Anmeldelse

Rørt av romvesener 

Jeg måtte blunke og klype meg i armen. Er det mulig å lage en forestilling om fred og kjærlighet uten å være ironisk?

We Come in Peace - Dansens hus

BESØK FRA DE FJERNE GALAKSER: Med kjærlighet som budskap.

Foto: Simen Thornquist

På Dansens hus i Oslo stod ledelsen bunadkledd før premieren på «We Come in Peace». Anledningen var besøk fra fjerne galakser – en visitt fra det ytre rom der noen av universets medborgere hadde meldt sin ankomst til for å danse for oss, synge for oss og meddele et budskap om fred og kjærlighet.

En samtidsdansical, kalte de det. Jeg håper det er en sjanger som er kommet for å bli.

«We Come in Peace» er et modig prosjekt. Kanskje ett av de modigste jeg har sett på lenge. Slik at det faktisk er vanskelig å unngå å bli berørt.

Grunnen er denne: Forestillingen kvier seg ikke for noe, er ikke redd for klisjeer, opererer ikke med en ironisk distanse i forhold til grepene den benytter seg av. I stedet står den med hjertet i hånden, og det er vanskelig å la være å ta det imot.

Inviterende

Forestillingen er som en lang konsert. På scenen er et band og dansere som synger og tar publikum gjennom syv låter med titler som «Melkeveiens dystopi», «Gå på vinden», «Universets hjerteslag» og «Alle sjeler kan fly».

Soundet fra starten er mildt og omsluttende, det er et godt lydbilde å gå inn i. Fra taket henger store tøyflak fulle av stjerneformede hull lyssettingen effektivt utnytter. Scenen er mørk og tåkelagt.

Det er likevel et inviterende landskap de elleve skikkelsene på scenen beveger seg i. Kostymene har et fascinerende utenomjordisk preg, men karakterene går via ulike stadier og ender opp i sorte, korte kostymer, en miks mellom Matrix, babydoll og lærfetisj.

We Come in Peace - Dansens hus

DE UTENOMJORDISKE: En miks mellom Matrix, babydoll og lærletisj.

Foto: Tale Hendnes / Dansens Hus

Slik det faktisk er

I en samtid preget av lett triggbare fiendebilder setter dansicalen i gang mange refleksjoner rundt hvordan vi forholder oss til «de andre».

Denne gangen er det publikum som er «de andre» for disse utenomjordiske vesenene som besøker Jorden. Vi kunne blitt møtt med en oppvisning av makt, perfeksjon, noe militærparade-aktig eller andre maktmekanismer.

I stedet velger de å synge om kjærlighetens kraft. Tekster som «Vi trenger kjærlighet / Uten kjærlighet / Blir vi svake og utviska / Uten mister vi motet» minner om en tid der alt skulle synges slik det faktisk var, og det er her jeg klyper meg i armen.

Tuller de?

Oppriktighet

Men de gjør ikke det. Formen på de ulike dansenumrene i resten av forestillingen underbygger dette. Hvordan de akkompagnerer hverandre med musikk laget av plastrør de svinger i luften, hvordan de gjør numre med hopp og sekvenser som ikke kan være hentet fra læreboken for opphøyd dans, akkurat, og hvordan de synger med den stemmen de har – alt gjøres med intensitet og oppriktighet.

De søker øyekontakt og gjentar budskapet om fred og kjærlighet i sang etter sang. Det er dette som gjør «We Come in Peace» til en modig forestilling.

Det er krevende å ta bort det sikkerhetsfilteret ironien kan være når det kommer til direkte budskap. Det er ikke akkurat abstrakt, det denne samtidsdansicalen formidler.

Er det slik at man må ut av atmosfæren for å nærme seg disse temaene fra scenen uten ironi? Det kan også hende denne fiksjonen er det som trengs for å komme seg forbi ironiens klamhet.

Om jeg skal anbefale én forestilling i Oslo i høstmørket, er det denne.