringens mor.

I barnevernets søkelys

6-åringen mor hadde vært i barnevernets søkelys før Siljes død.

Sønnen og hans yngre søster var i beredskapshjem en kort periode på begynnelsen av 1990-tallet, ifølge barnevernets dokumenter. Moren hadde overlatt barna hos sin bror på 17 år da hun dro til Oslo for et jobbintervju og en prøvejobb.

– Jeg skulle være borte en ukes tid. Min bror hadde i flere år bodd hos meg og kjente barna godt, forklarer hun.

Ifølge barnevernet ble barna utsatt for grov vanskjøtsel hos broren. Da moren fikk vite om situasjonen, dro hun tilbake og hentet barna hjem, etter avtale med barnevernet.

Også i 1992 oppsto en episode. Sønnen fikk kriseplass i en barnehage, etter at barnevernet fikk varsel om at gutten hadde blitt innlagt for blåmerker og hevelser i ansiktet.

Moren forteller at sønnen hadde et rødt merke på kinnet da hun kom hjem. Utover dagen ble det større.

– Jeg ble bekymret og dro til legevakta, forteller hun.

– Han var ikke aggressiv

De to neste årene hadde familien ingenting med barnevernet å gjøre, forteller moren. Før sønnen fikk skylden for Siljes død.

Hun fikk først vite at sønnens involvering i Silje-saken ikke hadde noe med barnevernets søkelys å gjøre. Men argumentene de brukte gjorde at hun opplevde at dette ikke stemte.

Moren leser i dag for første gang på mange år barnevernets beskrivelse av sønnen:

«Den grove mishandlingen han utførte ovenfor Silje forteller at gutten hadde problemer med å kontrollere sin aggresjon og at han ikke hadde aldersadekvat moral.»

– Hvilken aggresjon? Han var ikke en aggressiv gutt. Han var godt likt blant klassekamerater og i barnehagen, sier hun.

– De knytter det direkte til Silje-saken.

En krevende unge

Også for 5-åringens del begynte prosessen med omsorgsovertagelse etter at han ble anklaget for å ha forårsaket Siljes død.

– Silje-saken har påvirket oss på alle måter. Den har forandret oss. Vi går med indre sår begge to, sier 5-åringens mor.

Det var imidlertid ikke første gang hun hadde kontakt med barnevernet. I 1992 meldte en nabo fra om at hennes sønn og et jevnaldrende barn som hun var dagmamma for, var observert alene ved jernbanelinja. Naboen meldte også fra om bråk og støy i hjemmet.

Vinteren 1993–94 fikk moren hjemmetrening i regi av barnevernet. Hun hadde selv bedt om hjelp til å sette grenser for sønnen.

– Han var en krevende unge, innrømmer moren, og forteller at sønnen var plaget av astmaallergi, epilepsi og annen sykdom.

– Manglende innsikt og umodenhet

Nesten to år etter Siljes død slo psykolog Andreassen fast at det ikke fantes noen annen utvei for gutten enn at han flyttes fra moren:

«Dette tiltaket er en nødvendig forutsetning for det videre arbeidet med guttens voldsproblem og manglende utvikling når det gjelder moral og sosial fungering.»

Barnevernet foreslo omsorgsovertakelse av gutten og hans storesøster noen måneder seinere.

Storesøsteren var allerede i et beredskapshjem i nabolaget på Tiller. Hun ble plassert der bare noen dager etter Siljes død. Mor ønsket å få henne hjem.

5-åringens mor ble beskrevet i lite flatterende ordelag da saken kom opp i fylkesnemnda:

«Det virker som sønn og mor er i en konstant kampsituasjon om regler og grenser, som at sønnen i svært liten grad aksepterer og respekterer mor som oppdrager, og som at mor verken orker eller mestrer å sette grenser for ham.»

– De mente at jeg ikke kunne takle alle hans negative egenskaper og det han hadde gjort mot Silje, sier moren.

– Mor viser liten forståelse

I dokumentene kommer det fram at 5-åringens mor ikke likte det som skjedde hos psykologen ved BUP-klinikken.

«Hun er negativ til at det snakkes om Silje, og hun mener at timene er for ofte og at behandlingen er for hard for sønnen.»

I barnehagens rapport til psykolog Andreassen kan vi lese at moren rett og slett «lurer på om dette er så bra».

Mor forteller at hun hadde store problemer med å få med sønnen til timene hos BUP-psykologen.

– Jeg måtte lyve, lure han, gi han premie hvis han var flink. Han hylte og skrek, minnes moren.

Men morens bekymring ble ikke tatt godt imot. I stedet ble det sett på som hun viste «liten forståelse for hva som er problemet med sønnen».

Til tross for de negative beskrivelsene av mor: I november 1996 vedtok fylkesnemnda at det ikke fantes gode nok grunner til å plassere sønnen i fosterhjem.

Hun vant slaget og fikk beholde omsorgen. Enn så lenge …

Ny sakkyndig gir håp

For 6-åringen og hans to lillesøstre ble utfallet annerledes. I februar 1997 – over to år etter Siljes død – vedtok fylkesnemnda at alle tre skulle plasseres i hvert sitt fosterhjem.

Nemnda hadde blitt overbevist av barnevernets beskrivelse av mors omsorgsevne: «Hun virker overfladisk og hun fraskriver seg ansvar for det som er problematisk.»

– Jeg lurte på hvilken dame de snakket om. Jeg følte meg overkjørt og at de beskrev en person som ikke var meg, sier moren.

Hun nektet å gi seg, og tok saken til Trondheim byrett ved hjelp av advokat. Der fikk hun gjennomslag for at det skulle oppnevnes en sakkyndig for å vurdere hennes sønn og hans ett år yngre søster.

Den sakkyndige psykologen ga mor håp. Han hadde vært på både anmeldte og uanmeldte hjemmebesøk for å observere familien. Han var langt mer positiv:

«Hennes sosiale ferdigheter, personlighetsstil og evnemessige forhold oppfattes som sterke. […] Hennes engasjement i forhold til barna er oppfattet som positivt og på barnas premisser.»

Det endte med at den sakkyndige konkluderte i favør av moren:

«Det vurderes at det ikke foreligger grunnlag for en omsorgsovertakelse.»

Men byretten tok ikke hensyn til den sakkyndige. Vedtaket om omsorgsovertakelse for 6-åringen og hans søster ble opprettholdt. Den eneste som ikke ble plassert i fosterhjem, var yngste datter. Retten bestemte at jentas biologiske far fikk omsorgen.

6-åringens mor anket til lagmannsretten. Men også der tapte hun.

– Lille meg skulle kjempe mot en stor, tung organisasjon. Jeg følte det var bestemt på forhånd, sier moren.

I februar 1998 måtte hun gi fra seg barna. Det hadde gått nesten tre og et halvt år siden sønnen fikk skylden for Siljes død.

Først kjørte hun dattera til et fosterhjem. Så kom den tunge bilturen hvor hun kjørte sønnen til det som skulle bli hans fosterhjem i mange år.

– Han følte at han ble flyttet på grunn av Silje-saken. På vei til fosterhjemmet begynte han å grine. Jeg blir litt emosjonell selv nå, forteller moren, mens tårene triller.

– Han sa: «Mamma, uansett hva som skjer så er jeg kjempeglad i deg. Jeg kommer aldri til å glemme deg.»

I dag lever han et vanlig liv og har en vanlig jobb, som han selv uttrykker det.

– Ringvirkningene av Silje-saken har vært brutal på mange måter. Jeg mista rett og slett muligheten til å bo sammen med familien min i mange år, sier han nå.

Når han som voksen har lest rettsdokumentene, mener han de viser at barnevernet var forutinntatt og lette etter feil:

– På grunn av Silje-saken måtte man ha et resultat, sier han.

Gir fra seg omsorgen

Ett år etter at 5-åringens mor vant mot barnevernet i fylkesnemnda, skjedde noe uventet.

Hun forteller at barnevernet hadde overbevist henne om at hun ikke klarte å ta ansvar for sønnen.

Hun strevde med omsorgen. Hun hadde blitt skremt; sønnen hadde nylig drept nabojentas kanin. Og han viste stadig aggressiv atferd mot andre barn.

Det førte til at hun i november 1997 ga fra seg omsorgen for sønnen. Hun ønsket fosterforeldre for ham. Men på betingelser om at hun fortsatt skulle ha nær kontakt med ham og delta i avgjørelser om hans hverdag.

Raskt vedtok Fylkesnemnda å sende gutten i fosterhjem. Det ble også vedtatt at dattera skulle forbli permanent i beredskapshjemmet hun hadde bodd i siden Siljes død, tre år tidligere.

– Det skulle være en midlertidig plassering så jeg kom meg på fote igjen. Trodde jeg selv, da. Men jeg gjorde så feil, sier mor og tar til tårene.

– Den verste dagen i livet mitt

Det gikk ikke slik hun håpet. Hun fikk bare treffe ham én gang i måneden. Hun glemmer ikke dagen hun måtte forlate ham:

– Jeg ser det for meg; han står på gårdsplassen og de holder ham igjen. Han roper etter meg. Det er det vondeste jeg har gjort i hele mitt liv og jeg skjønte da at dette er galt.

– Han var en spesiell unge. Det var bare ett menneske som forstod ham og det var meg. Det er den verste dagen i livet mitt.

De sjeldne møtene mellom mor og sønnen ble smertefulle. Hun husker godt avskjedsklemmene:

– Når jeg holdt rundt ham og fortalte at jeg var glad i ham, hang han fast rundt halsen min. Han ville ikke slippe. Han kløp seg fast, hyla og grein og ville bli med hjem.

Trondheim kommune vil granske egen innsats

– Trondheim kommune forstår godt de berørtes situasjon, og at de er fortvilet og fortørnet over saken og de konsekvensene den har fått for dem alle, sier Lasse Arntsen, oppvekst- og utdanningsdirektør i Trondheim kommune.

Han har fått med seg at statsadvokaten har beordret en ny gjennomgang av Silje-saken. Han vil ikke si noe enda om hva barnevernet hadde gjort den gang dersom de tre guttene ikke hadde fått skylda for Siljes død. Han vil ikke kommentere kritikken som kommer fram nå.

Men direktøren varsler at kommunen tar grep:

– Uavhengig av statsadvokatens arbeid har opplysningene som framkommer i programserien til Brennpunkt skapt et behov for at Trondheim kommune også gjennomgår vårt arbeid med Silje-saken, sier Arntsen.

Ble rusmisbruker

Snaut to år etter at gutten ble flyttet til fosterhjem, måtte han igjen flytte. Fosterhjemmet gikk i oppløsning på grunn av skilsmisse.

En ny psykolog utredet gutten før han flyttet. Beskrivelsen av gutten er ikke positiv:

«… modne og umodne sider ved personligheten fungerer side om side. […] tristhet og engstelse synes ikke være av psykiatrisk art, men heller ses på som resultat av opplevde vansker i oppvekst.»

Noen måneder etter forsøkte guttens mor å få tilbake omsorgen – uten hell. Gutten ble i stedet plassert i en bolig med ansatte utenfor Trondheim, fordi «et tilrettelagt fosterhjem kunne ikke fremskaffes».

I november 2006 – da gutten var 16 år – står det i dokumentene at han ble etterforsket av politiet; mistenkt «for grovt tyveri ifra leilighet».

Han «oppfattes stort sett som en høflig, hyggelig gutt som ofte viser gode tillærte sosiale egenskaper.»

Men han ble også oppdaget mens han røykte hasj sammen med noen venner. Det ble starten på mange år som rusmisbruker. Og på en tilværelse i konflikt med loven.

I dag ser han tilbake på et liv som endret seg radikalt etter at han ble funnet skyldig i ugjerningen på toppen av en akebakke i 1994:

– Etter Silje-saken gikk livet mitt mer og mer i oppløsning. Jeg mista søstera mi, mista mammaen min, mista byen jeg bodde i, familien min; alt ble bare revet fra meg, sier han.

Mener barn ble presset til å tilstå å ha mishandlet venninnen til døde