Det iskalde vannet renner nedover den nakne ryggen. Fra dusjen høres tunge kontrollerte pust. Et minutt. To minutter. Tre minutter. Sindre Bråthen (26) holder ut. Han vet at de iskalde dråpene vil dempe uroen. Han gjør som han har fått beskjed om.

– Det er en slags rus i seg sjøl. Jeg ville ikke bytta det ut mot andre ting.

Han vet hva han snakker om.

I det lune barndomshjemmet i Mjøndalen henger det bilder av en lykkelig familie med 4 barn.

I gangen ligger sportstøy og bager med sponsormerkene til det norske hopplandslaget.

Sindre er sønnen til hoppsjef Clas Brede Bråthen. Høydeskrekken gjorde at han slutta med skihopping, men satsa på fotball i stedet. Et stort fotballtalent, sies det, og vakker som en fotomodell. I tenåra drømte han om berømmelse, fete biler og fine damer. Hvem gjør vel ikke det?

– Få mennesker i Norge har vokst opp i et finere hjem enn jeg har gjort, sier han overbevisende.

Men ting kan skje uavhengig av hva slags hjem du kommer fra, selv om du har det aller beste utgangspunktet.

Storesøster Silje Bråthen hadde en følelse av at noe ikke stemte. Hun og Sindre hadde alltid hatt så god kontakt, men nå hadde han slutta å bry seg.

En kveld får hun en telefon fra en ukjent person som spør om hun kan komme. Broren hennes ligger i respirator på sykehuset.

– Det var første gang vi skjønte at han rusa seg.

Det de ikke visste, var at Sindre hadde rusa seg i tre år.

I russetida drakk han hver dag. Mens han venta på å komme inn i militæret, steg nysgjerrigheten. En måned før han trådte i kongens klær, prøvde han narkotisk sopp. Det var helt ekstatisk.

De neste helgene debuterte han med kokain, MDMA og LSD. Han opplevde en enorm lykkefølelse.

– Jeg hadde det kjempegøy. Etter forsvaret jobba jeg på kinoen i Drammen, men jeg levde for kveldene jeg kunne feste. Da gikk det i mange slags stoffer hver gang.

Raskt ble det sterkere saker. Sindre elsket å pushe grenser. Han blanda amfetamin, GHB og sterke avhengighetsskapende piller.

Etter jobb satt han i underetasjen, spilte og rusa seg uten at familien visste. Var han litt sliten etter arbeidsdagen, tok han de sterkeste pillene han fant, og det virka skikkelig bra. I etasjen over sov småsøsknene.

– Jeg tenkte at hvis jeg bare kan gjøre dette hver dag, så har jeg funnet løsningen på livet mitt. Men det funker ikke sånn. Det slutter å virke en dag, det også.

Sindre var blitt en del av et festmiljø og veien var kort til Ex on the Beach. Han husker lite fra flyturen ned. Han var full av piller. Det ble et kort opphold, og Sindre ble sendt hjem.

Etter det ble alt mye verre.

Full av skam og anger gikk han på plata og kjøpte 100 piller av gangen. De som skulle vare i to måneder, var borte etter én uke.

Sindre var blitt avhengig.

Overdosen kom to uker før episodene han deltok i, skulle sendes på TV. En salig blanding av GHB, amfetamin og piller.

I det ene øyeblikket var Sindre konge på dansegulvet, i det neste lå han på en sofa med capsen over hodet.

Noen var oppmerksomme og ringte ambulanse. Hos Sindre var det ikke noe liv.

Hjertet hadde stoppa.

16 år tidligere. Året er 2004.

I Oslo sitter en politimann og legger sin første stripe kokain.

Han har bestemt seg. Alkoholen har ikke lenger samme virkning, og han vil ha tilbake festen.

Han bruker politikortet til å kutte opp stoffet, og med en tusenlapp sniffer han inn stoffet.

Han får en helt vill følelse. Festen var tilbake med en gang.

Politimannen heter Ronny Rene Raveen. Han har tjenestegjort for forsvaret i Libanon og vært spesialpoliti i Kosovo, men tilbake i Norge fenger ikke hverdagen.

Han starter et dobbeltliv som politi på dagtid, med festing og rus på kvelden. Det ender dårlig.

Han mister jobben i politiet, men fortsetter festen. Ronny forandrer personlighet, vanker på strippeklubber og deltar på kjendisfester.

– Jeg hadde akkurat det livet jeg ville ha. Jeg ville ikke bytte ut noen ting.

Bergenseren forteller mens han sitter under lyset fra ei grønn lampe i et hvitt trehus i Sandefjord. Historien hans skal bli bok.

Ronny begynte også etter hvert å selge narkotika for å finansiere eget forbruk, og han blir tatt. Etter å ha sonet dommen går det nedover. Politimannen har blitt kriminell og tung sprøytenarkoman uten fast bolig i Bergen.

Det er vanskelig å tro at det er han som en dag skal bli redningen for en ung mann fra Mjøndalen.

Sindre overlever hjertestansen, men fortsetter å ruse seg i skjul. Han er blitt en helt annen enn den han drømte om å bli i ungdomsåra.

En dag er bunnen nådd. Han er bare 25.

– Mamma, jeg trenger hjelp. Jeg klarer ikke dette på egen hånd.

Den unge mannen med de rene trekkene og den veltrente kroppen kjenner ikke seg selv igjen lenger. Han er tynn, grå i ansiktet, og han gråter som et barn.

Noen uker tidligere har han ropt mot moren sin: – Hva er det egentlig som er fint med meg? – Sindre, roper hun tilbake, kan du ikke se alt som er fint med deg?

Fortvilelsen som har bygd seg opp over tid, er på bristepunktet.

Pappa Clas Brede Bråthen har stått i mange stormer. I denne har han ransaka seg sjøl. Hvor var det han feila? Det har han slitt mye med. Følt at han burde ha fanga opp ting.

– Jeg opplevde at Sindre på mange måter var tapt. Vi visste ikke hva vi skulle gjøre.

Mamma Hege Bråthen har hørt om ham. Politimannen som til slutt kom seg ut av rusen. Han hadde gjort inntrykk på Sindre en gang han traff ham i Kirkens Bymisjon, der Ronny fortalte historien sin.

Kunne han hjelpe dem?

Det er mange tanker i hodet til den unge mannen som venter på toget til Sandefjord. Det er så mye som har skjedd.

Timen det tar å reise mellom Drammen og Sandefjord, men det er også det eneste han vil.

Han trekker på seg headsettet og setter på en podkast. Landskapet utenfor vinduet er kjent.

Det har gått nesten ett år siden Ronny sa at han var villig til å prøve å hjelpe han. Gi ham noe av det han selv hadde funnet. Ronny stilte spørsmålet direkte:

– Vil du egentlig leve, Sindre?

Mannen i midten av 20-årene visste ikke lenger. Han var blitt likegyldig. Rusen hadde ødelagt alt han før syntes var fint.

Ronny kjente seg igjen og visste at han kunne hjelpe ham til å få andre tanker. Det går an å få lyst til å leve igjen.

Eks-politimannen mener ethvert menneske har en kraft i seg til å endre en annen persons liv, og at alle har et grunnleggende behov for å hjelpe hvis man kan.

– Jeg har ikke gjort annet enn å peke Sindre i rett retning og dele mine erfaringer om hva jeg synes er et bra liv. Det er det det dreier seg om, sier han som endte opp som kriminell sprøytenarkoman, før han klarte å snu om på livet.

I det koselige trehuset i Sandefjord brenner stearinlysene, og lukten av nytrukket kaffe siver ut. Under bordet ligger en lodden hund. Hit har han kommet en gang i uka. De har gått mange turer langs sjøen og hatt gode samtaler.

– Denne kaffen er veldig god. Den har Ronny sagt at jeg kan bli avhengig av.

– Ja, og så kan du bli avhengig av å lage gode relasjoner, legger Ronny til.

Etter at Ronny ble rusfri, har han funnet en trygghet i seg selv som han misunte andre den gangen. Dette ville han gi til Sindre.

Han hadde ett eneste krav:

Sindre måtte være ærlig. Ronny sa at han garantert kom til å vite om han løy.

Han er tydelig på at det er sånne som Sindre som dør. Ikke de som har lang erfaring som gatenarkomane.

Han lovte å holde seg unna dop i tre måneder. Holde seg langt unna fester. Han skulle ta iskalde dusjer som jager vekk depresjonen, og han skulle meditere, se innover. Så skulle han være helt bevisst på hvert eneste valg han tok.

Sindre kjente seg igjen i Ronnys rushistorie og turde å stole på han.

– Du gjorde et sterkt inntrykk på meg. Du hadde noe som jeg også ville ha. Det var en trygghet i deg, sier Sindre.

Sindre ser på den 25 år eldre mannen.

– Ronny har endret måten jeg tenker på. Det har gitt meg livsgnisten tilbake.

– For å slutte å ruse deg må du ønske det. Sindre må oppleve at det han gjør nå, er mer verdt enn rusen, sier Ronny Rene Raveen.

Værgudene er ikke nådige mot de to mennene som rusler ut på den iskalde brygga. Likevel virker det som om de elsker det.

Begge ler, ser utover landskapet og tar imot det været har å gi.

Den yngste vet at han snart får lappen tilbake, og en fast jobb venter. Det eneste han ønsker seg nå, er et A4-liv med forutsigbarhet, trygghet og faste rutiner. Det som var marerittet før, har nå blitt drømmen.

Den eldste av dem opplever gleden av å ha en avgjørende betydning for et annet menneske.

For det har skjedd noe med Sindre.

Det Ronny Rene hadde sagt, funka. Meditasjonen og dusjene ga ro, bevisstheten ga livshåp, de små tingene i hverdagen begynte å gi en glede. Sakte, men sikkert gikk det bedre, og en dag var det blitt for mye å miste.

– Så bra som livet er nå, har det aldri vært før. Nå har jeg lyst til å stå opp om morran og legge meg om kvelden, sier mannen i hettegenser mens vinden river.

Nå unner Sindre seg å drømme. Det handler ikke lenger om fete biler eller å bli berømt.

Hans høyeste ønske nå, er å gjøre en forskjell for et annet menneske.

– Hvis jeg bare kan ha halvparten av den påvirkningen Ronny Rene har hatt på meg, på en annen person, da er livet verdt å leve.

Vi kan alle bli den ene som må til.