Øver seg på å dø 

Den franske renessansedikteren Montaigne skriver at man gjennom livet er nødt til å forberede seg på siste reis – rett og slett øve seg på å dø. I antikkens Hellas bar man et skjelett gjennom rommet i festlig lag, for at man selv i gledens stund ikke skulle glemme livets flyktighet.

Nettopp dette er det jeg grubler på, der jeg står i Galleri Brandstrup omgitt av Håkon Blekens flunkende nye malerier. Er det kanskje det han driver med; å øve seg på å dø?

Noe ungdommelig og noe eldgammelt

Bleken kretser uavlatelig omkring alderdom og kroppslig forfall i bildene sine. Døden lurer like under overflaten i de skånselsløse selvstudiene, som viser sårbarheten i det å eldes. Frem fra malingslagene stiger ansikter: Her kan vi ane hodeskallen som en kontur bak de innsunkne kinnene og de mørke øyehulene. Huden ligger stramt rundt kraniet, som en hanske omkring en stor, benet hånd.

Det er dette han kontinuerlig viser oss: at oldingen gjennom sitt utseende bærer med seg døden som en dyster påminnelse.

I de nye bildene er det også ofte et intenst blikk som ser på oss fra mørket: øyne breddfulle av naken angst for det som snart skal komme.

Men selv om bildene ofte kretser om død, er de slående vitale. Man fornemmer livssevjen stige i de formsterke og finstemte fargekomposisjonene. Slik bærer disse bildene i seg noe ungdommelig og noe eldgammelt på samme tid.

Brokker av historie og samtid

Det er egentlig to utstillinger som vises på Galleri Brandstrup. Den ene, «Vi elendige», vises i galleriet Tjuvholmen. Utstilling nummer to, som ganske enkelt har fått tittelen «Andre bilder», vises rett over veien i lånte lokaler.

Til sammen presenteres mer en 40 flunkende nye malerier. Flere av disse er laget som collager. Opp igjennom årene har dette vært en av Blekens spesialiteter: å skape en malerisk komposisjon av et flettverk av avisutklipp både av eldre og av nyere dato, der små brokker av historie, eller glimt av samtid blander seg inn i maleriets ofte mer overordnede tematikk.

Hyllest til Paul Celan

I collagen «Hyllest til Paul Celan» ser vi hvordan det ulmer et utall av fragmenterte fortellinger under en halvabstrakt malerisk overflate. Her finner vi blant annet smertefulle glimt fra andre verdenskrig. Foran bildemylderet ser vi konturene av en klokke, men det er ikke så lett å se hvilket klokkeslett den viser. De skakke viserne peker mot de små timene, som om tiden allerede har rent ut.

Disse collagene er interessante fordi Bleken her lar to ulike billedvirkeligheter støte sammen: det maleriske abstrakte og innadvendte universet, og den utadvendte fotografiske medievirkeligheten. Slik tematiserer han bildets utfordrende rolle som maleri: et håndverksmessig basert uttrykk, i en visuelt overstimulert medievirkelighet.

Vi elendige

Tittelen «Vi elendige» henspiller selvfølgelig på Vicor Hugos berømte roman «De elendige» fra 1862. Men hos Bleken handler det om ham selv, og oss alle. Slik sett gir han utstillingen et eksistensielt og allmennmenneskelig tilsnitt.

Det er tankevekkende at vår aller mest vitale og nyskapende maler er over 90 år gammel.