Rundt sykesenga står to småjenter og ser på en superpappa. Den tøffeste i verden.

De vet ikke at han er blant eliten av de som beskytter landet vårt. For dem er han bare verdens beste pappa.

Nå ligger han bare der med masse slanger i kroppen.

Noen dager tidligere tråkker han oppover de seige bakkene på Vestlandet.

Han kjenner at kroppen er sterk.

Hjemme ligger medaljer som viser at han er norgesmester i svømming og europamester i skyting. Nå sykler han Norge på langs med gode venner og familie.

En sau krysser den smale veien, og fjellene rundt Volda bader i sol.

I en nedoverbakke skjer det dramatiske.

I 60 km/t løsner sykkelstyret, Trond havner i grøfta, rett i en stein. Ryggmargen blir kappa tvert av.

– Jeg kjente ikke underkroppen min. Det var som om jeg fløyt over bakkenivå. Foran ansiktet mitt hadde jeg noe som jeg prøvde å få vekk. Det var den høyre foten min.

– Jeg skjønte med en gang at ryggen var knekt.

Et lite øyeblikk, og så snus livet opp ned.

Han hadde drømmejobben i beredskapstroppen, den ypperste eliten i norsk politi.

Trond hadde spesialfunksjon som skarpskytter, og hodet og kropp var trent på det verste.

22. juli 2011 var han den første politimannen som satte beina på Utøya.

Ved senga står lederen i Beredskapstroppen, Helge Mehus. Han er bestemt. Han har et sterkt behov for mannen som er kjent for å operere med et kaldt hode og et varmt hjerte.

Ordene hans kommer Trond aldri til å glemme:

– Disse ordene var superviktige. Fra å være supermann den ene dagen, til å være fullstendig pleietrengende og måtte ha hjelp til alt dagen etterpå - og da mener jeg alt - tar tid å omstille hodet på. Han er en ... tøff ... leder.

I sofaen sitter Nora (13). Pappa hadde overlevd, men livet var annerledes.

Han som alltid hadde hoppet med henne på trampolina, kunne ikke være med lenger. Det var så vanskelig å forstå.

Selv om han var den samme i hodet, hadde han ikke den samme kroppen.

Kona Tine, som han traff på politihøyskolen, hadde sagt det tydelig:

At han ville få tunge stunder nå som livet var snudd opp ned, men at han ikke fikk lov til å dyrke dem.

Nordre Follo, Politiets nasjonale beredskapssenter:

En pansret bil kjører raskt inn foran en murbygning. På bilen henger væpnede menn med hjelmer, kledd i grå uniformer.

Deltatroppen.

I løpet av kort tid har de klatret inn i huset og avfyrt skudd. Mannen på bakken holder kontrollen med troppen via sambandsutstyret.

– Trekk helt inn.

Flere skudd.

– Kontroll, vi avbryter.

Trond har myndig stemme, men varme øyne. Han er vant til å gi kommandoer.

Før ulykken var han en av dem som klatra opp på taket, men nå bruker han sin egen erfaring til å lære spesialstyrken hvordan de skal gjøre jobben. Han er fagansvarlig og instruktør for troppen.

– Alle øvelser må repeteres ofte til de sitter i ryggmargen. Min ryggmarg har slutta å funke, så jeg prøver å overføre det jeg kan til de nye.

Det kribler i kroppen etter å delta, men han har tross alt noe å se frem til som de ikke har. De har ingen avtale med NASA.

I høst fikk Trond en telefon som han trodde var det reineste tøv.

Han var ønsket til et nytt romprosjekt som astronaut, med dette målet: Et opphold på den internasjonale romstasjonen i verdensrommet.

– Den så jeg ikke komme!

Den nye sjefen for Beredskapstroppen, Freddy Rotseth, smiler mot Trond. De gamle arbeidskameratene kjenner hverandre godt.

De vet begge at det mentale er Tronds styrke.

Han har en evne til å beholde roen og samtidig se fremover når det er krise. Nå venter noe han aldri ville drømt om.

Vitensenteret, Teknisk museum:

– Vi må skytes opp. Det kreves 170 millioner hestekrefter for å skytes ut, og en fart på 27 000 kilometer i timen for å sette oss i en bane rundt jorden, sier Nima Shahinian.

– Det er hakket kvassere enn Caravellen min. Trond gliser bredt til mannen som med ivrige bevegelser peker på en plakat med milliarder av stjerner i vår galakse.

– Jeg er ganske sikker på at kroppen din vil tåle det, men det skal vi finne ut hos NASA.

Nima Shahinian er Norges første astronautkandidat. Det lå lenge an til at den energiske mannen skulle bli den første nordmannen i verdensrommet.

I Russland drev han astronauttrening. Det ble en brå slutt på samarbeidet da krigen starta, men drømmen om verdensrommet ble ikke lagt død.

Da ringte han Trond.

Frem til i dag har rundt 600 personer vært i verdensrommet. Alle uten funksjonsnedsettelser. Nå vil han ha med skarpskytteren og familiefaren på et ambisiøst norskbemannet romprosjekt.

Fem håndplukkede kandidater, én med beinprotese og fire i rullestol, skal testes av NASA for å se om kroppene tåler et opphold på den romstasjonen.

Målet er å drive forskning som kan gagne livet her på jorda.

– Hvorfor Trond?

– Mange tror det ligger mest kroppslig i å skulle bli astronaut, men det ligger mest i hodet. Han har samarbeidsevner og erfaringer fra tunge operasjoner i yrket sitt. Dessuten har han hjertet på rett plass.

Testene blir ekstreme.

Han skal utsettes for G-krefter som viser hvor mye han kan tåle før han svimer av. Grensene skal pushes.

I det ombygde huset på Ringerike tar Trond heisen ned til treningsrommet i kjelleren.

Rundt knærne og anklene er det en konstant stikkende følelse. Nervesmertene er der, selv om han ikke har noen følelse i beina. Han er spent på om smertene blir borte når kroppen skal testes i vektløs tilstand.

Kunnskap om vektløshet i verdensrommet kan føre til medisinsk og teknologisk utvikling på jorda.

Trond kjenner motivasjonen stige. Han har et sterkt ønske om å bidra til noe større enn seg selv.

Listen over teknologi som har oppstått i forbindelse med romfart er lang. Tempurmadrasser, øretermometer og Lap-toper.

I løpet av året kommer telefonen fra NASA om at han må innfinne seg. Han er klar for verdensrommet.

Sofie (18) og Nora (13) finner fram dunjakkene i gangen. Rundt dem logrer Karma og vil på tur.

De kaller seg Hammer-team. Går ofte på tur sammen.

Da Trond ble lam fra livet og ned og ble sittende i rullestol, kjøpte han seg en tilpasset firehjuling for at livet skulle bli så likt som før. For Trond handler det om å akseptere skjebnen.

Langs de vinterkledde veiene på Ringerike går familien på fire. Plutselig tar Trond en sladderunde.

– Når jeg får barnet i meg, må jeg bare kjøre litt på.

Sofie (18) ler og skravler med pappa. Hun har innsett at de snart må gi slipp på ham.

– Det at han kan havne i verdensrommet er helt sinnssykt. Men er det én som kan klare det, så er det pappa.

Da livet ble snudd på hodet bestemte han seg tidlig. Han ville ha et så rikt liv som mulig.

– Si vidt jeg veit så lever vi bare én gang. Hvis du ikke bruker det best mulig, er det litt bortkasta spør du meg.